«Eldre» arbeidstakere er en økende gruppe folk over 56 år. Når du runder femti har du tenkt å være med en stund til, men løper ikke så fort lenger. Du har sett det meste av ledere, kunder og brukere.
Men tiden går fortere og fortere, den ene kvartalsrapporten tar den andre. Du oppdager den visdommen som kommer med et langt tidsperspektiv:
To av tre organisasjonsendringer mislykkes. Omtrent annenhver leder er ikke skikket til lederjobben. Planlegging er nødvendig, men planer er noe dritt. Det nye datasystemet er ikke kult, bare nytt, og dermed enda en uvesentlig hindring i en jobb som du allerede kan. Fremskrittet kommer antakelig ikke denne gangen heller.
Yngre ledere og arbeidstakere lever som om livet var kortere, og som om dagens plan og budsjettet er en genial idé som avløser middelalderens mørke idioti. Mer pæreformede arbeidstakere får lavere tyngdepunkt og svaier ikke så lett i vinden. Men de vet noe annet ubehagelig, også:
Hvis du deler visdommen med sjefen vil du bli stemplet som en av surmulerne, en av dem som ikke henger med i tiden. Du har blitt et eksempel på «motstand», en i saueflokken som ikke liker endring.
Lovende ledere er 38 år, i alle fall av sinnelag. De ligger søvnløse av bekymring over femtiåringenes ganglag og manglende entusiasme. Mange slike ledere er også det forfatteren Olav Duun kalte «småmenn»:
Ledere som har plassert hele verden i et smårutete Excel-ark og får orgasme når beløpet i celle AZ324 stemmer med beløpet i celle CB23. De går til personalsak mot ubehagelige motforestillinger, og feirer enhver sykmelding som en etappeseier på veien til tidlig pensjon, så de kan få ansatt en naiv 26-åring.
Detaljstyring og korte rapportintervaller klipper opp og ødelegger mening. Når dette opptrer som rungende tomhet i den utbrente medarbeideren, har småmannen vunnet en meningsløs seier.