Kultur

– Hvordan kan Nina Witoszek holde på slik?

Han var først ute med å anklage Nina Witoszek for forskningsjuks. Nå reagerer Oscar Dybedahl med vantro på hvordan hun omtaler ham i Dagsavisen.

– Hvordan kan hun holde fram på denne måten, spør Oscar Dybedahl (25), skribent og master i filosofi ved Universitetet i Oslo. Det var han som gikk ut mot forskningsleder Nina Witoszeks bruk av sitater og kilder, i en kronikk i Klassekampen desember 2014. Her bruker han begrepet «forskningsjuks» om Witoszeks artikler i to antologier utgitt av Nettverk for Studier av totalitarisme og demokrati (NETS) ved UiO, samt en kronikk av Witoszek innlegg i Klassekampen.

Kritikken mot Witoszek ble gjentatt og forsterket av Kjartan Fløgstad i sin nye bok «Etter i saumene», omtalt i Dagsavisen sist uke. Her sammenligner Fløgstad Witoszek med skandalelegen Jon Sudbø, som ble tvunget til å trekke seg etter å ha fabrikkert forskningsresultater.

«Marxistisk»

I Dagsavisen fredag svarte Nina Witoszek skriftlig på kritikken fra Dybedahl og Fløgstad. Witoszek skriver om «en gammel debatt fra Klassekampen, der en marxistisk journalist følte seg tråkket på tærne av mitt oppgjør med 25 års sovjetisk okkupasjon av Øst-Europa».

– Witoszeks uttalelser i Dagsavisen er svært provoserende. Nå er hun blitt tatt i flere omganger i kildemanipulering og sitatjuks, og svarer med en rekke nye usannheter. Som debattant i offentligheten tilhører Witoszek en privilegert gruppe, et privilegium som må inkludere en plikt til å være etterrettelig. Uten noen begrunnelse går hun til angrep på meg som apologet for sovjetiske okkupasjon av Øst-Europa. Noe jeg aldri har skrevet om. Og som debatten aldri har handlet om, sier Dybedahl, som er med i redaksjonen til nettstedet Radikal Portal.

Dybedahls kronikk om Witoszek avfødte ett lengre svar fra Witoszek i desember 2014, og flere kritiske tilsvar i etterkant, blant annet fra professor Jon Hellesnes (se sak under). Siden har det vært stille, fram til Fløgstad tok opp saken i sin nye bok.

– Witoszek prøver igjen å flytte debatten over til mine politiske meninger, på den samme flåsete måten som hun gjorde i sitt tilsvar i Klassekampen. Men nå går det virkelig over stokk og stein for Nina Witoszek. Til Dagsavisen sier hun at hun har innrømmet feil og forvekslet sitater, og at hun har forklart hvordan dette hadde skjedd. Det gjorde hun ikke verken i Klassekampen eller noe annet offentlig forum som jeg har sett, sier Dybedahl.

Terrorgrupper

– Hun hevder at debatten handler om forveksling av et par sitater. Men dette var ikke enkeltstående tilfeller. Jeg har gått gjennom flere eksempler i to bøker, der hun kommer med utrolige påstander – for eksempel om at lingvisten Noam Chomsky og den kritiske teoretikeren Herbert Marcuse inspirerte til vold begått av terrorgrupper. Det burde fanget det kritiske blikket til bøkenes redaktører – Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen og Nic Brandal. Det er talende at de forholder seg tause i denne debatten, sier Dybedahl.

– Som filosofistudent er jeg interessert i tenkerne hun tar opp – Noam Chomsky, Slavoj Zizek, Herbert Marcuse er folk jeg leser. Og når de først blir diskutert i norsk offentlighet, og jeg finner at det skjer oppå et uredelig grunnlag, måtte jeg kritisere det.

– I tilsvaret over to sider i Klassekampen har Witoszek kalt min kritikk for «ondskapsfull» og «giftig fluesoppsuppe», men hun finner ikke plass til å imøtegå ett eneste poeng eller innrømme noen feil. Og i hennes innlegg om uredelig kildebruk viser det seg utrolig nok at kildebruken også i dette innlegget er uredelig.

– Det er betenkelig at det er dette debattklimaet hun ønsker å skape, som forskningsleder ved UiO, overfor en student. Det er like problematisk hvordan hun preger den offentlige debatten med sin usaklige debattstil. Jeg er i tvil om hun overhodet er egnet som offentlig debattant. Og jeg synes universitetet og hennes redaktører bør ha en mening om det er greit å holde på slik hun har gjort, sier Dybedahl.

