Kultur

Astrup Fearnley-museet, ego-museets opp- og nedturer

KOMMENTAR: Er Astrup Fearnley-museet et «ego-seum», som forfatter Sune Nordgren kaller det i boken som markerer museets 25-årsjubileum, eller er det en velfungerende samfunnsinstitusjon?

Bilde 1 av 3

Kunstmuseet i vannkanten på Tjuvholmen i Oslo er blitt voksent. Tirsdag denne uken fylte Astrup Fearnley-museet 25 år. Seks av årene har de tilbragt i Renzo Pianos flotte museumsbygg. Et kvart århundre er ingen alder i museumsverdenen, der århundrelange tradisjoner gir tyngde til de etablerte institusjonene. Men alder og tyngde er ikke alt. Det privateide museet har vist stor vitalitet og fleksibilitet. De mange friske satsingene gjør at de har opparbeidet seg en imponerende status internasjonalt. De har verk i samlingen som andre og langt større museer misunner dem, og de har en utstillingspolitikk som gir gjenklang langt utover landets grenser. Så det liten tvil om at Astrup Fearnley vant kampen om samtidskunsten med Museet for samtidskunst, naboen i Kvadraturen som nå er nedlagt.

Samtidig er Astrup Fearnley-museet ikke nødvendigvis blitt den suksessen det burde blitt her hjemme. Besøkstallene svinger. Allerede i museets åttende år, 2001, falt publikumstallet til bunns. Det skjedde til tross for solide navn som Sigmar Polke, Børre Sæthre og Leonard Richard. Fjorårets utstilling med Matias Faldbakken ble heller ingen publikumssuksess.

Sæthre-utstillingen var etter min mening en av museets mest minneverdige utstillinger. Børre Sæthre omdannet museet til en futuristisk tidskapsel. Den pekte fremover, og den var antagelig museets første med en nordmann som skapte internasjonal oppmerksomhet. Men den var kanskje for estetisk avansert for et bredt publikum? Det er vanskelig å finne en forklaring på de varierende besøkstallene. De er kanskje bare et uttrykk for at det norske publikummet ikke er stort nok til å favne alle de moderne uttrykkene museet har stilt opp for dem? I hvert fall er den kunstfaglige anerkjennelsen vanskelig å stille spørsmålstegn ved.

Oslo i 1993 var noe helt annet enn det hovedstaden fremstår som i 2018. Samtidens internasjonalisering i kunstverdenen hadde i liten grad nådd Norge. Kunstscenen var fortsatt ganske selvsentrert, selv om Museet for samtidskunst hadde hatt noen gode utstillinger med utenlandske kunstnere i de tre årene de hadde holdt på.

Fra første dag viste det private museet i Kvadraturen at de ønsket å løfte blikket og vise hva som beveget seg i det spennende kunstlandskapet utenfor Norges grenser. Da museet åpnet 9. oktober 1993 var det ikke en eneste norsk kunstner i åpningsutstillingen. Slik viste museet en selvsikkerhet som imponerte, men valget ble også gjenstand for en kritikk som festet seg. Det var en gjennomgående klagesang gjennom flere år, at museet viste for lite norsk kunst. Den som går gjennom utstillingslisten i boken vil fort se at det var en myte uten hold i virkeligheten.

Da museet åpnet i nye lokaler på Tjuvholmen var skepsisen som blåst bort: Sune Nordgren konstaterer i jubileumsboken «La oss snakke kunst» at Astrup Fearnley-museet «hadde fått en avgjørende innflytelse på norsk kunstliv.» I åpningsutstillingen 27. september 2012 var ti prosent av kunstnerne norske. Slik har det fortsatt, med en god fordeling mellom norsk og internasjonal kunst. Med mønstringer som «Lights on» (2008) og «NN-A NN-A NN-A: – Ny norsk abstraksjon» (2015) har museet samlet unge, norske kunstnere i utstillinger som også har fått internasjonal oppmerksomhet.

