«Burkakjerringa» på festival

– Jeg er blitt kalt «burkakjerring» som skjellsord, forteller Sumaya Jirde Ali (21).

Det siste året er hun blitt en av Norges mest omtalte og omdiskuterte samfunnsdebattanter. I vår ga hun ut debattboka «Ikkje ver redd sånne som meg». Men det var som lyriker hun bokdebuterte, og Oslo Internasjonale Poesifestival var det første stedet der hun leste høyt fra debutboka i fjor høst.

[ Les også: «Jeg har vært lammet av redsel» ]

Denne helgen kommer hun tilbake til Oslo Poesifestival med ny diktsamling, og som medarrangør. På invitasjon fra festivalen presenterer hun i kveld et program med sine fire favorittdiktere (se nederst i saken), blant andre Sarah Zahid fra Holmlia.

– Tidligere i år snakket jeg med leder for Oslo Internasjonale Poesifestival, Birgit Hatlehol, om å sette søkelyset på de nye stemmene i den nordiske poesien. Så passet det godt å gjøre det på Oslo Poesifestival, sier Ali.

Festivalen presenterer en rekke norske og internasjonale lyrikere, og har temadebatt om «Den nye nordiske svarte poesien» på Litteraturhuset lørdag.

– Vi vil se lenger ut enn USA og Europa, vi ville vise poeter med et diasporaperspektiv, og hvordan det setter spor å bo i et annet land enn du kommer fra. Sør-Korea, Somalia, Karibia og Sri Lanka, blant andre, er representert på årets program. Og uten at det var noe vi gikk inn for, så ble det flest kvinner – bare tre menn. Blant folk med minoritetsbakgrunn er det ofte kvinner som begynner å skrive. Det synes vi er spennende, sier Sumaya Jirde Ali, som kom til Norge fra Somalia som barn, og er oppvokst i Bodø.

Motta ukentlig nyhetsbrev fra Dagsavisens kulturavdeling: http://www.dagsavisen.no/kulturmail

Flerkulturell

Festivalsjef Birgit Hatlehol sier:

– Vi ser nå en yngre generasjon nordiske poeter med flerkulturell bakgrunn. Denne nye generasjonen skriver mer politisk, mer samfunnskritisk. Selv om de er nordiske statsborgere, erfarer de å bli sett på som fremmedelement i den nordiske kulturen. Dette tematiserer de i dikt. Noen skriver høylitterært, noen skriver mer aktivistisk. Jeg synes det er spennende å se hvordan disse forfatterne utvider poesien som sjanger og fornyer språket. Dette gjelder både Sumaya Jirde Ali og Sarah Zahid, sier Birgit Hatlehol.

Melanin

«Melanin hvitere enn blekemiddel» heter diktsamlingen som Sumaya Jirde Ali i høst ga ut på Aschehoug forlag. Debuten «Kvinner som hater menn» (2017) kom ut på forlaget til tenketanken Minotenk. I den nye samlingen møter vi gjennomgangsfiguren Burkakjerringa.

– For meg handler det ikke om å ta tilbake eierskap til ordet. Jeg liker heller ikke ordet kjerring, og jeg er fra Nord-Norge. Det var sånn «å, du kaller meg burkakjerring? Da lager jeg en karakter som ironiserer over det», sier Sumaya Jirde Ali.

– Mange av diktene er samtaler mellom burkakjerringa og jeg-fortelleren. Burkakjerringa sier: «Her er vi ingen, her har vi verken innvandret eller utvandret» Det er et paradoks. Hvor befinner du deg da?

– Det har vært et poeng for meg å få fram en følelse av hjemløshet, det å ikke høre til noe sted, en ufri tilstand som er påvirket av eksterne faktorer mer enn indre.

Hets

Parallelt med virksomheten som aktiv samfunnsdebattant, nå som fast spaltist i Morgenbladet, skriver Ali dikt, og er allerede i gang med samling nummer tre.

– Det er ikke så stor avstand mellom debattanten og poeten Sumaya. Burkakjerringa får frem mye av det jeg selv har prøvd å få frem i kronikker og sosiale medier, sier hun.

I januar i år fikk Sumaya Jirde Ali den norske Zola-prisen for ytringsmot. Gjennom februar og mars opplevde hun eskalerende mengde hets og trusler i sosiale medier, og trakk seg fra å holde en planlagt 8. mars-tale i Bergen. Etter støttemarkeringer landet over stilte hun likevel opp og holdt tale.

