Livet under asfalten

JAFFA (Dagsavisen): I disse juledager, da vi alle er opptatt av hendelser som fant sted for 2.000 år siden, er det litt merkelig å stå på toppen av det som nå er et arkeologisk utgravingssted og regelrett se tilbake i tida.

For noen måneder siden besluttet bystyret å skifte ut alle kloakkrørene som ligger under gaten hos oss. Men ettersom landet her er rikt på eldgammel historie, krever loven at også arkeologer skal ha tilgang til å kunne grave i alle veiarbeidsområder. Håpet er å finne noe av betydning.

Og en morgen titter jeg ut av vinduet og ser at arkeologene har avdekket noe som ser ut som en gammel mur, kanskje en vegg. Den har selvfølgelig ligget der lenge. Og det betyr at jeg, inntil veiarbeidet startet, hver dag kjørte over restene av gamle sivilisasjoner uten å kjenne til hvilken historisk rikdom som skjulte seg rett under meg, litt over en meter under asfalten.

Så jeg går ut for å ta en prat med arkeologen, en mann i 40-årene, som leder utgravingen. Han tar meg med på en spennende reise tilbake i tida. Muren de var i ferd med å avdekke, stammet trolig fra den osmanske perioden, fra dagene da tyrkerne ikke bare spaserte rundt i Jaffas smug, men også styrte det store området som senere er blitt kalt Midtøsten.

Men dette var ikke alt. Litt lenger ned i gaten hadde arkeologene funnet en grav som trolig stammet fra bronsealderen. Og så var det gjenstandene fra den bysantinske perioden, også de hadde ligget skjult i mørket under gaten vår inntil arkeo­logene ankom. Alle funnene brukes nå til å gjenskape de tapte sivilisasjonenes dagligliv.

Jaffa er da også en av verdens eldste byer og har vært bebodd i over 7.500 år. Stadig nye seierherrer har erobret denne kystbyen ved Middelhavet. Første gang stedet blir nevnt i en nedskrevet tekst er for over 3.300 år siden - på egyptiske steintavler fra farao Akhentatens periode. Noen hundre meter unna her, i Jaffas pittoreske gamleby, kan en ennå se ruinene etter det som trolig var en egyptisk militærposisjon i Caanan.

I de dagene var byen kjent som Yapu. Men herskere kom og gikk. Andre hevder at navnet Jaffa heller er knyttet til bibelske Japhet, sønnen til Noa, han fra syndefloden. De gamle grekerne, som også var innom, knyttet navnet Jaffa til Iopeia, en av flere fargerike guder. Og for litt over 1.000 år siden dukket navnet for første gang opp i en arabisk tekst som akkurat Jaffa, eller «den vakre».

Mange mennesker har lagt igjen sine spor under gaten vår. Arkeologen forteller at noen sivilisasjoner grusla stedene de erobret, mens andre tok i bruk bygningene de fant. Så noen ganger finner arkeologene rester etter forskjellige tidsepoker liggende ved siden av hverandre. Andre ganger er de over hverandre. Og slik blir det at tverrsnittet fra asfalten og nedover blir et slags tidsskjema over historien i det hellige landet.

Øverst er asfalten, lagt av israelerne en gang etter 1948. Men bare rundt 40 centimeter under asfalten venter britenes periode. De styrte det som ble kalt mandatområdet Pale­stina. Og la brosteiner i gaten. Og under der igjen, kanskje litt over én meter lenger ned, venter denne muren fra den osmanske perioden.

Jaffa har da vært styrt av faraoene, jødene, fønikerne, perserne, grekerne, romerne, araberne, tyrkerne, britene og nå israelerne. Og pent har det sjeldent gått for seg. Da Napoleon ankom i 1799, gjennomførte franskmennene en blodig massakre og samlet ganske enkelt alle likene i en stor pyramide i byen.

Enhver som i dag står over det arkeologiske utgravingsstedet i gaten vår, vil trolig få et mer ydmykt syn på livet. Vi som lever nå, er bare et lite, knapt synlig punkt i tida mellom den nesten uendelige fortida og framtida. Arkeologene graver ut fortida for å lære hvordan vi mennesker er blitt som vi er. Men kan det en ser her i Jaffa også si noe om framtida?

Jaffa, en gang verdenskjent for sine appelsiner, er i dag hovedsakelig bebodd av palestinere og jøder. Inntil 1948 var byen et kulturelt senter for palestinerne, med viktige bokforlag og aviser. Palestinerne som i dag lever her, er etterkommerne av dem som ikke rømte eller ble drevet på flukt under krigen i 1948. Jødene som lever i Jaffa, er enten fattige og har levd her i mange år eller er rike og har flyttet til området det siste tiåret parallelt med at stedet er blitt en perle langs Middelhavskysten.

Samlivet i Jaffa er ofte ikke lett. I et smug i gamlebyen henger et kunstverk: Et appelsintre hvis røtter og jord er pakket inn i en sementklump henger i lufta, bare festet med vaiere til husveggene. På avstand ser det ut som om appelsintreet står i løse luften. Mange jødiske israelere liker å se på treet som et uttrykk for kreativ nytenkning. Men konflikten har skapt parallelle virkelighetsforståelser, og mange palestinske israelere ser treet heller som et utrykk for at jøder ikke har røtter i landet.

Er det én ting denne Midtøsten-konflikten i alle fall har, så er det mange røtter. På alle sider er det heldigvis mange som jobber for sameksistens. Ennå er det for tidlig å si hvordan det vil gå. Kanskje er det i det minste noe fint ved det: For det forteller at framtida, den blir skapt hver eneste dag - av deg og meg og alle andre.

Roger Hercz

Utenriksjournalist