Dybedahl utdyper kritikken i et lengre innlegg til Dagsavisen som er publisert på nyemeninger.no. «Inntrykket jeg fikk etter et dykk i Witoszeks skrifter har bare blitt forsterket av ettertiden, der usannhetene samler seg opp», skriver Dybedahl her.

– Grovt av Witoszek

– Jeg tok til orde i denne debatten fordi en professor ved UiO gikk til et fryktelig angrep mot en ung kandidat. Det var grovt, mener Jon Hellesnes, professor emeritus i filosofi, ved Universitetet i Tromsø.

Han hadde det foreløpig siste innlegget på trykk i Witoszek-debatten i Klassekampen. Der omtalte han det han kalte «rein bløff» i Witoszeks tilsvar til Dybedahl, uten at Witoszek har svart.

– Heller ikke noe av det hun sier i Dagsavisen er relevant for problematikken som Dybedahl har reist, sier Hellesnes.

– Hun kan være uenig i polemikken han la opp til. Men bevisbyrden ligger på Witoszek. Oscar Dybedahl har framsatt en tese om at artikler av Nina Witoszek inneholder feil og løgnaktige fremstillinger. Den tesen har han dokumentert grundig. Skal hun tilbakevise denne tesen må hun gå like grundig til verks. I svaret i Klassekampen gjorde hun ikke det. Det jeg påpeker, om hennes fremstilling av Chomsky, har hun ikke besvart på overhodet. Dette er over ett år siden.

Forklarer feil

Dagsavisen har forelagt Nina Witoszek kritikken Oscar Dybedahl kommer med i intervjuet over. Hun har vist videre til Nikolai Brandal, historiker og medredaktør for antologiene fra NEST, der Witoszeks bidrag sto på trykk.

«Jeg forstår at dere nå gjentar kritikken mot min bruk av kilder i artikkelen om arven etter 1968-ere. Jeg vedlegger det siste utkastet av den engelske versjon av den omstridte artikkelen min som jeg sendte til bokredaktørene. Av forskjellige grunner som var ute av min kontroll der og da – som forklart i redaktør Nik Brandals kommentar sendt til Dagsavisen og sitert nedenfor – ble det første utkastet og ikke den siste versjon oversatt og publisert. Jeg fikk aldri korrekturlesning heller. Artikkelen min kan fremdeles tolkes som ‘tendensiøs’ eller ‘moraliserende’ (jeg mener det selv etter å ha gjennomgått den i dag), men de fleste sitater, sidetall etc, er på plass, og min generelle holdning i den siste versjon er litt mer nyansert enn i det første, mer ’stridlystne’ utkastet som dessverre ble trykket» skriver Witoszek.

Nikolai Brandal skriver:

«Som Nina Witoszek sjølv har forklart, vart arbeidet med artikkelen vanskeleg då ho på det tidspunktet fekk krevjande behandling for livstruande skadar i Frankrike. Dette førte til at arbeidet var forseinka, og at kommunikasjonen ikkje vart heilt god. I samband med omsetjing frå engelsk til norsk og godkjenning av språkvask hende det difor ein feil, der artikkelen som hamna i boka var ei uferdig utgåve.

Tidspresset gjorde at dette ikkje vart fanga opp, då Witoszek ikkje fekk moglegheit til å godkjenne den siste versjonen. Dette er eit hendeleg uhell, sjølv om det sjølvsagt ikkje skal skje, og vil verte retta opp dersom boka kjem i ny utgåve. Ulikt det Fløgstad og Dybdal ser ut til å tru, endrar samstundes ikkje desse trass alt heller små mistaka på verken hovudpoenga eller innhaldet i artikkelen reint ålment. Skillet mellom «68»-arane i aust- og vesteuropa, særleg i synet på det liberale demokratiet og politisk vald, er påfallande og kontrasten mellom dei to er difor viktig for å forstå begge desse to rørslene.

Når det gjeld Fløgstad sine påstandar om NEST og historieskrivinga så er dette sjølvsagt interessante problemstillingar, som det går ann å diskutere. Til sjuande og sist er samstundes dette empiriske spørsmål, som Fløgstad difor må kunne dokumentere».

Se hele innlegget på www.nyemeninger.no