– Tidligere i år ble jeg hetset så mye at jeg ikke orket å skrive innlegg, jeg var redd for represalier. Men jeg klarte å skrive poesi selv om jeg var sengeliggende på grunn av frykt.

– Jeg vil gjerne komme til det punktet der jeg kan være bare en poet som kan skrive om hverdagslige ting. Der jeg ikke må være et korrektiv, eller sette tema på dagsorden hele tiden, slik skrivende med minoritetsbakgrunn ofte blir nødt til.

I «Ikkje ver redd sånne som meg» skriver hun utførlig om trusselsituasjonen fra i vår. Det er ikke blitt noe bedre, sier hun:

– Det er en jevn mengde trusler og hets. Det går aldri bort, sier Sumaya.

– Senest i dag var jeg i møte med politiet om en klar oppfordring til vold mot meg. Vedkommende hadde sagt til politiet at det ikke var ment som en oppfordring til vold, og politiet ville at vi skulle møtes i konfliktråd. Det sier jeg nei til. Det er en påkjenning å skulle sitte foran en person som har truet, ydmyket og dehumanisert deg. Det ville være å åpne psykiske sår som jeg strever med å komme over. Når politiet ber meg om å møte i konfliktrådet for liksom å få saken ut av verden, tar de ikke inn over seg hvilken situasjon jeg er i, mener Ali.

Kort tid etter intervjuet la Sumaya Jirde Ali ut en tekstmelding på Twitter, som eksempel på det hun kaller «sin daglige dose dritt». «Hallo svin av en snylter fra verdens mest mislykkete land og hvor gjennomsnitts iq bare er 68…. hver så snill, slutt pare dere som kaniner. Det siste vi trenger i dette landet er enda flere udugelige tapere», skriver personen.

– Dette er ikke et engangstilfelle. Det er en konstant tilstand. Skal jeg sitte i konfliktrådet hver dag? Jeg ble utmattet og sliten bare av tanken. Jeg fikk igjen den reaksjonen der jeg ikke orket å stå opp av senga. Ellers har jeg fått mye hjelp og støtte, og politiet er i hovedsak flinke på hatkriminalitet. Men det er uaktuelt å møte i noe konfliktråd, understreker Sumaya.

Sumayas fire favoritter

Her er de fire poetene Sumaya Jirde Ali presenterer på Oslo Internasjonale Poesifestival i kveld.

Sarah Zahid (Norge)

Debuterte i vår med diktsamlingen «La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve» (Flamme forlag)

– Hun skriver enkle, fine dikt der hun fletter sammen det pakistanske og det norske. Poeter og forfattere med minoritetsbakgrunn skriver ofte fra motsetningsperspektiv – sånn er vi og sånn er de. Sarah konkluderer ikke, hun setter sammen isteden for å sette opp mot, og det burde jo være en selvfølge, tenkte jeg da jeg leste diktene. Men vi er så vant til å sette alt opp mot hverandre – norsk, pakistansk, somalisk.

Les også: Dagsavisen ble med diktdebutant Sarah Zahid (21) til Holmlia. Der møtte vi politiet

Muna Jibril (Norge)

– Hun er litteraturstudent fra Bergen og ennå ikke utgitt. Men hun har vunnet «Diktkammeret» flere ganger. Det var der jeg oppdaget poesien hennes. Hun skiller seg veldig ut fra Fatuma, Adrian og jeg. Vi gjør et poeng av etnisitet. Men Muna fremstår fri, hun er ikke bundet til en etnisitet eller en religion.

Adrian Perera (Finland)

– Vi møttes på en festival i Göteborg tidligere i år, der vi hadde opplesning og samtale. Han har utgitt diktsamlingen «White Monkey», skrevet fra perspektivet til et barn av foreldre fra ulike kulturer. Faren er finlandssvensk, moren er fra Sri Lanka. Begge mener at deres kultur er overlegen, mens barnet slites mellom dem. Jeg kjente meg igjen. Mange synes diktene hans er morsomme, jeg synes det er vakker og sørgelig poesi.

Fatuma Awil (Sverige)

– Hun har ennå ikke utgitt bok, jeg synes det er fint å også kunne presentere både uetablerte og erfarne poeter. Vi deler somalisk bakgrunn, men hun er eldre enn meg og lever på en annen måte enn jeg. Det kan man også lese i poesien hennes Vi har sendt hverandre dikt og inspirert hverandre. Hun skriver veldig kroppslig.

Les også: Står opp mot hetsen