Vær varsom, fastleger

En onsdag sent i oktober måned fikk jeg en telefon fra fastlegen min om at jeg måtte forberede meg på at jeg kunne ha fått «malignant» (ondartet) kreft. Tilbakemeldingen kom etter at jeg hadde vært til ultralydundersøkelse. Etter å ha hatt underlivssmerter i et par dager, hadde jeg hatt et behov for å få disse utredet, og gikk til fastlegen. Årsaken til smertene kunne også være en muskelknute, fikk jeg beskjed om, men det var svært viktig at jeg fikk vite det så snart som mulig for å være «forberedt» på at jeg måtte ta ytterligere prøver og gjennomgå videre utredning. Inntil «det motsatte var bevist», var det mistanke om at det kunne være malignant kreft jeg var rammet av.

Mine håp og drømmer for framtida falt nesten i grus. Under samtalen ble det i forbifarten nevnt noe om en eventuell fjerning av livmor. Min verden begynte å snurre rundt. Jeg fikk flashbacks. Jeg så meg selv som attenåring i en opprivende situasjon. Jeg var tilbake ved den januarkvelden da jeg fant mamma i hennes egen seng etter at alle hennes vitale organer hadde kollapset. Hun var død, og vi var alene.

Under gynekologisk undersøkelse ved Ullevål universitetssykehus dagen etter ble det vurdert at det var riktig å operere. Gynekologene kunne ikke avkrefte at dette var kreft før operasjonen var gjennomført og muskelknuten hadde blitt fjernet. Det jeg stusset over, var at gynekologisk poliklinikk ikke hadde mottatt ultralydbildene som ble tatt noen dager i forveien. De lå fortsatt hos fastlegen.

Under timen hos fastlegen fredag den samme uka spurte jeg om det hadde vært nødvendig å nevne «ondartet kreft» i telefonsamtalen den onsdagen. Min opplevelse av situasjonen var at jeg nærmest ble diagnostisert med kreft over telefon. Legen svarte at hun forsto at jeg ble «satt ut», og brukte med det mine egne ord. Samtidig poengterte hun igjen at fastleger har plikt til å orientere, og at det var viktig at jeg var forberedt på at det ville kunne bli behov for ytterligere utredninger. Ville jeg trenge sykmelding? «Nei, vel», sier du? For øvrig sa hun under timen: «Men du har jo ikke andre symptomer som skulle tyde på at du har malignant kreft». Hun nevnte depresjon, manglende matlyst og ustabil menstruasjon som symptomer på kreft i livmoren. Kreftforeningen nevner også høyt blodtrykk, overvekt, diabetes og sen overgangsalder. Jeg opplevde at ingen av disse symptomene var umiddelbart framtredende. Mer forvirra og med flere spørsmål enn det jeg hadde da jeg kom, forlot jeg legekontoret.

Noe av det jeg frykter mest i livet, er å bli diagnostisert med en kreftsykdom. Det har seg slik at vi er tre søsken som har mista moren vår i kreft. Det var vanskelige år da hun var syk, og de utgjør storparten av det jeg husker om min mor. Min reaksjon ble forsterket sett i lys av min families tidligere erfaringer. Mange andre i Norge har sikkert lignende opplevelser. Jeg mener derfor at man bør være varsom med hvordan man bruker begrepet «malignant kreft», da særlig om man er fastlege som snakker til en av sine pasienter.

Et menneske rekker å tenke mange tanker i løpet av et døgn. Etter å ha blitt «orientert» av fastlegen, begynte jeg å lure på hvordan det eventuelt ville bli å gå igjennom en kreftoperasjon. Ville det bli nødvendig med cellegiftbehandling? Jeg kan være forfengelig nok, og lurte på hvordan jeg ville se ut uten hår. Og jeg tenkte på familien min, og hvordan det ville bli for dem. Hvordan ville livet bli videre? Og hvor lenge hadde jeg igjen å leve?

Denne episoden medførte selvfølgelig at jeg byttet fastlege. Jeg følte at legen opptrådte uansvarlig, og at hun i en situasjon som var vanskelig nok for meg fra før, gjorde det enda verre. Min intensjon med dette innlegget er å etterlyse etiske retningslinjer for hvordan fastleger bør opptre i situasjoner som påvirker pasienter og deres pårørende så kraftig.

Jeg har spurt meg selv utallige ganger i ettertid: Hadde det ikke vært bedre å la meg leve ett døgn i uvitenhet, framfor å skremme meg, slik at jeg følte at jeg måtte sette livet mitt på vent?