Tilbake til svart på Inferno

- Vi søker tilbake til den ekte intensiteten i metal. For meg er dette blodseriøst, sier Sindre Solem (24).

I år spiller han på Inferno som bassist i Nekromantheon, i fjor spilte han på Inferno som frontfigur i Obliteration. Begge bandene har utspring fra samme metalmiljø på Kolbotn, og begge har høstet strålende kritikker. I vinter kom Nekromantheon med sitt andre album «Rise, Vulcan Spectre». Det ble mottatt med toppkarakter 6 av 6 i både Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten og NRK Lydverket. «Et vidunder av et album», skrev Dagsavisen, mens Lydverkets anmelder fastslo: «Dette er ikke revival-thrash, men et band som spiller det de vil spille, akkurat som det skal spilles, nesten umerket av tidens tann».

- Det var overraskende å få så mange seksere, iallfall den første, konstaterer Solem. I morgen spiller de på Inferno-festivalen, til sommeren spiller de på både Hove og Øya, og de gjorde furore på årets Bylarm.

- Vi har holdt oss litt tilbake, vi vil la albumet snakke for seg, jeg synes det står større respekt av det enn å gå ut i intervjuer og snakke i overskifter. Men det er kult at et gjør det selv-band som oss kan få oppmerksomhet bare på bakgrunn av musikken. Det kan vise andre nye band at de ikke trenger bruke penger på 100 studiotimer for å få et perfekt sound. Vi er kommet oss fram med et budskap om å være ærlig, sier Solem.

Protest

Den opprinnelige norske black metal-bølgen søkte seg tilbake i metalhistorien, i protest mot overflatiskhet og trendjag i metal. På samme måte ser også Nekromantheon og Obliteration mot bandene som definerte thrash-, death- og black metal på 80-tallet, som Slayer, Sepultura og Darkthrone, til de Solem karakteriserer som «råskapen og ærligheten i gammel metal, med en ny tvist».

- Vi identifiserer oss veldig med opprinnelig norsk black metal. Også det var en videreutvikling, de tilførte sin egen unike feeling i en gammel musikkform. Black metal-bevegelsen var en motreaksjon mot death- og thrash-metal som ble for teknisk og hektisk, som utviklet seg mot klisjeene. Det samme ser vi nå, det er mye overflatisk, mye posering i metal, mener Solem.

Paradoksalt nok representerte nettopp Inferno-festivalen noe av det bandene ble startet som protest mot.

- Vi passer bedre inn på årets Inferno-festival. Det er en eklektisk blanding av metal, med mye bra - Autopsy er et av verdens beste metalband, jeg gleder meg til å se dem. Men det er også mye på Inferno jeg ikke kan identifisere meg med: De kommersialiserende holdningene knyttet til metal. Den fashiongreia med lakk og lær og Dimmu Borgir. Det manifesterte seg veldig på Inferno for et par år siden, mener Solem.

Uff-punk

Tidlig i tenårene startet Solem og kameraten Arild Torp et punkband som etter hvert ble til Obliteration.

- En venn av oss, Christian Holm, var interessert i musikken vi spilte, men var ikke med i Obliteration. Så begynte han å spille trommer sammen med Arild i et mer thrash-orientert band. De spurte meg om å være med i det som nå har utviklet seg til Nekromantheon. Først var det et sideprosjekt til Obliteration, nå er de likeverdige. Bandene låt mer likt i starten, nå er vi lenger fra hverandre, sier Solem. Nekromantheon spiller kjapp, intrikat thrash, Obliteration spiller tung, skitten, hatsk death metal. Nå holder de på med sitt tredje Obliteration-album, mens de venter på at trommis Holm skal bli ferdig med vikarjobben i enda et Kolbotn-basert metalband, Aura Noir.

Utkantmetal

Ekstrem metal har alltid vært utkantmusikk. Det går en historisk linje fra Nekromantheon tilbake til black metal-pionerer som Øystein Aarseth og Mayhem. Mange av de stilskapende black metal-personlighetene kom fra steder som Kolbotn, Follo, Langhus, Ski, Råde, Hauketo - langt nok fra Oslo til å være i utkanten, nær nok til å trekkes mot storbyen.

- Kolbotn har gode kulturtilbud: Man kan øve på fritidsklubber og låne utstyr gratis. De som spiller, har fokus på kvalitet, på det genuine i musikken. Det skaper en egen mentalitet å vokse opp i et udefinerbart område som Kolbotn - er det en by? Er det et tettsted? Er vi på landet? Alle subsjangere samles i store byer, men ofte kommer det interessante band fra steder som ligger like utenfor storbyer. I en storby kan man fort bli for preget av en scene, man kan miste sin egen retning. Det er kanskje lettere å rendyrke sitt eget særpreg når du vokser opp på utkantsteder, mener Solem.

pedersen@dagsavisen.no