Et skifte av fokus fra satsing på dyr, høyspesialisert behandling av syke, til helsefremmende og sykdomsforebyggende tiltak før folk blir syke, annonseres i samhandlingsreformen, den nye folkehelseloven, kommunehelseloven og stortingsmeldingen om global helse. Både FN, Verdens helseorganisasjon (WHO) og ledende vitenskapelige tidsskrift peker samme vei.
Samtidig fastslår forskere at psykiske lidelser er en stor trussel mot samfunnsutviklingen. En ny studie fra 30 europeiske land stadfester WHOs tese: Psykiske lidelser koster Europa, og snart hele verden, mer enn noen annen sykdomsgruppe. Mange land har derfor gjennomført psykisk helsereformer, og nylig vedtok WHOs styre sin første resolusjon om psykisk helse.
Men hva mener vi med å forebygge psykiske lidelser? Vi mener neppe som i samhandlingsreformen - å overføre behandling og rehabilitering av pasienter fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Nei, innen psykisk helse betyr forebygging å redusere antall nye tilfeller - før de oppstår. Et forebyggende tiltak er virksomt bare hvis antall nye tilfeller blir lavere enn om vi ikke satte inn tiltaket. Jeg har ti råd om hvordan vi kan forebygge psykiske lidelser i Norge:
* Mental kapital. Målet bør være å utvikle landets «mentale kapital». Landets viktigste ressurser er ikke fisk og olje. Det er mental kapital - innbyggernes samlete mulighet til å utvikle trygghet, selvstendighet og kreativitet, bruke sine følelser, tenke smart, koordinere sin adferd, danne sosiale nettverk og mestre utfordringer. Utvikler vi landets mentale kapital systematisk, forebygger vi trolig flere psykiske lidelser enn om vi retter tiltak direkte mot psykiske lidelser.
* Sykdomsbyrde. Prioriter de sykdommene som truer samfunnet mest økonomisk. Årlige samfunnskostnader for psykiske lidelser i Norge er anslått til 60-70 milliarder. Det er mer enn for noen annen sykdomsgruppe. Psykiske lidelser belaster samfunnet 50 prosent mer enn all kreftsykdom, 50 prosent mer enn all hjertesykdom, står for 40 prosent av sykefraværet og 40 prosent av uføretrygdkostnadene. For hver uføretrygdet for psykisk lidelse taper Norge 21 arbeidsår. Depresjon, angst og alkoholmisbruk er dyrest. Depresjon står alene for halvparten av kostnadene. Ingen sykdom koster samfunnet mer.
* Effekt. Vi bør forebygge uheldige virkninger av å leve med schizofreni, bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, anoreksi, autisme eller ADHD. Men vi kan ennå ikke effektivt forebygge disse forstyrrelsene. Vi bør satse på det vi kan forebygge. Heldigvis kan vi forebygge de dyreste sykdommene - depresjon, angst og alkoholmisbruk.
* Helsefremmende tiltak. Forebygging av fysiske sykdommer har vært en suksess. Spedbarnsdød, død av hjerteinfarkt, hjerneslag, flere kreftsykdommer, selvmord og trafikkulykker har gått ned. Tennene våre er friskere. Levealderen har økt. Hele gevinsten skyldes ikke helsetiltak. Men noe gjorde vi riktig: Vi satset langsiktig, med mange metoder samtidig, på eksponeringsfaktorer, kunnskap og kompetanse som fremmet helse, framfor forebygging av enkeltdiagnoser. Og vi brukte lovverk og avgiftspolitiske virkemidler. Slik må vi tenke om psykisk helse også; familie, barnehage, skole, venner, arbeid, foreldrekompetanse, belastningsmestring og psykologisk kunnskap.
* Lønnsomhet. Opptrappingsplanen for psykisk helse prioriterte dem som hadde det vanskeligst. Nå må vi også tenke kostnad-nytte og finne tiltakene som lønner seg best. Ta barnehagers langtidsvirkning på barns psykiske helse - den beror utelukkende på barnehagens kvalitet. Dårlige barnehager lønner seg ikke. Gode barnehager lønner seg, for barnas psykiske helse og samfunnet.
* Befolkningsrettet. Prioriter be-folkningsrettede tiltak. Tiltak mot risikogrupper og enkeltpersoner med begynnende sykdomsutvikling kan være svært effektivt for dem vi når. Men de fleste når vi ikke; folk søker ikke hjelp før de er blitt syke. Selv om gjennomsnittseffekten for den enkelte kan være liten, regnes tiltak for hele befolkningen som mest kostnadseffektivt. Som for fysisk helse, tror vi det også gjelder psykisk helse.
* Utenfor helsetjenestene. Prioriter arenaer utenfor helsetjenestene. Det er ikke i helsevesenet helsen produseres. Den produseres der folk lever sine liv - i familien, barnehagen, skolen, arbeidsplassen, idretten, kulturlivet, aldershjemmet. Familien, barnehagen og skolen er viktigst. Bedre helsetjenester har relativt liten effekt på befolkningens helse. Det er det vi gjør ellers som teller.
* De første leveårene. Som investeringsobjekt er barn bedre enn bank og børs. Nobelprisvinner i økonomi, James Heckman, viste det: Jo mindre barna er, desto større avkastning gir investering i mental kapital. Barnehagelærere er antakelig Statens mest lukrative investeringsobjekt.
* Nivå framfor sykdom. Slik antallet alkoholskader følger totalinntaket av alkohol i en kommune, følger trolig antallet psykiske lidelser av det psykiske belastningsnivået. Alkoholskader reduserer vi effektivt ved å senke totalinntaket av alkohol i kommunen. Kanskje reduserer vi antallet depresjoner best ved å redusere nivået av psykiske plager i kommunen. Her mangler enda bevis, men hypotesen kan testes.
* Kunnskapsbasert. Som behandling, må forebygging bygge på kunnskap. Vi må slutte å tillate store investeringer i helsefremmende og forebyggende tiltak uten en plan og et budsjett for vitenskapelig evaluering av både gjennomføring, virkning, lønnsomhet og brukertilfredshet. 70 prosent av uføretrygdkostnadene blant unge skyldes psykiske lidelser. Utgiftene til behandling av depresjon er bare 10 prosent av de samlete depresjonskostnadene, resten skyldes tapt arbeid, sykefravær, uføretrygd og tidlig død. Tiltaksforskning som viser vei ut av dette er god investering.
Selvfølgelig skal behandlingstilbudet for psykiske lidelser være like godt som for fysiske. Klart vi skal prioritere dem som har det vanskeligst. Men skal vi få færre nye tilfeller av psykiske lidelser, må vi gå en helt annen vei.
Publisert i Dagsavisen mandag 5. mars.