Hvorfor blir folk ”alternative behandlere”?

De menneskene som jeg kjenner som har utdannet seg innen en eller annen form for alternativ behandling gjorde det etter å ha fått behandling selv for en kronisk lidelse. Jeg vil ikke argumentere verken for eller i mot alternativ behandling her, men historien er gjerne at de forsøkte dagens alminnelig anerkjente medisin først, men at det medførte for lite resultat i forhold til hva de ønsket, eller at de erfarte uønskede bivirkninger av medikamentene de fikk. Behandlingen hos alternativ- terapeuten førte til en interesse hos dem for at det finnes andre veier til bedre helse enn de som i vår tid foreskrives. Da de hadde fullført sin utdanning startet de optimistisk en klinisk praksis, enten ved siden av et annet yrke eller med hjelp fra sin ektefelle, og da nærmest som en dyr hobby uten nevnbart inntektsoverskudd.

Det er altså liten hensikt i å ta en slik utdanning dersom målet er å tjene godt. Motivene for å drive med alternativ behandling kan for noen selvsagt være urealistiske drømmer om store inntekter, eller overdreven tro på egen fortreffelighet. Men det kan også være at mennesker drives av andre motiver enn penger. Jeg tror motivasjonen ligger i erkjennelsen av å være i nærheten av innsikter om større sammenhenger i det å være menneske, større enn bare at man har en kropp med organer i. På denne bakgrunn undrer det meg at det i media ofte kommer aggressiv kritikk mot alternative behandlere og advarsler om risiko ved slik behandling fra representanter for den offentlig godkjente, autoriserte medisinen, og fra andre folk som er opptatt på vitenskaplig kunnskap. De som tjener store penger på sykdom er den vitenskapelige legemiddelbransjen. Og de behandlingene som har størst skadepotensial er nettopp de vitenskapsbaserte medikamentene. Vitenskapsbaserte medikamenter er ofte svært potente, både på godt og vondt.

Samfunnet bør stille kvalitetskrav til folk som hevder de kan hjelpe med sykdom og plager, men alternativ medisin kritiseres oftest for ikke å ha effekt. Hvis folk blir manipulert til å avstå fra nødvendig, verdifull behandling hos autoriserte behandlere er det naturligvis skadelig. Er det farlig å oppsøke en alternativ terapeut for trivielle plager, som når man stadig på nytt får forkjølelse, bihulebetennelse, hodepine, luft i magen eller tilbakevendende muskelsmerter og man ønsker å unngå å være sykemeldt? Det bør gjøres systematiske oppfølginger av denne typen behandling for at pasientene skal kunne være trygge. "Bivirkningen" av slik forskning kan imidlertid være at man finner positive effekter.

Det er nærmest umulig å oppdrive finansiering til forskning på alternative behandlingsmetoder. Derfor foregår det i dag minimalt med forskning på dette feltet samtidig som det til stadighet hamres inn at man burde dokumentere det man driver med. Vet ikke disse anklagerne at ikke et eneste forskningsprogram eller budsjettpost hos forskningsrådet er rettet inn mot alternative behandlingsmetoder? Hvordan skal man kunne forske uten tilgang på finansiering? Det ble opprettet et senter ved universitetet i Tromsø for noen år siden som skulle koordinere forskning om alternativ og komplementær medisin (Nafkam). Det lille som blir gjort i Tromsø er nærmest bare for å kunne si at noe blir gjort og det fungerer i praksis som en brems på denne type forskning. Forskningen ved Nafkam er alt for snever i forhold til hva som skjuler seg i kategorien "alternativ og komplementær medisin".

Det bør drives forskning på behandlingsmetoder som i dag kalles alternativ behandling/alternativ medisin. Noen av disse metodene er urgamle, som akupunktur, sjamanisme og healing, andre er nyere, som homeopati og fotsoneterapi. Forskning har vist at en tredjedel av befolkningen bruker alternativ medisin i en eller annen form, eller har vært til konsultasjon hos en slik behandler. Hvorfor blir det da ikke satset mer på forsking om slike metoders muligheter og eventuelle farer? Er det fordi det ville ryste grunnlaget for dagens moderne medisin dersom det viste seg at noen av disse metodene kan være verdifulle for oss? Min antakelse er at det vil gi verdifull forståelse for hvordan sykdom oppstår og hvordan sykdom avtar dersom man kan få anledning til å forske på slike spørsmål. Dagens medisin mangler overordnede teorier.

De som driver i denne bransjen i dag har ofte et naivt forhold til sin egen terapiform og dens muligheter. Men de har i alle fall interesse for sammenhenger i mennesket og mellom mennesker. Den moderne medisinen er ikke nok utforsket når den kommer på markedet, ofte er det mange års bruk på et stort antall pasienter som best avdekker medikamentenes gode og dårlige sider. Mange tilfeller av sykdom kan tilbakeføres til bivirkninger av medisiner som pasienten har tatt for tidligere lidelser.

Det som mer enn noe annet mangler i moderne medisin er forskning om det sosiale og hele mennesket. Det mennesket som henger sammen kroppslig, følelsemessig, mentalt og relasjonelt. Dersom vi kan opparbeide mer kunnskap om hvorfor sykdom oppstår, hvorfor den slår ut hos den ene, men ikke hos den andre, da vil det bli mulig å foreta forebyggende tiltak og behandling. Pr i dag retter slik forskning seg mest innover i cellene, inn i DNA. Men det kan finnes muligheter til å forstå sykdom i andre perspektiv også. Man må ta alvorlig at mange pasienter er hjulpet. Det holder ikke bare å vise til placebo–effekten. Hvordan fungerer den?

Man kaller det placeboeffekt hvis syke mennesker blir friske uten at man har brukt en behandling som har et påvist innhold. Det er likevel ingen som kan forklare innholdet i placeboeffekten. Den er i seg selv vitenskapelig påvist og er en akseptert faktor i enhver effektstudie, men hva den innebærer er ikke dokumentert. Placeboeffekten er et spennende felt man trenger å forske på. Om det ikke er mulig å påvise hva den er kan man likevel trolig lære seg hvordan det fungerer.