Hvem som er konfliktdrivende er irrelevant!

Årsaken ligger i feilvurderingen av hvem som for barnet er den beste forelder! Foreldrekonflikten som så, sier lite om barnets relasjon til hver forelder. Den mest pågående forelder kan fremstå ”aggressiv” i et forsøk på å hjelpe barnet ut av en negativ omsorgsituasjon. Det gjør ikke denne forelder dårligere egnet. Det skjer dessverre alt for ofte en vurdering av omsorgskvalitet ut i fra det som tilsynelatende fremstår som aggresjon, men som i realiteten er frustrasjon!

Det kan få katastrofale følger fordi en slik frustrasjonen av å se barnet bli ødelagt hos den andre forelder kan være berettiget. En rekke trekk kjennetegner den passiv aggressive personlighet, som spiller på offerrollen, men som i virkeligheten driver et manipulativt spill.

Typisk setting, barnefordeling (kjønnsrollene kan være motsatt) :

Mor utsetter barnet for vold, omsorgsvikt og hindrer barnet kontakt med far. Mor fremstiller seg som et offer for far. Barnet ber om hjelp fra far. Far som har en god relasjon til barnet, reagerer og prøver hjelpe barnet ut av volden og omsorgsvikten samt opprettholde kontakten.

Sett fra barnets beste fremstår dette som en enkel problemstilling. Mor har ansvaret for voksenkonflikten som oppstår, gjennom den vold hun utøver mot barnet. Konflikten ville ikke vært til stede om hun ikke hadde misbehandlet barnet. Noe som jo er årsak til fars intervensjon.

Sett fra mor sin side, fremstilles far som er den konfliktdrivende som blander seg inn i hvordan hun driver omsorg. Og når en konflikt når domstolen, er det gjerne denne vinkling som legges til grunn, fordi hjelpeapparatets (barnehage, skole, politi, barnevern, sakkyndig, domstolen osv) oftest ukritisk legger mors beskrivelser til grunn! Vi ser i realiteten den samfunnsvitenskapelige synsing på bekostning av den vitenskapelige metode. klare fakta viker for tradisjonelle seksmønstre.

Loven er meget klar, barnets beste går foran de voksnes behov. Allikevel ser man svært ofte i denne typen konflikter at hjelpeapparatet setter mors beste foran barnets beste, ved at man ukritisk legger mors versjon og situasjon til grunn og utestenger far. I praksis eskalerer man da konflikten for barnet.

Situasjonen blir snudd på hodet ved at man anklager far for å være konfliktdrivende, mens mors vold mot barnet blir oversett og bortforklart som en reaksjon på fars inngripen! Her ser man det typiske ved at hjelpeapparatet ikke klarer se/skille mellom de 3 relasjonsbånd som er til stede, mor/barn, far/barn og far/mor.

Forskning på tilknytning forteller oss at et barn kan haen kvalitetpå tilknytningen tilenomsorgsperson og en annenkvalitetpå tilknytningen til enannenomsorgsperson. I dette eksempelet synes barnet ha enutrygg tilknytningtil mor og entrygg tilknytningtil far. Med dette som utgangspunkt fremstår hjelpeapparatet i strid med barnets beste.

At hjelpeapparatet kommer til en slik for barnet skadelig konklusjon henger sammen med særlig 3 forhold:

1. Mors manipulasjon,
2. Egen forutinntatthet og manglende evne til et åpent sinn
3. Manglende kunnskap om komplisert konfliktdynamikk.

Utallige saker viser at denne dynamikk ofte er til stede. Konkrete saker viser at domstolene verken forstår kvalitetsbegrepet innen tilknytning eller de ulike konflikter som er til stede samtidig. Ensidig synes domstolen vektlegge tid som et utrykk for tilknytningskvalitet, men tid barnet har bodd med mor, sier intet om kvaliteten verken på tilknytning eller på omsorg fra mor. Det er et faktum at barn knytter seg til den omsorgspersonen de har til rådighet uansett dennes kvalitet. Ja barn knytter seg også til voldelige foreldre! Barn vil til og med være tause om den vold, de trusler og de seksuelle overgrep det utsettes for av frykt for å miste tilknytningspersonen. Christoffer saken er typisk, han ble spurt men avslørte aldri direkte hva han ble utsatt for, ordene "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl" sier det meste! I Kvam saken skjedde seksuelle overgrep, men da barnevernet spurte, "var alt greit"! Frykt initiert av omsorgspersonen skremmer barnet til taushet. Vi snakker om en biologisk fundert avhengighet som hindrer barnet fra å gi utrykk for hva det utsettes for.

