Nødvendighetsfellen

«Hvis du er misfornøyd med de varer og tjenester som Storbritannia AS tilbyr, kommer en av våre tjenestevillige rådgivere til å hjelpe deg med å endre oppfatning.» I en amper kronikk i New Statesman raljerer spaltisten og aktivisten Laurie Penny om situasjonen i britisk politikk. De ekstremt harde takene som konservative og liberaldemokrater nå gjennomfører innebærer at over en halv million offentlig ansatte blir arbeidsløse, millioner av trygdemottakere blir enda fattigere og avgiftene for høyere studier økes. Regjeringen hevder at disse systemendringene er ikke-ideologiske – bare «nødvendige». Penny mener regjeringen selv beskriver sin jobb som nærmest PR-messig. Produktet skal selges inn. Og folket etterlates i stadig større grad uten reelle valg i et kartellignende partisystem, som tilbyr ubetydelige variasjoner på samme nyliberale produktlinje.

Den britiske regjeringskoalisjonen tok over etter at New Labour hadde kvalt seg selv til bevisstløshet i jakten på den mytiske «midten». Når Thatchers budskap «There Is No Alternative» ikke virket merkbart forandret, var det til slutt mange som trakk konklusjonen at det like gjerne kunne settes nye ansikter på «nødvendigheten». Det er en historie som med små variasjoner utspiller seg rundt om i den vestlige verden.

I Norge er det litt annerledes, ennå. Det har blant annet NHO fått med seg. I sitt årskonferansehefte «Velferdsfellen» har nedskjæringene i Storbritannia fått en egen faktaboks. NHO konstaterer: «I Norge har vi ingen akutt økonomisk situasjon som tvinger oss til å gjennomføre endringer. Å erkjenne at det er nødvendig med endringer hos oss sitter langt inne så lenge problemene ligger noe frem i tid».

Faktagrunnlaget for advarslene er mildt sagt tynt. Norsk fastlandsøkonomi vokser. Sysselsettingsnivået i Norge har økt i flere tiår og flere klarer seg på egen inntekt. NHO hevder i sitt hefte at vi har en «trygdebølge» som innebærer at «en stadig større del av befolkningen er utenfor arbeidslivet». Dette er direkte feilaktig. I virkeligheten er det motsatt – en stadig mindre del av befolkningen er utenfor arbeidslivet. Det NHO har valgt å kalle «trygdebølge» er i stedet en økning av den solidariske velferdsdekningen. Det vil si at andelen som verken jobber eller får ytelser – for eksempel uførepensjon om man er ufør, eller AFP om man har avtalt det – har minsket.

NHO vil dessuten ta den framtidige økningen i andelen eldre til inntekt for strammere ytelser og pensjoner. Med samme prognoser som NHO baserer sine regnestykker på, kan vi skissere et scenario der medianlønnen i 2060 etter skatt er over 500.000 kroner (med dagens priser) – samtidig som vi i felleskap betaler for velferden. Dette framstår ikke akkurat som noen katastrofe. Men faktum er at det er nettopp et slikt scenario NHO mener vi må prøve å unngå. Det «uunngåelige» alternativet til det, blir en situasjon der privat konsum skyter i været, mens eldreomsorgen, helsetilbudet og utdanningen som er tilgjengelig for alle, strammes inn.

NHO har også bestilt en undersøkelse om folks oppfatninger om arbeid og velferd. Den viser blant annet at 40 prosent tror «dagens velferdsordninger blir dårligere i fremtiden enn de er i dag». Bare 10 prosent tror det kommer til å bli bedre. NHOs John G. Bernander vil nå påta seg et PR- og folkeopplysningsoppdrag gjennom å «skape forståelse for de nødvendige tiltakene». Disse «nødvendige» tiltakene viser seg å være de samme som NHO alltid har ønsket seg: kutt i trygdeytelsene, uklare «plikter» knyttet til dem som får ytelsen, lavere skatt.

Mens det er åpenbart at sterke politiske krefter jobber for en avløvet velferd, kan det selv for et øvet øye være vanskelig å på det politiske markedet finne et tydelig program for å utvide, fordype og forbedre velferden. Dette altså til tross for at det samme politiske resonnementet som alltid har pekt fram mot «nødvendigheten» av en slanket velferd, nettopp har bidratt til en global økonomisk kollaps. Og til tross for at en internasjonal og historisk sammenligning snarere indikerer at forbedrede velferdsordninger er nødvendige for å kunne oppnå de gode produktivitets- og sysselsettingsresultatene.

NHO har illustrert sin fantasi om «velferdsfellen» med en rød stressless som truer med å utløse et plutselig smell for den som lener seg for langt tilbake. Som beskrivelse av norsk økonomi er det sterkt misvisende. Som beskrivelse av risikoene for arbeiderbevegelsens partier i Europa har den derimot mer for seg.