Kultur
En bussjåfør, en ...
Hvis du lurte på hvor det er blitt av byoriginalene, så har jeg svaret: De kjører sannsynligvis buss.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
– Og her har vi «Sverd i fjell». Det betaler turistene som kommer hit på svære cruiseskip 300 kroner for, men av meg skal dere få det helt gratis! Harald Hårfagre bla bla bla ...
Den godt voksne bussjåføren på flybussen fra Sola til Stavanger sentrum var i sitt ess, det virket som om han hadde funnet sin scene i livet. Han hadde ønsket oss velkommen til sitt Stavanger, til «verdens fineste by» som han sa, men ikke sagt ett kløyva ord om at hans rute var via Madla, gjennom villastrøk og 50-soner, over fartsdumper og forbi rolige rogalandske grender med traktorer og fjøs. Han tok oss med på sightseeing. Vi var altså på tur i rett retning, men på en omvei. Han ville ha med seg så mye folk som mulig, tenkte jeg. Nok derfor han ikke advarte/informerte om at Flybussen bak gikk via motorveien.
Gjennom mikrofonen kalte han oss «mine venner». Han delte litt enkel hverdagsfilosofi som: – Hva har vi å glede oss til i dag? Nobody knows. Det er det som er så kjekt.
Da vi nærmet oss Stavanger-ikonet, de tre sverdene i stein i Hafrsfjorden (langt mer imponerende på postkort og bilder), smalt det fra mannen bak rattet: – Ser dere der borte, folkens? Se alle de fine husene oppi åsen, der bor alle de rike! Der bor det ingen bussjåfører!
Det var i Dagsavisen rundt juletider at vår spaltist Ingvar Ambjørnsen etterlyste byoriginalene. «Når jeg snakker med folk rundt om i landet, sier svært mange som meg, at nei. De er borte.» Nå var ikke min venn bussjåføren tilbakestående eller gæren, som dem Ambjørnsen etterlyste, men det slo meg da siddisen bak rattet ga oss en leksjon i lett, men kjernesunn eksentrisitet at jeg savnet det. Jeg savner at noen sier hei til meg eller synger høyt på gata eller plystrer, eller til og med snakker til meg. Hvor er det blitt av alle raringene? Fins de ikke, lenger? Har vi satt dem på lager, på institusjon?
Jeg savner at vi innrømmer oss selv litt mindre kontroll. Kan vi ikke bare være litt gale også når vi ikke drikker? Snakker du til noen på gata eller bussholdeplassen i kongeriket i dag så tror de fleste mest sannsynlig at du er gal. Eller hvis du bare kommenterer noe. De tar et steg unna. De svarer i hvert fall ikke. Det er jo litt trist. Min venn bussjåføren var slett ikke gal, bare morsom. Og ikke fryktelig selvhøytidelig. I motsetning til for mange av oss.
– Nå kommer vi til Scandic Forum, her kan du ta heisen til 17. etasje og se halve Rogaland, så slipper du å gå tur – og du får deg en drink på kjøpet!
Det var en og annen på oslobussene også som kunne gripe mikrofonen og finne på å si noe gøy. Før. Ikke nå lenger. De har vel blitt luket ut av tjenesten. De passer vel ikke inn i malen. Etter klager fra folk som vil være morragrinete på bussen i fred.
Og etter hvert som en og en forlot flybussen på vei mot nye eventyr, fikk de individuell instruks over høyttaleranlegget på hvor de måtte gå for å finne fram.
Takk bussjåfør for en god start på dagen, og takk for bekreftelsen på den stadig tynnere myten om at en bussjåfør er en mann med godt humør.