Når det gjelde slik autoritær oppdragelse vil barn bli engstelige, ulykkelige, og med lav selvfølelse og lav selvtillit. Når de frustreres vil de reagere med fiendtlighet og som sine foreldre benytte vold når de ikke får viljen sin. Selv om jenter også er utagerende , blir de vanligvis mer avhengige, mangler interesse i utforskning og overveldes lett av utfordringer. Autoritære foreldre undertrykker barnets selvuttrykk og uavhengighet. Slike foreldre bruker også mer subtile psykologiske kontrollmekanismer, adferd som trenger inn i og manipulerer barns verbale uttrykksform , individualitet og tilknytning til foreldrene. Gjennom behovet for å kontrollere og bestemme alt for barnet vil slike foreldre undertrykker barnets, ideer og valg. Kontroll skjer ved tilbaketrekning av kjærlighet, betinget kjærlighet. Og med begrenset utforskning får slike barn identitetsproblemer når de blir eldre.

Et barn har ikke begreper om at den andre forelder kan være mye bedre for dets utvikling. Det har ikke noe sammenligningsgrunnlag. Det ser man tydelig der et barn har vokst opp med sin far og har en kvalitativt god tilknytning og så tvangsflyttes til mor. Et slikt barn vil gjøre store anstrengelser for å komme tilbake til far og opprettholde kontakten med far. Behovet for tilknytningen er genetisk betinget for å overleve. Dette er prosesser barnet ikke bevist styrer. Selv 2-3 åringer som lider under dårlig omsorg kan bære stemmen til den voldelige mor.

Mens hjelpeapparatet synes ha en lineær forståelse av konflikten A + B + C ….., preges slike konflikter av flere parallelle prosesser. Ting skjer ikke etter hverandre, men samtidig på flere plan. Her ligger utfordringen for hjelpeapparatet. Kompleksiteten utfordrer deres kunnskap og tradisjonelle tenkning. det nytter ikke med vanlige heuristikker i forståelsen av kompliserte konflikter. De kognitive skjemaer hjelpeapparatet vanligvis benytter ved konflikthåndtering svikter fullstendig i møte med det ekstremt manipulative individ, som er helt avhengig av barnet som narsissistisk supply.

Motiveringen til slike narsissistiske foreldre ligger i egne udekte og dels ubeviste behov. Utad fremstår de som guds gave til barn, de vil så gjerne at barnet skal få det bedre enn de selv fikk det fra sine foreldre. De ser på seg selv ut fra et grandiost oppkonstruert selvbilde, en reaksjon på den nedverdigende holdning de selv ble utsatt for i sin egen barndom. Under 4 øyne behandler de barn slik de ble lært opp til at barn behandles… som objekter for egen tilfredsstillelses skyld. Volden går i sosial arv.

Det er en systemfeil når man fanges i et syn slik domstolene står for, der man søker hindre forandring av avgjørelser gjennom juridiske utrykk som status quo, og "ro rundt fattede vedtak". Når først tingretten har fattet en beslutning, uansett dens kvalitet, "skal det mer til for å forandre den i neste rett" enn i første rettsinstans. Domstolene bryter her klart mot barnets beste prinsipp, de bryter åpenbart mot EMK om en rettferdig rettssak. Fokuset synes mer være på egen fortreffelighet og ufeilbarlighet og frykt for avsløring og dermed redusert autoritet. Egen posisjon går foran barnets beste.

