Kultur

Arrangert ekteskap - etisk forsvarlig?

Norge har blitt et flerkulturelt samfunn, og det har aktualisert spørsmålet om arrangerte ekteskap er etisk forsvarlig her til lands. Men er det mulig bare å svare ja eller nei?

Artikkelen ble først skrevet som en oppgave i faget religion og etikk.

Verdens kulturer er ofte uenige om hva som er etisk riktig. Arrangerte ekteskap er et eksempel på det. Men, er det etisk forsvarlig i Norge? Den første delen av oppgaven er viet til hva arrangerte ekteskap er og hvorfor dette er et etisk dilemma. Deretter følger en oversikt over hvilke handlingsalternativer som er aktuelle, før oppgaven avrundes med en drøfting av argumenter for og i mot og en konklusjon hvor jeg greier ut om mine egne meninger. Jeg legger mest vekt på konsekvensetikken og pliktetikken, men vil også trekke inn pliktetikken og dygdsetikken.

«Ekteskap» kan defineres på ulike måter. Det typiske norske ekteskapet er et forhold mellom to forelskede mennesker som selv har bestemt at de skal formalisere forholdet. (Kvamme, m.fl., 2008: 341.) I ekteskapsloven § 1b står det at kvinner og menn har lik rett til å gifte seg og at giftermålet skal være frivillig. I andre kulturer, som den pakistanske, er arrangerte ekteskap mer vanlig. Her tar foreldrene til brudeparet aktivt tar del i valget av ektefelle, men brudeparet har vetorett (ibid). Arrangerte ekteskap må ikke forveksles med tvangsekteskap, selv om det kan være vanskelig å trekke en klar grense i mellom disse. Tvangsekteskap kjennetegnes av at brudeparet ikke har en slik vetorett (ibid).

Selv om det ikke er noe forbud mot arrangert ekteskap i ekteskapsloven, kommer en ikke utenom at det kan være et etisk dilemma, altså en situasjon hvor ulike verdier kolliderer med hverandre og det ikke er selvinnlysende hva en bør gjøre (Kvamme, m.fl., 2008: 308). Skal en følge foreldrenes verdier og tradisjonen i landet som familien kommer fra, eller skal en følge tradisjonen i Norge? Uansett om en velger det ene eller det andre, er det noe som ikke blir helt sånn som det egentlig burde ha vært.

La oss se for oss tiden før et arrangert ekteskap blir inngått. Hvilke handlingsalternativer har brudeparet? Valget står mellom å følge tradisjonen fra landet hvor familien opprinnelig kommer fra, eller følge den norske tradisjonen. Om en velger det første alternativet viser en lojalitet ovenfor foreldrene sine, men en distanserer seg fra det samfunnet hvor en tilbringer hverdagen. Om en velger det siste alternativet, holder en seg inne med storsamfunnet, men risikerer å skape et dårlig forhold til foreldrene sine.

Nå blir spørsmålet om det finnes etiske argumenter for og i mot disse alternativene. La oss først ta konsekvensetikken, hvor konsekvensene av handlingen står sentralt (Kvamme, m.fl., 2008: 312.). Den bryr seg ikke om normer og tradisjoner. Utgangspunktet er hva som vil føre til mest mulig glede for flest mulig, og til minst smerte for så få som mulig. Det er ikke lett å gi noe fullgodt svar. Om brudeparet tenker at det er i orden og at de ikke ser noen problemer med det, er det vanskelig å hevde at ekteskapet er uforsvarlig fra et konsekvensetisk synspunkt, siden det fører til glede for alle. I en artikkel på NRKs hjemmesider finner vi et eksempel på et slikt ekteskap (NRK: 2015). Her forteller sosionom og forfatter Nazish Khan om sitt arrangerte ekteskap: «Jeg var en lykkelig brud. Når man gifter seg arrangert i ordets riktige forstand, har man hundre prosent sagt seg villig til å gifte seg med vedkommende». Tidligere kulturminister Hadia Tajik (Tajik: 2015) peker ogsåpå at vi i det moderne Norge må akseptere at noen velger annerledes enn det vi selv ville gjort, så lenge de holder seg innenfor lover, regler og menneskerettighetene.

Begge tar noen forbehold. Tajik påpeker at en må holde seg innenfor visse lover og regler, og Khan presiserer at en krysser grensen til tvangsekteskap når foreldrene prøver å overtale eller presse (NRK: 2015). I et videoklipp i samme artikkel går Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug så langt som å si at hun mener at arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er to sider av samme sak, og at det kan være vanskelig å se forskjellen på tvang og frivillighet. En trenger ikke gå så langt som Listhaug, men mange vil være enige i at det kan være vanskelig å skille mellom frivillighet og tvang i denne sammenhengen. Det den ene oppfatter som én ting kan bli oppfattet som noe helt annet av en annen person. Kanskje kan en hevde at et arrangert ekteskap blir etisk uforsvarlig om det fører til at bruden og brudgommen ikke får et godt liv, og på denne måten trekke en grense mellom det som er «innenfor» og det som er «utenfor»?

Men hva om foreldrene blir lykkelige og ekteparet ulykkelig? Om en ser kynisk på det, vil jo dette ekteskapet føre til at flere blir lykkelige enn ulykkelige. Her kommer de kulturelle forholdene inn i bildet. I norsk kultur settes gjerne individet foran fellesskapet. Fra dette standpunktet blir det vanskelig å godta et arrangert ekteskap hvor ekteparet ikke trives, men om en ser på den samme saken fra en annen kultur, hvor familien prioriteres, blir saken annerledes. Om resultatet for familien blir positivt, med arvtakere og et trygt liv for det nye ekteparet, kan det være et argument for å hevde at slike ekteskap bør aksepteres. I Norge skal det nok mye til for å akseptere den tankegangen. For kort å oppsummere denne delen, kan vi si at arrangerte ekteskap kan være etisk forsvarlige om bruden og brudgommen aksepterer det og blir lykkelige, men at det fra et norsk perspektiv blir vanskelig å gå med på slike ekteskap om de fører til at brudeparet ikke blir lykkelige.

Pliktetikken (Kvamme, m.fl.: 2008: 313-314) bygger på at vi har en fornuft og at vi derfor er forpliktet til å følge en morallov som finnes i oss alle. Denne moralloven kommer til syne gjennom universaliseringsprinsippet og humanitetsformuleringen. Førstnevnte er knyttet til Immanuel Kant, og bygger på hans «kategoriske imperativ». Ut i fra dette prinsippet, er en handling etisk forsvarlig om den kan gjøres til en lov for alle. Humanitetsformuleringen går ut på at en alltid skal behandle et menneske som et menneske, aldri som en ting eller redskap. La oss begynne med universaliseringsprinsippet. Kan en hevde at arrangerte ekteskap er etisk forsvarlige ut i fra dette prinsippet? Jeg mener at frivillighet er et avgjørende stikkord. Om brudeparet godtar ekteskapet og ikke blir tvunget inn i det, er det store sjanser for at de begge får et lykkelig liv. Det bør være et mål alle, uansett kultur, kan samles om. På den måten blir ekteskapet i tråd med universaliseringsprinsippet, siden det kan anbefales til alle andre. Og omvendt, om en har god grunn til å anta at ekteskapet fører til ulykke for ekteparet er det vanskelig å hevde at det kan gjøres til en regel for alle andre. I denne sammenhengen er det viktig å ta et lite forbehold. Selv om et arrangert ekteskap kan være etisk forsvarlig etter universaliseringsprinsippet, trenger det ikke være det eneste forsvarlige alternativet. Også kjærlighetsekteskapet har vist seg som et alternativ som mange mener at kan gjøres til en regel for alle, noe Listhaug er et eksempel på (NRK: 2015).

Da er vi over på humanitetsformuleringen. Om en person blir tvunget inn i et ekteskap for at familien skal få fordeler av det, som sosial status, blir denne personen blir behandlet som en ting. Det er ikke personens beste som står i fokus, men goder for familien. Han eller hun har blitt brukt som et redskap for at familien skal oppnå noe, et skoleeksempel på en handling som går på tvers av humanitetsformuleringen. Men, om foreldrene leder barna sine inn i et ekteskap trenger ikke det bety at de bare ønsker å oppnå goder. De aller fleste foreldre ønsker at barna deres skal bli lykkelige og leve gode liv. De kan fungere som en slags «sikkerhetsventil», som bruker sin livserfaring til å vurdere «kandidaten». Vedkommende har kanskje et bra utseende og sjarm, men har han eller hun resten av det som skal til for å bli en god ektefelle? Her er det klart at foreldrene ikke behandler barnet sitt som en ting, men som et menneske som de ønsker at skal få et godt liv. Slik kan vi hevde at arrangerte ekteskap både er etisk forsvarlige og uforsvarlige, avhengig av hva som er motivasjonen bak ekteskapet.

Konsekvensetikken og pliktetikken dominerer innenfor etisk teori, men de er ikke enerådende, og utfordres av dygdsetikken og nærhetsetikken. Dygdsetikken (Kvamme, m.fl., 2008: 315-316) går ut på at en ikke skal vurdere situasjoner separat, men se dem i sammenheng med resten av livet til de involverte. Og der hvor pliktetikken og konsekvensetikken kan brukes i alle situasjoner, mener tilhengerne av dygdsetikken at en ikke kan lage regler som skal gjelde hele tiden. Hver situasjon er unik og må vurderes enkeltvis ved hjelp av klokskap. Den greske filosofen Aristoteles er en sentral figur innenfor denne etikken, og han mente at vi som mennesker skulle utvikle mulighetene våre, særlig evnen til å tenke klokt. Spørsmålet må bli om dette kan gjøres i et arrangert ekteskap. Det kan være vanskelig om ektefellene ikke har det godt sammen, et slikt forhold kommer det lite godt ut av. Men har de det godt sammen, da er kanskje mulighetene til stede. Nazish Kahns ekteskap kan være et eksempel. Hun endte jo opp med å skrive en bok, selv om hun ble arrangert gift.

Nærhetsetikken (Kvamme, m.fl., 2008: 309) bygger på forholdet mellom enkeltmennesker. En nærhetsetiker mener at nærheten mellom mennesker skaper et moralsk ansvar og at det er i samlivet mellom mennesker hvor en deler etisk kunnskap og etiske verdier, det vil si empati og moral, som kan brukes i andre situasjoner. For mange er det nok vanskelig å se hvordan etisk kunnskap og etiske verdier kan utvikles i et ekteskap hvor partene er ført sammen mot sin vilje. De bor sammen, men hvor godt blir miljøet dem i mellom? Flere vil nok reise spørsmålstegn ved det. At mange har tatt kontakt med Røde Kors etter å ha blitt tvangsforlovet (NRK: 2015), tyder på at det ofte kan være mye negative følelser knyttet til tvang. Men, om forholdet mellom de gifte er godt, kan en tro at det er et godt utgangspunkt for å utvikle empati og rettferdighet. Et godt og konstruktivt forhold mellom to mennesker kan være opphavet til mye, for eksempel er filosofien i stor grad basert på samtale mellom mennesker, noe vi særlig ser hos den greske Sokrates (Kvamme, m.fl., 2008: 270).

Det er på tide å oppsummere. En gjennomgangstone har vært at jeg ikke ensidig dømmer arrangerte ekteskap som uetiske. Hele tiden har det vært argumenter for og mot. Fellesnevneren har vært at jeg ikke definerer arrangerte ekteskap som uetiske om både brud og brudgom har gått med på ekteskapet, men om ekteskapet er et resultat av press eller tvang, aksepterer jeg dem ikke som etiske. Det er det som er min personlige mening. Tvang skal vi ikke ha noe av, men i et flerkulturelt samfunn mener jeg at vi ikke kan låse oss til én eneste anerkjent form for ekteskap. Så lenge ekteskapet blir lykkelig, skal ikke jeg blande meg opp i det. Men det er viktig å huske på at skillet mellom frivillighet og tvang kan være vanskelig å se i noen tilfeller. Til slutt: jeg har tatt utgangspunkt i Norge og europeisk moralfilosofi. Hadde jeg tatt utgangspunkt i en annen kultur, med andre etiske verdier, kunne nok resultatet blitt et annet. Etiske oppfatninger er, tross alt, ikke de samme rundt om i verden. Vi kan like det eller ikke, men vi må forholde oss til det.

Litteraturliste

Kvamme, Ole Andreas, Lindhart, Eva Mila, Steineger, Agnethe. (2008). I samme verden. Oslo: Cappelen Damm.

Lovdata, 2015. Ekteskapsloven. Hentet (28-04-15), fra (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1991-07-04-47#KAPITTEL_1-1)

NRK: -Arrangerte ekteskap minner om nettdating. Hentet (29-04-15), fra (http://www.nrk.no/kultur/_-arrangerte-ekteskap-minner-om-nettdating-1.12332453)

NRK: -Tvangsforlover barn for å sikre fremtidig ekteskap. Hentet (05-05-15), fra (http://www.nrk.no/norge/_-tvangsforloves-av-foreldrene-1.7719826)

Tajik, Hadia: Frihet til å velge. Hentet (29-04-15), fra (http://www.nrk.no/ytring/frihet-til-a-velge-1.8371618)