Heks med hjertesorg

FANTASY/EVENTYR

«Maleficent»

Regi: Robert Stromberg

USA, 2014

Preget av visuelt imponerende dataeffekter, sterke følelser og en karismatisk Angelina Jolie - som for anledningen er utstyrt med kunstige kinnbein, horn, glødende øyne, vinger og Madonna-britisk aksent. Det er en interessant tanke å utforske hva som kan få noen til å bli en hatefull heks som forbanner en liten baby, og svaret er åpenbart: ekte ondskap kan kun komme fra et knust hjerte. Helvete har ingen vrede som kan måle seg med en forsmådd heks, for å grovt feilsitere gamle William Congreve. I denne gjenfortellingen er heksa et misforstått offer - en emo-prinsesse som kan forene alle utstøtte, ulykkelige og svartkledde under en felles fane av hjertesorg. Ikke alt fungerer like bra, men filmen er mye bedre enn fryktet. Maleficent (spilt av Isobelle Molloy som barn og Angelina Jolie som voksen) startet ikke opp som en slem heks. I bedre dager var hun en livsglad, foreldreløs fejente som bodde trygt forskanset i sin magiske skog, bare en spasertur unna landsbyen til de slemme menneskene. Her kunne Maleficent kose seg i harmoni med et fargerikt utvalg av magiske skapninger, dataanimerte fabeldyr og nusselige miniatyrfeer.

Allerede som tenåring er Maleficent i besittelse av mektige krefter, men hennes store stolthet er de majestetiske vingene, som lar henne fly høyt over feriket mens hun vokter over alle skapningene. En dag sniker bondegutten Stefan seg inn i den magiske skogen, og selv om mennesker er ansett som en stor trussel, blir de venner. Etter hvert som årene går forelsker de seg, eller i alle fall hun i ham. Da de gjenforenes i voksen alder har imidlertid mye skjedd. Maleficent har slått tilbake et frontalangrep fra den hatefulle kong Henry, som på dødssengen har lovet tronen til den som kan drepe henne. Stefan (Sharlto Copley) har vokst opp til å bli en maktsyk væpner - som bedrar Maleficent på det groveste, og river av henne vingene for å kuppe tronen. Filmen portretterer dette bedraget som en brutal «date-rape», og Jolie vrenger ut av seg noen skikkelig såre primalskrik som understreker at hjertet hennes er ettertrykkelig knust av dette grusomme overgrepet fra mannen hun elsket. Med sorgen kommer hatet, og med hatet den iskalde ondskapen. Da kong Stefan får sitt første barn «crasher» vingeklipte Mal dåpsfeiringen, og forbanner babyen slik vi husker fra Disney-tegnefilmen. På sin 16-årsdag vil prinsesse Aurora (Elle Fanning) stikke seg på en spinnerokk, falle i koma, og kun våkne igjen med et kyss av ekte kjærlighet.

Herfra utspiller ikke filmen seg helt i tråd med eventyret. Kong Stefan utvikler paranoide vrangforestillinger, mens Mal motvillig blir betatt av det lille «monsteret» Aurora som vokser opp til å bli en håpløst troskyldig gladjente med solskinn i hjertet. Angelina Jolie er bemerkelsesverdig lik Maleficent, slik hun så ut i Disney-tegnefilmen «Tornerose» (1959). Jeg er imidlertid ikke helt overbevist om hennes posh-britiske aksent, som amerikanske kjendiser har en lei tendens til å utvikle så fort de tjener for mye penger og får for mye medieoppmerksomhet. Det er vanskelig å si om Jolie prøver å etterligne tegnefilmens stemmelegger Elanor Audley, eller om hun gjør en sarkastisk parodi på folk som Madonna, Gwyneth Paltrow og Johnny Depp. På den annen side har Sharlto Copley valgt å beholde sin sørafrikanske aksent, så dette er åpenbart en imperialistisk eventyrverden. Akkurat som de sju små dvergene i «Snow White and The Huntsman» ble portrettert av digitalt bearbeidede utgaver av britiske karakterskuespillere, portretteres de tre feene i «Maleficent» av datafiserte Imelda Staunton, Leslie Manville og Juno Temple. De er temmelig plagsomme, og langt fra like sjarmerende som regissør Robert Stromberg håpet på - noe som muligens forklarer hvorfor de er fraværende under store deler av historien.

Selv om heksa var en konstant trussel i Disney-tegnefilmen, var hun bare til stede i underkant av et kvarter av spilletiden, mens hun i «Maleficent» er i fokus hele tida. «Tornerose» var såpass mørk, dyster og eksperimentell at den i sin tid floppet så til de grader på kino at Disney ikke våget seg på flere klassiske eventyr-tegnefilmer før tretti år senere. Mye har skjedd siden den gangen, og «Maleficent» er enda mørkere. Jeg tipper at en del av dette kan bli i meste laget for følsomme unger, akkurat som Disney-tegnefilmer som «Tornerose» traumatiserte sine generasjoner. Vel, ingen har vondt av å bli litt skremt i trygge omgivelser. Det faktum at Disney (takk og lov!) ikke har dubbet filmen på norsk understreker at «Maleficent» ikke er beregnet på små barn, og sikter inn en litt eldre målgruppe. På et tidspunkt skulle Tim Burton regissere «Maleficent», men med tanke på hva han utsatte «Alice i Eventyrland» for, er det sikkert like greit at filmen ble overlatt til regidebutanten Robert Stromberg - som vant en Oscar for produksjonsdesignet til nettopp «Alice i Eventyrland». Han har laget et visuelt overdådig eventyr som byr på noen minneverdige øyeblikk, men man kan tenke seg at en sterkere filmskaper hadde klart å gi historien mer tyngde og patos.