Når man ikke gjør noen kvalitativ vurdering av vedtaket blir en slik ”ro” mer et instrument for å hindre etterprøving og avsløring av domstolenes avgjørelser. En rekke saker har vist at den ”ro” som er skapt har blitt den sviktende forelders mulighet til å ødelegge og i noen tilfeller ta livet av barnet. Det er ingen automatikk i at forelderen med det daglige omsorgen, er barnets beste å vokse opp med, uansett hvor lenge barnet har bodd med denne person.

Dersom det dokumenteres forhold av personlighetsmessig karakter ved denne forelder og dennes omsorg har negative følger for barnet, er det ikke til barnets beste å bo med en slik forelder. Allikevel vegrer domstolene seg ofte for å flytte barnet til den best egnede forelder. Dette har man sett gang på gang. Man synes søke straffe den forelder som setter spørsmålstegn ved disse systemfeil, istedenfor å fokusere på barnets beste. Systemet blir selvbeskyttende.

Empiri har vist hvor skadelig det er for barn å vokse opp i omgivelser preget av stress. Forskning viser at utløsende årsak til for eksempel diabetes 1 grunner i kronisk stress hos barn. Særlig er det skadelig for et barn å vokse opp med foreldre som har ubearbeidede psykologiske behov. Slike foreldre bruker ofte barna for å bekrefte seg selv på bekostning av barnet. Utad skapes en fasade av idealisering, innad sliter barnet med å bekrefte forelderens stadige forventninger. Dette er ikke synlig fra utsiden, fordi barnet i relasjon til omgivelsene ofte vil søke fremstille sin situasjon som god, nettopp i frykt for å miste tilknytningspunktet. Taps opplevelser er noe av det mest stressende et barn kan oppleve, særlig når det handler om tapet av tilknytningspersonen. Det gjør at omsorgsvikt blir vanskelig å oppdage.

Så skal man dømme etter hvem som er konfliktdrivende så må man først forstå de konflikter man er opp i mot, deretter må man fokusere på barnets beste og se hos hvilken forelder barnet får de beste utviklingsbehov. I svært mange saker ser man at far står på for å hjelpe barnet, og han kan i denne prosessen fremstå som aggressiv. Det betyr ikke at han er en dårlig far, tvert imot kan det være et utslag av reell bekymring. Frustrasjon misoppfattes ofte som aggresjon!

Det viktige er ikke voksenkonflikten, men hvem av de voksne barnet har konflikt med. En autoritær mor er ikke bedre enn en autoritativ far! Om konflikten som truer barnets utvikling er mellom barnet og mor, så er det bedre å flytte barnet til far, uansett hvilken konflikt det er mellom mor og far. Ofte handler voksenkonflikten nettopp om at mor saboterer barnets kontakt med sin far og når far prøver hindre denne samværssabotasje, så oppfattes han feilaktig som konfliktdrivende!

Dersom far er bedre egnet til å skape stabilitet i barnets liv bør barnet bo med far. Slik er det ikke i dag fordi de temaer domstolene legger til grunn er mer perifere for hva som er barnets beste. Tradisjoner synes stå i vegen for barnets beste. Dermed vil den som tilsynelatende fremstår som konfliktdrivende ikke være den konfliktdrivende, men den som har barnets best i fokus.

Vesten var ikke årsak til 2 verdenskrig når de forsvarte seg mot den aggresjon Hitler sto for. I alt for mange saker går det klart fem at barnevern, sakkyndige og domstoler har en feilslått terapeutisk tilnærming til denne problematikken. De bryr seg ikke om de virkelige underliggende årsaker, bare et enkelt bilde av en konflikt. For disse etater synes det alt for ofte være et snever forståelse der fokus utelukkende synes være barnet her og nå, uten noen forståelse for at barnets situasjon her og nå kan være svært skadelig for et barn. De synes ofte mange kunnskap om narsissistisk dynamikk der virkeligheten blir snudd fullstendig på hodet og der rettslige avgjørelser ut fra et slikt snevert syn øker barnets problemer og ødelegger barnets muligheter til en omsorg der barnet kan utvikles uten omsorgsvikt.