Det hev ei julerose sprunge

Et helt nytt julehefte, med skjønnlitterære tekster av kjente forfattere, og bilder av veletablerte kunstnere. I år deler «Juleroser» plassen med tegneserieklassikerne som «Smørbukk» og «Nr. 91 Stomperud» i butikkenes hyller, for første gang siden 1944.

– Ideen er egentlig veldig gammel. Foreldrene mine har flere «Juleroser» som de tok fram hver jul da jeg var lita. Heftene var gamle allerede da, skjøre og vakre med fortellinger, dikt og kunst. Det var en rik flora av slike litterære hefter for hundre år siden. Nå er det ingen. Det er tydelig at de hadde en annen kulturell bevissthet før, sier Herborg Kråkevik til Dagsavisen.

ANMELDELSE: Årets morsomste juleplate

Juletorpedert permisjon

Hun er redaktør for nye «Juleroser». Med seg har hun en rekke etablerte forfattere og kunstnere (se boks). Dessuten et knippe yngre stemmer. Brageprisvinnerne Maria Parr og Ruth Lillegraven, og fjorårets vinner av P2-lytternes romanpris, Agnes Ravatn.

– Jeg er så overfladisk at da en ekte kjendis spurte meg om å bli med, så sa jeg ja bare fordi jeg ble så stolt. SMS-en fra Herborg kom to uker etter at jeg hadde født sønnen min. Så min plan om å si nei til alt og ha fri, utgikk kjapt. Det var den fødselspermisjonen, torpedert av juletanker, sier Agnes Ravatn.

– Ønskelista mi over bidragsytere var lukrativ. Men alle sa ja. De to som ikke ble helt ferdige, kommer med i neste års hefte, sier Kråkevik.

Hun ønsker nemlig at «Juleroser» skal bli en fast tradisjon.

– Jeg tror vi ofte undervurderer folk. Antar at de ikke vil ha innhold, bare underholdning. Men fleste jeg kjenner, ønsker seg noe ordentlig å lese, noe skikkelig å se på TV. Ikke bare lett fjas, sier Kråkevik.

Følg Dagsavisen påFacebook ogTwitter!

Blå jul

Flere av tekstene tar opp det problematiske med jula. Familiekrangel, drikkesug og ensomhet. Tittelen på Agnes Ravatns tekst sier sitt: «Juleblues».

– Jula er blitt noe du skal vise fram på Instagram, i all sin perfeksjon. Jeg tenker det er viktig å vise fram at ikke bare din familie er mislykka i jula. Man forestiller seg alltid at alle andre har det så perfekt. Sånn som på TV, med fyr i peisen og kos. Min familie er ikke helt der. Jula er den årstiden vi blir som barn igjen. I mitt tilfelle er det vel helst den trassige og sure tenåringen som kommer fram igjen, sier Ravatn.

– Haha, det er velkjent! Hvert år har jeg ambisjoner om å roe ned og ikke krangle om småting, hvert år lar jeg meg stresse opp likevel. Og jeg liker egentlig familien min, sier Kråkevik.

LES OGSÅ: Gull til jul

Sesongbasert moralisme

Derav behovet for «Juleroser».

– Jeg ville at vi skulle lage et sted hvor vi kan være i fred en stund. Noe som fyller opp heller enn tømmer en for energi. Alt er ikke så idyllisk. Jula er ikke alltid det. Jeg tror likevel at god kunst og litteratur og musikk kan trøste, sier Kråkevik.

– Alt det som ikke er bra, blir veldig tydelig i jula. Kontrastene blir så voldsomme. Ensomheten, for eksempel, blir forsterket, sier Ravatn.

– Ja. Alt forsterkes. Gleden, men også den dårlige samvittigheten. Alt det vonde. Det er vanskelig, å vite så mye. Hva kan vel jeg gjøre mot IS? sier Kråkevik.

– Du kan feire jul. Det kan du gjøre, sier Ravatn.

– Enig. Vi som har mulighet til å ha det fint, kan prøve på det.

– Og så trenger vi ikke lytte så mye til alle kritikerne, kanskje?

– Nettopp. Ta alle de som prøver å gi folk dårlig samvittighet for å kjøpe julegaver til hverandre. Å ville glede barna med ting de har lyst på, dét er liksom forbrukshysteri, mens det å gå på salg i januar, ikke er det. En slags underlig, sesongbasert moralisme.

– Skippertaksmoralismen! Den kan vi kutte ut, sier Ravatn.

– Ja! Det viktigste er uansett nåden, sier faren min. For meg ligger det en trøst i det. Nåden er der. Også for oss som bruker for mye penger på julegaver, sier Kråkevik.

Tradisjonelle hefter

Litterære julehefter er en eldre tradisjon enn tegneserieheftene, sier julehefteekspert.

– De første juleheftene med litterære tekster kom i begynnelsen av 1800-tallet, flest fra 1840-åra og utover. «Juleroser» kom i 1881, og var det første som kom årvisst, sier Haakon W. Isachsen til Dagsavisen.

Han er forfatteren av boka «Ingen jul uten juleheftene», om juleheftenes historie i Norge.

– De litterære heftene var svært forseggjorte, med kunsttrykk på godt papir. Alle de kjente forfatterne på slutten av 1800-tallet leverte tekster til heftene. Slik ble de spredd over hele landet. Det var en måte å nå et publikum som kanskje ikke hadde råd til bøker, men som gjennom heftene likevel fikk tilgang på litt «finkultur».

Selv om også heftene nok var litt for kostbare for mange.

– De aller fattigste hadde nok ikke råd. Men de som hadde bare litt ekstra, kostet ofte på seg slike hefter, som en del av julestemningen. Siden alt var så skikkelig gjort, med gode forfattere. Det var ikke noe skillingstrykk, dette. Det samme gjaldt bildekunstnerne. Også de ble bedre kjent på denne måten, i reproduksjoner av høy kvalitet, sier Isachsen.

Mange ga ut hefter, både forlag og foreninger. For eksempel utga Forfatterforeningen sitt eget hefte. Utover 1900-tallet døde imidlertid tradisjonen ut. Siste nummer av «Juleroser» kom i 1944.

– Til slutt var det stort sett «Juleroser» igjen, i tillegg til et par lokale utgivelsen av typen «Jul i Valdres» og lignende, sier Isachsen.

Han er redaktør i Egmont, som gir ut nesten alle de norske juleheftene, og ønsker Herborg Kråkeviks nysatsing hjertelig velkommen.

– Jeg synes det er veldig positivt at hun tar opp tradisjonen. Jeg tror «Julehefter» også i dag kan gjøre det heftet gjorde i gamle dager, nemlig å nå et litt annet og mye større publikum enn de som allerede leser tidsskrifter, sier han.

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist