Kultur

To kunstnermyter møtes på Tøyen

Farger og kunstnerimage gjør at man i over hundre år har sett Edvard Munch og Vincent Van Gogh i sammenheng. Nå åpner utstillingen som blir en kunstbegivenhet både i Oslo og Amsterdam.

1 av 4

«Men jeg tenker på det som Millet sa: «Jeg vil aldri være lidelsen foruten, for det er ofte den som får kunstnere til å uttrykke seg sterkest».

Vincent van Gogh (1853–1890)

«Livsangsten har raset i mig siden jeg fik tanken – (…) Det er ofte som jeg allikevel har følelsen av at jeg må ha livsangsten – den er mig nødvendig – og at jeg ikke vilde være den foruten.»

Edvard Munch (1863–1944)

I sammenheng

I dag er dagen da ideen som har vokst fram ved Van Gogh-museet i Amsterdam og Munch-museet i Oslo, blir en realitet. Utstillingen «Van Gogh + Munch» åpner dørene, og her får publikum se de to kunstnerskapene, som har vært sett i sammenheng siden starten av 1900-tallet.

– Ideen har alltid vært der, men det var et spørsmål om vi kunne realisere en sånn drøm, forteller direktør ved Munch-museet, Stein Olav Henrichsen. I flere år har kunstfagfolk ved Van Gogh-museet og Munch-museet jobbet sammen. Utstillingen har vært krevende å stable sammen, og fra Munch-museets side betyr den en kostnad på sju millioner kroner og statlig forsikring i ryggen.

– Dette er en av de viktigste utstillingene i museets historie, sier Henrichsen.

I Amsterdam vil utstillingen markere høydepunktet i årets 125-årsjubileum siden Van Gogh døde. Dit kommer utstillingen i september.

Likheter

Det er ulikheter, men også mange konkrete likheter mellom Munch og Van Gogh. Begge er blitt sett på som eksempler på myten om den ensomme, plagede kunstneren som søker etter svar på livets eksistensielle spørsmål.

Som en slags hovedlikhet har kuratorene Maite Van Dijk, Magne Bruteig og Leo Jansen trukket fram de to kunstnernes blikk for menneskets tilkortkommenhet og søken etter svar på de store spørsmålene.

Assosiasjoner

Utstillingen er delt opp i ulike deler, der man får eksempler på de to kunstnernes bruk av farger og penselstrøk, selvportretter og utdrag fra deres skriverier. I tillegg får vi innblikk i hvert deres sykliske verk: Munchs «Livsfrisen» og Van Goghs «Décoration». Dette er maleriserier som de begge har beskrevet som en «symfoni».

At både fargebruk og tematikk kan ligne i kunstnernes malerier er nok godt forankret i publikum allerede. Van Gogh-museet i Amsterdam kunne i 2008 melde om at et av de mest stilte spørsmålene fra publikum var hvorfor en del av de mest sentrale Van Gogh-verkene, som for eksempel «Skrik», ikke var å finne ved museet.

Livskriser

Det var mye diskusjon da Munch-museet tidligere i år viste utstillingen «Melgaard + Munch». Noen lignende kontrovers forventer ikke Henrichsen rundt sammenstillingen av Munch og Van Gogh. Han gleder seg til å forske i hva Van Goghs kunst kan gi til opplevelsen av Munch.

– Jeg tror språket, måten de formidler på vil sees tydeligere. Begge har livskriser, men Munch overlever. Han ble plukket opp, tørrlagt i Danmark, og kunne fortsette sin kunstnerkarriere videre. Van Gogh tok sitt eget liv, og ble først populær etter sin død. Begge er særegne kunstnere som gjennom sin kunst uttrykker grunnleggende problemstillinger ved det å være menneske, problemstillinger som angår oss alle, og som vi kan kjenne oss igjen i. Å se dem sammen vil forsterke ulike aspekter ved begge kunstnernes uttrykk og utfordre vår måte å se dem på, sier Henrichsen.

Mer populær

Munch-museets prosjekt «+ Munch»-utstillingene, der Munch sammenstilles med kunstnerne Bjarne Melgaard, Vincent Van Gogh, Gustav Vigeland, og neste år Robert Mapplethorpe, Jasper Johns og Asger Jorn, er et forsøk på å gjøre Munch tilgjengelig fra flere ståsteder, forteller Henrichsen.

– Det er flere som har kritisert at vi ikke har sammenstilt ham med en kvinne, og til det vil jeg si at vi kommer til å fortsette denne serien også etter 2016. Vi skal la flere stemmer få slippe til, sier han. «+ Munch»-serien skal være bevisstgjørende og også skape en debatt rundt hva Munch-museet skal være i framtida, forteller Henrichsen.

– Da må vi sørge for at ikke ikonene står i veien. Vi må på en måte bryte ned forestillingen om Munch for å skape rom for å se ham på nytt i et moderne perspektiv, sier han.

Populariteten til Munch har økt betraktelig de siste årene. Henrichsen mener det kan være på grunn av Munchs tematikk, visuelle energi og den umiddelbare appellen i språket hans.

– Vi har et program hos oss som heter Baby-Skrik, der foreldre som har mamma- eller pappapermisjon kan komme og se Munch. Dette har blitt veldig populært, men vi trodde at det skulle bli mye skrik og bråk, da ungene gjerne er under ett år gamle. Det interessante er at de er helt stille og opptatt av det de ser, sier Henrichsen.