Like verdifulle har de store mønstringene av samtidskunst fra fjerne land som India, Kina og Brasil vært. Ikoniske verk som Francis Bacons «Triptych – Inspired by the Oresteia of Aeschylus» (1981), Damien Hirsts «Mother and Child (Divided)» (1993), Anselm Kiefers «The High Priestess / Zweistromland» (bedre kjent som blybokhyllen, (1985-89) og Jeff Koons’ «Michael Jackson and Bubbles» (1988) burde alle sammen, ifølge en av galleristene som er intervjuet i boken, vært i andre av verdens ledende museer, som Tate Modern i London og MoMA i New York. Men de befinner seg altså i Oslo. Den oppmerksomheten slike verk tiltrekker seg sørger for internasjonale besøkende. En annen gallerist påpeker at Astrup Fearnley-museet har den mest oppdaterte samlingen av amerikansk samtidskunst i Europa. En tredje gallerist mener at museet er som et nasjonalmuseum å regne.

Astrup Fearnley-museet har flere internasjonalt berømte ikonverk som tiltrekker seg besøkende fra hele verden. Damien Hirsts «Mother and Child                              (Divided)» er ett av dem. FOTO: berit roald/NTB scanpix
Damien Hirsts «Mother and Child (Divided)» (1993)

Les også: Lars Ellings selvangivelse

Mange jubilanter har behov for å legitimere seg selv og sin virksomhet. Astrup Fearnley-museets jubileumsbok kommer også inn på politiske prioriteringer. De ser regjeringens bevilgning i 2016 som en stor seier. Som Fritt Ords tidligere direktør, Erik Rudeng, har påpekt, er det ikke unaturlig at private museer får tilgang til offentlige midler når de vokser og deres samfunnsoppgave blir tydeligere. Henie Onstad Kunstsenter er ett eksempel på det. Med pengene fulgte det også forpliktelser, som formidling til barn og utstillingsvederlag. Det var en hissig debatt om det siste da forslaget til statsbudsjett ble fremlagt høsten 2015 fordi det viste seg at deltagerne i «NN-A (…)»-utstillingen var blitt avspist med småpenger.

Det står det ingen ting om i boken. Forfatteren siterer kritikere når det passer ham, og jeg er blant dem han nevner. Sitatteknikken kan diskuteres. I mitt tilfelle bruker han ord som ikke forekommer i den anmeldelsen han refererer til. Når jeg først skulle siteres hadde det vært mye morsommere om han hadde tatt tak i min anmeldelse av Bjørn Carlsens separatutstilling i museet i 2000. Der skrev jeg blant annet at det ikke var «(…) vanskelig å innrømme at jeg har hatt problemer med å opparbeide begeistring for Bjørn Carlsens malerier.» Men at utstillingen forandret skepsis til begeistring. Museets kuratering var en øyeåpner som utvidet min forståelse. Sune Nordgren kunne også sitert min anmeldelse av Bjarne Melgaards viktige utstilling i 2010, men den er en av flere utstillinger (hovedsakelig med norske kunstnere) han knapt nok nevner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Opplevelsen med Bjørn Carlsen er illustrerende for historien om et museum som har vokst seg inn i en ledende rolle i norsk og internasjonal samtidskunst. Sune Nordgren har skrevet boken på sitt morsmål, og han har sørget for at boken er aktuell ved å inkludere utstillingene fra i fjor. Men når han skriver i forordet at han har jobbet med boken siden før museet flyttet til Tjuvholmen i 2012, burde det vært tid nok til å luke ut grammatiske og oversettelsesfeil. En detalj som at billedtekstene er på engelsk også i den norske utgaven sier sitt. Men det er vel noe vi må se gjennom fingrene med. For er det noe denne boken demonstrerer er det at Astrup Fearnley-museet har en egen evne til å snu seg rundt og finne raske løsninger til tross for liten stab og begrensede ressurser. Med nytt bygg og plassen på statsbudsjettet har museet vokst inn i en ny rolle. Astrup Fearnley-museet har utviklet seg fra å være et «ego-museum» til å bli en betydelig samfunnsaktør. Gjennom sin virksomhet har museet selv skapt en plattform som gir oss all grunn til å forvente nye, store opplevelser i de neste 25 årene.

Les også: «Gjerdeløa»: Nå sender hun låven til Danmark