Patosfylt om pappa

SAKPROSA

Ivo de Figuereido

«En fremmed ved mitt bord»

Aschehoug

«Hvor begynner fars historie? Hvor begynner min? Sannheten er at ingen historier har noen begynnelse, alt vi kan gjøre er å gripe vilkårlig et eller annet sted rundt flettverket av tråder som går fra oss og bakover, slektsledd for slektsledd, inntil de forsvinner i det store mørket vi alle en gang utgikk fra».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Historikeren og biografen Ivo de Figuereido, skriver i «En fremmed ved mitt bord» om sin far og farens familie. På papiret er det en god idé. Ivos far er goaneser oppvokst i Øst-Afrika, utdannet i Storbritannia og innvandret til Norge på en tid da innvandring fremdeles var noe sjeldent. Han har foreldre og søsken som av økonomiske, praktiske og politiske grunner også flyttet mye rundt i verden, og endte opp i ulike land. Som forfatteren påpeker, er familiens historie en postkolonial fortelling, om hvordan oppløsning av store imperier påvirker enkeltindivider. Alt ligger til rette for en spennende reise. Dessverre går forfatteren seg litt for ofte bort underveis.

Boka starter med at Ivo de Figuereido i juli 2011 får behov for å finne ut mer om sin far, som han brøt med som 13-åring. Av grunner som i starten forblir ukjente, tør han ikke å oppsøke faren der han nå bor, i Spania. I stedet legger han i vei, til Goa, som i dag er en delstat i India, og til Zanzibar og Nairobi i Øst-Afrika. Planen er å bli kjent med faren gjennom hans foreldre og besteforeldre, og miljøet der de bodde og virket. Det går ikke så bra. I det Ivo hogger seg gjennom jungelen for å finne sin oldemors grav, innser han det selv: «Skulle jeg komme nærmere far, nærmere meg selv, ved å forsere dette tornekrattet på jakt etter en slektning som for lengst er forråtnet, forsvunnet, fordampet?» Svaret er nei, uten at forsøket dermed kuttes fra teksten. Tvert om kjører de Figuereido på, med svulstige passasjer som kanskje er ment som humor eller klokskap, med som mest føles litt flaue. «Sitter jeg ikke her og hviler på oldemors smuldrende bein? Hva er varmen fra jorden annet enn et kjærtegn fra den dødes hånd?»

Kanskje er planen at leseren skal lure sånn på hvorfor Ivo brøt med sin far, at hun utholder det meste for å finne det ut. Og svaret kommer. Men grunnen er den man trodde. Ingrediensene de etter Knausgård nesten forventede. Vold, sinne og alkohol, i uskjønn forening. På plussida innser forfatteren omsider at han ikke kan skrive boka uten faktisk å kontakte sin far. Møtet blir et antiklimaks for Ivo. Men et positivt skifte for boka.

Etter det blir «En fremmed...» heldigvis bedre. de Figuereido klarer omsider å bruke reisene som bakteppe for en mer generell historisk og eksistensiell analyse av den postkoloniale erfaringen, filtrert gjennom sin families historie. Som goanesere av høyeste kaste tjente de først portugisiske koloniherrer, siden britiske, i dagens India, Tanzania og Kenya. Før alt smuldret opp: «familien min var blitt overflødige mennesker, slagg fra historiens hamrende slag. Det var et folk med en historie, en opprinnelse, men uten et territorium som var deres. Imperiene som hadde skapt dem, var borte, nå sto de igjen i ruinene under den brennende sola».

Anslagene til refleksjon rundt hvem som var «verst» av de britiske koloniherrene og deres goanesiske tjenere er spennende. Så også tankene om rasismen i regimer hvor raser sjelden blandes, versus rasespenninger der maktstrukturen er mer uklar og kontaktpunktene flere. Det er interessant å lese det lille de Figuereido skriver om farens erfaring som innvandrer til Norge på 1960-tallet, da det ifølge ham kun fantes 150 mennesker fra Asia og Afrika her. «Far var annerledes og spennende, men vakte ingen skepsis», hevder moren.

Mindre vellykkede er forsøkene på poetisk tilstedeværelse i farens ungdomstid. «Jeg vet at han gråter mens han går. Jeg er så nær at jeg kan legge hånden på armen hans». Disse basert på frierbrev faren skrev til moren flere år før Ivo ble født, for «Hva er et brev annet enn størknet temperament? Et analogt avtrykk av vibrerende liv, som rillene på en LP-plate, furene i et ansikt?»

«Familiefortelling» har Ivo de Figuereido kalt boka si. En interessant merkelapp på det som vanskelig kan leses som noe annet enn en type sakprosa, om enn med skjønnlitterære trekk. «En fremmed...» er relevant i den pågående diskusjonen rundt bruken av levende modeller i litteraturen. Her kommer Ivo de Figuereidos far aldri til orde, annet enn gjennom rundt femti år gamle brev. Det kunne blitt en bok om forsoning, slik Vigdis Hjorths mye omtalte nye roman definitivt er det. Men da måtte forfatteren fulgt tråden lenger enn han nå gjør: «hvilken forsoning ligger egentlig i mitt hensynsløse forsett om å skrive historien om far? Jeg gjør det fordi jeg må, forteller jeg meg selv, men innser også at jeg gjør det fordi jeg kan. Hans liv i mine hender. Slik det er blitt. Forsonet og forherdet. Jeg kan leve med det».

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist