5
KONSERT
Aurora
Øyafestivalen, onsdag
Det er noe uendelig fascinerende med Aurora – en artist som fyller de kuleste skoa på Øyafestivalen med en tyngde man ikke skulle tro var mulig. På en stor scene står den lille artisten med en selvsikkerhet som skinner gjennom kaskader med like store følelser, mot et publikum som møter henne med like deler hengivenhet og undring. Det er ingen andre som Aurora Aksnes når hun knikser, kneiser, ler og flørter med sitt publikum, dels blygt, dels skjelmsk. Det er heller ikke mange som har så god låtteft på det stadiet i karrieren hvor hun er, med kun ett album ute og verden foran seg.
«Sceneshowet» kunne ta uvante retninger som når hun plutselig fikk et innfall om at hun skulle vise fram «armhulehåret» hun hadde spart i to uker, et ikke uvesentlig politisk statement på en festival der publikum er relativt selvbevisst. Men hvordan hun får blanda inn Leonardo DiCaprio og «Titanic» i tankestrømmen går de fleste hus forbi, uten at det gjør noe fra eller til for sjarmframstøtet.
Slik balanserer hun selvsikker sprengkraft og musikalsk sfærisk ynde som smelter sammen i hennes mest kjente – og publikumsvennlige – sanger, som for eksempel «Runaway», som er den første som virkelig løfter publikum på Øya. Derfra og ut ble det ren Bergensseier i Oslo, med «Murder Song (5.4.3.2.1.)» som bru over til en usedvanlig storslått, vinnende versjon av «Under The Water». Hun går definitivt ikke for langt i «I Went Too Far», før hun drar i gang en leken variant av «Running With The Wolves». Stemmen hennes er særlig i settets andre halvdel som blendende fløyel i ettermiddagssola, et indre lys av nyanser og ren popvilje som drar tekstene over finstemte tepper av elektronika, pop og briljante innfall.
LES OGSÅ: En høytidsstund på Øya
I møte med publikum er hun åpen som en bok, med øyensynlig store emosjonelle svingninger innenfor en og samme låt, men det forhindrer ikke at hun utsondrer stor tro på eget materiale. På Øafestivalen holdt det lenge med det knippet låter hun har inne fra albumet All My Demons Greeting Me As A Friend, men det er liten tvil om at hun også har behov for påfyll av nye låter for å skape større spennvidde og variasjon konsertsettet. Når «Conqueror» bokstavelig talt erobret publikum med storm avslutningsvis, er det likevel ingen tvil om at Aurora er det helt store navnet for framtida. Mye på grunn av gode låter, enda mer fordi hun er seg selv, demonisk god på sitt beste.
LES OGSÅ: Tar av på Øya
