Kultur

Vold og vennskap på jenters vis

Det er lett å finne bøker om karismatiske mannlige kultledere, eller om tenåringsgutters oppvekst. Emma Cline ville heller skrive om jentene i kultens fascinasjon for hverandre, med mennene som statister.

Amerikanske Emma Cline brakdebuterte med «The Girls», som Trude Marstein nå har oversatt til norsk som «Jentene». I kveld gjester hun Litteraturhuset i Oslo.
Publisert Sist oppdatert

I noen romaners tilfelle når hypen fram før selve boka. Da amerikanske Emma Cline debuterte med «Jentene» lå tolv forlag i budkrig om manuset. Lena Dunham, hun fra TV-serien «Girls», anbefaler den på omslaget, det samme gjør berømte forfattere som Jennifer Egan og Richard Ford.

«Kult om kult» er en lettvint oppsummering av boka, siden miljøet som skildres i «Jentene» er løst basert på Charlie Mansons berømte kult. Romanen er lagt til 1969, med handling fra en ranch der en karismatisk mann omgir seg med unge jenter han plukker opp i en svart buss, slik Manson visst nok gjorde. Det ender også med vold og drap, som hos Manson.

Men å kalle «Jentene» en roman «om en kult» blir for lettvint.

– For meg er kulten det minst interessante med «Jentene». Jeg tenker boka først og fremst utforsker jenters og unge kvinners vennskap, deres oppvekst og ungdomstid. Volden er der, og kulten den stammer fra. Men dette dreier seg ikke om den mannlige kultlederen, slik slike fortellinger normalt gjør. Ei heller om en tenåringsgutts reise mot manndom, som i den typiske oppvekstromanen. Min interesse har hele tida ligget hos jentene. På deres vennskap, det uavklarte og vanskelige i maktbalansen dem imellom. Dessuten om uretten samfunnets rammer og forventninger hele tida øver på dem, sier Emma Cline til Dagsavisen.

Les også: Fire feministiske bøker

Ønske om anerkjennelse

«Det er bare jenter som virkelig kan gi hverandre intens oppmerksomhet, den typen vi sidestiller med å bli elsket. De legger merke til det vi ønsker skal bli lagt merke til», skriver hun i romanen.

Tanken er lagt i hodet på Evie, bokas hovedperson. Hun er 14 år i 1969. Foreldrene er nyskilte, Evie ensom. En dag ser hun tre fascinerende, litt eldre jenter, og faller pladask særlig for den ene, Suzanne. Utseendet, utstrålingen, alt. Hun lokkes mot deres liv, som medlemmer av et alternativt samfunn sentrert rundt en karismatisk mann på en ranch.

– I romanens hjerte ligger et ønske om å bli sett og anerkjent. Bekreftet. De er tenåringer, åpne for mytemaking, historiefortelling. Den mannlige kultlederen mater det begjæret i dem. Men i Evies tilfelle er det like mye rettet mot Suzanne. Hun tilber henne. Synes hun er vakker. Fascinerende. Alt hun ønsker å være selv. Alt hun tenker hun ikke er, men som hun håper vil smitte av på henne om hun bare henger med Suzanne. Om Suzanne ser henne, sier Cline.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Intense tenår

Den som virkelig husker tenåra, uavhengig av kjønn, vil kunne nikke gjenkjennende. Også til mange av Clines andre sitatvennlige observasjoner. «Jeg var i en alder da det å like mennesker ofte var forbundet med å være nervøs sammen med dem», tenker den nå voksne Evie i romanens rammefortelling om den fjortenåringen hun en gang var. Og «jeg hadde ingen makt».

– Tenåra er ekstreme. Også om man ikke er med i en kult. Samtidig var det for Evie den beste epoken i livet, da hun var mest intenst til stede. Det skjedde grusomme ting. Mord ble begått. Går det likevel an å savne det hun var del av? Ja, sier Emma Cline.

Manglende utvikling

I rammefortellingen er Evie blitt godt voksen. Ensom, uten familie eller venner, og uten å ha bearbeidet det skjellsettende hun en gang opplevde på ranchen.

– Evie har ikke gått videre. Det er en forventning, i litteraturen som i livet, om at folk som opplever noe skjellsettende, lærer noe av det. Jeg mener, folk skriver memoarer av typen «jeg var kidnappet i ti år, men det vokste jeg på. Jeg ble et bedre menneske».

Emma Cline flirer ironisk.

– Evie har ikke vokst. Ikke blitt noe bedre. Jeg tror det er mer sannferdig, likere sånn vi mennesker faktisk er. Da jeg jobbet med «Jentene», leste jeg ganske mye om det som kalles «moralsk flaks». Er man egentlig et bedre menneske om man kjører i fylla og ikke dreper noen, enn man er om man kjører i fylla og gjør det? Evie var ikke med på massedrapene. Suzanne var det, ble tatt, og havnet i fengsel. Hun fikk straff, men dermed også tilbud om forsoning. Evie gjorde ingenting. Ergo fikk hun ingen av delene. Resten av livet lurer hun på hvor langt hun selv ville gått, om hun hadde fått bli med på voldsorgien. Hvilken kapasitet hun selv har. Usikkerheten rundt sin egen moralske kapasitet kan være en større straff enn selve straffen, sier hun.

Månelanding hos frisøren

Etter all viraken rundt debutboka, har hun ikke hatt andre valg enn å late som ingenting og fortsette å skrive. Noveller nå, siden all promoteringsreisingen gir liten tid til lange arbeidsøkter. I kveld besøker Emma Cline Litteraturhuset i Oslo, i samtale med Mattis Øybø.

– Mannlige lesere sier ofte «Jeg digger Russell, hvorfor er det ikke mer om ham?» Eller «hvorfor er du så kjip med alle mennene i boka di?» Jeg tenker det viser at vi er mindre vante med å lese om jenter liv, og om mangefasetterte, usympatiske kvinner. «Jentene» er en feministisk bok i den forstand at jeg er feminist, og skriver om jenter og kvinner på en måte som yter dem rettferdighet. Men jeg skrev jo ikke boka for å forfekte en agenda, for å drive gjennom et budskap. Jeg ville skildre en tenåring, uten å hekte det for tungt fast i allslags tidsmarkører, i politikk og historiske hendelser.

For hva bryr vel en fjortenåring seg om slikt?

– Jeg fikk lese min mors dagbok fra sekstiåra. Dagen for månelandingen skrev hun en ting: «I dag fikk jeg en grusom hårklipp». Nydelig, sant? Slik er det jo, å være menneske.

Powered by Labrador CMS