Tostatsløsning, den eneste løsningen

Debatten om hvilken løsning som er å foretrekke for Palestina og Israel fikk en gjenfødelse da tidligere utenriksminister Espen Barth Eide tok til orde for at man måtte se på nye løsninger. På Dagsnytt 18 forklarte han at han fremdeles mener tostatsløsningen er best både for palestinerne og israelerne, men om denne er ugjennomførbar, må man se på andre alternativer.

Internasjonal støtte til énstatsløsning
Blant mange som driver eller sympatiserer med solidaritetsarbeid for palestinerne er støtten til en énstatsløsning stor. I Palestinakomiteens prinsipprogram står det at de «støttar opprettinga av ein demokratisk stat i Palestina med like rettar for alle». Vi finner lignende standpunkter i andre land, for eksempel i Electronic Intifada, den største nettsiden i palestinabevegelsen, og BDS Campaign, den største organisasjonen for boikott av Israel.

Visjonen om én stat med demokrati, forbrødring og likhet høres utvilsomt forlokkende ut, men er fullstendig urealistisk. Å tvinge gjennom en realisering vil trolig være i strid med internasjonal lov.

Store hindre før fred
At løsningen er urealistisk er òg et argument som har blitt brukt mot to stater. Vi har jo prøvd i 47 år uten en løsning. Men Israel har aldri hatt et ønske om en opprettelse av en palestinsk stat, og forhandlingene har vært trenering av dagens tilstand, hvor utvidelse av israelske bosettinger, opprettholdelse av okkupasjon og undertrykkelse forsetter. Skal Israel inn på fredssporet, må det internasjonale samfunn, spesielt USA og Europa, sette makt bak kravene. Dét er problemet, ikke premissene en løsning skal baseres på.

Flyktninger, grenser, Jerusalem og bosettinger er hindre for en tostatsløsning. Med unntak av grenseproblematikken eksisterer disse problemene også for en énstatsløsning. Fire millioner palestinske flyktninger vil fremdeles ha returrett. Bosettingene er på stjålet jord og ulovlige. De blir ikke legitime av at to stater blir til én. Jerusalem vil også forbli et problem da det har foregått en etnisk rensing av palestinere fra Øst-Jerusalem (som er palestinsk i henhold til de internasjonalt anerkjente grensene).

Israel vil ikke si ja til énstatsløsning
Hovedproblemet med en énstatsløsning er imidlertid at Israel aldri vil akseptere den. Hvis man ser på landets historie er det utenkelig at politikerne og innbyggere skal gå inn for å fusjonere seg med Palestina. Israel ble opprettet for å gi jøder et eget land. Med én stat vil det ikke lenger eksistere en jødisk stat. Det finnes mange argumenter mot en multietnisk stat basert på ett folks behov, men skal man lete etter en politisk løsning må man forholde seg til politiske realiteter. Å rive opp med rota det politiske Israel ser på som grunnlaget for deres samfunn, vil i så måte være en umulighet. Da brorparten av Israels innbyggere sannsynligvis vil være mot en sammenslåing, vil det også være demokratisk uoppnåelig.

Palestinere for tostatsløsning
På palestinsk side ser man lite politisk støtte til én stat. Derimot er hele det politiske etablissementet, inkludert Hamas, villige til å akseptere en tostatsløsning basert på de internasjonalt anerkjente grensene. Det er uansett irrelevant så lenge motstanden i Israel er urokkelig. Grunnen er at internasjonal lov er tuftet på nasjonalstaters selvbestemmelsesrett, og Israel er en internasjonalt anerkjent nasjonalstat etter alle lover og regler. Landets selvbestemmelsesrett gjør at det er de som bestemmer hvordan de skal forvalte eget territorium. Om man aksepterer at Israels befolkning aldri vil gå med på en oppløsning, må en slik løsning tvinges gjennom i strid med internasjonal lov. Det vil i ytterste konsekvens bety krig mot en atommakt. Hvordan man skulle få EU og ikke minst USA med på en slik løsning, har jeg aldri sett en god plan for.

Israel må følge internasjonal lov
Hvordan vil de over nevnte problemene kunne løses med utgangspunkt i en tostatsløsning? Svaret er enkelt: internasjonal lov. Grensene er allerede bestemt som den grønne linjen, fastlagt i 1949. De er bekreftet av Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse for ti år siden. Returretten for flyktningene er også sikret i loven. Ulovligheten av de én million israelske kolonistene på palestinsk land er soleklar.

Det er åpenbart at Israel vil motsette seg både tilbaketrekking til den grønne linja, retur av flyktninger og forflytting av kolonister. Hvorfor skulle så den ene være enklere å sette ut i live enn den andre når begge innebærer å tvinge dem til noe de ikke vil? Israel vil neppe gå inn i en reell fredsprosess uten press utenfra. Selv om reaksjonene er sterkere enn noensinne etter overfallet mot Gaza, er det lang vei å gå før de virkelig kjenner trykket.

Vil ikke oppløse staten Israel
I internasjonal lov har man et regelverk som nesten alle verdens land har gått god for, inkludert Israel, hele Vest-Europa og USA. Fra tid til annen brytes disse lovene, men likevel etterstreber land å følge reglene. Sanksjoner iverksettes når man finner det opportunt i tilfeller hvor loven er brutt. Lands myndigheter appellerer stadig vekk til nasjonal og internasjonal opinion på grunnlag av lovene.

På samme måte kan opinionen påvirke regjeringer ved hjelp av internasjonal lov. Å overbevise sitt lands ledere om at man skal legge press på at en alliert nasjonalstat skal oppheve å eksistere i strid med gjeldende lover blir vanskeligere. Det samme gjelder når man skal skape en bred koalisjon for å presse politikerne. Det er ikke vanskelig å selge ideen om at man bør følge loven. USA er Israels viktigste allierte og amerikansk opinion er derfor avgjørende. Både jødiske og kristne grupper utgjør mektige pressgrupper, og for de fleste av disse vil det være utelukket å støtte en løsning som oppløser staten Israel.

Seirene er underutnyttet
Den palestinske saken har vunnet betydelige seire i internasjonal rett. De to største var da Den internasjonale domstolen fastslo at muren og gjerdet Israel har bygget på palestinske områder er ulovlig. I sin utredning kom de også fram til at israelsk tilstedeværelse utenfor den grønne linja må regnes som okkupasjon. Den andre var da Goldstone-rapporten slo fast at Israel ved sitt forrige angrep på Gaza gjorde seg skyldig i et «med overlegg disproporsjonert angrep designet for å straffe, ydmyke og terrorisere en sivilbefolkning». Underlig nok har verken palestinske myndigheter eller palestinabevegelsen brukt seirene til noe i nærheten av det de er verdt.

Den dagen palestinske myndigheter og palestinabevegelsen forstår at internasjonal lov er den beste vennen det palestinske folket noensinne vil få, er veien mot en løsning til deres fordel også langt kortere.

Teksten er tidligere publisert på Radikal Portal: http://radikalportal.no/2014/09/17/tostatslosning-den-eneste-losningen-for-palestinerne/