Hvem er de egentlig?

Sverigedemokraterna (SD) gikk til valg med løfter om å stramme inn asylretten og å redusere innvandring med 90 prosent. Alt sammen krydret med muslimfiendtlig retorikk. SD fikk nesten seks prosent av stemmene. Samtidig fikk et nynazistisk parti et lokalt mandat. Sverige har mistet sin uskyld, sies det, og teoriene om hvorfor er mange. Skyldes de fremmedfiendtlige vindene over Sverige at SD ble oversett og utestengt? Vant de på å bli kalt rasistiske? Flyter de på en internasjonal bølge av muslimfrykt? Er det 300.000 rasister i Sverige?

Noen dager etter valget trakk en av SDs kandidater seg etter å ha lest partiprogrammet. Innvandrere er mine venner, sa han. Håvard Narum sier i Aftenposten at selv om SD-representantene er «uerfarne» og «ubehøvlede», er de likeverdige med andre riksdagsrepresentanter. Det er en bagatellisering å kalle dem «uerfarne» og «ubehøvlede», for det betyr vel at politikken ikke skal tas på alvor? Akkurat som SD-kandidaten som leste programmet, tar vi partiet alvorlig. SD har gradvis vokst, og det kan bli større. Vi har sett på programmet, kandidatenes uttalelser og partiets historie for å forstå hvem SD egentlig er.

Partiet ble etablert i 1988 og ledes av Jimmie Åkesson. SD fikk sitt første kommunale mandat i 1994, men det var etter valget i 2006 at partiorganisasjonen ble styrket. Partiet har røtter i den svenske «nationella rörelsen» og nasjonalsosialismen. I denne bevegelsen ble Bevara Sverige Svenskt (BSS) skapt, og SD har sin direkte opprinnelse fra BSS. En av SDs første ledere var dømt for drapstrusler mot en antirasist og en TV-journalist, og ble knyttet opp til voldelige deler av bevegelsen. Et tidligere styremedlem i SD og skinhead ble dømt for å ha vært til stede med håndgranat under en 1. mai-tale holdt av Vänsterpartiets Gudrun Schyman. I partiets tidlige år marsjerte medlemmer i naziuniformer og nazihilsener var vanlige. Partiets logo var lånt fra National Front i England og viste et flammende flagg i en knyttet neve med teksten «Sverigedemokraterna – för ett svensk Sverige». I 2001 var 30 % av frontfigurene knyttet opp mot den «nationella rörelsen».

SD har siden distansert seg fra nasjonalsosialismen. Partiets vei til suksess ble å spyle det rent for symboler og kjennetegn på nazistiske røtter: fra uniformsforbudet i 1996 til ny logo i 2006. SD har blitt stylet med en leder uten glattraket skalle, uten boots og skinnjakke. Åkesson er respektabel i dress og den eneste blåveisen finnes i partilogoen. Representanter som kommer med «ubehøvlede» uttalelser og benekter holocaust, er fjernet. Men fortsatt finnes det Holocaust-tvilere og en kandidat som mener innvandrere har et «kriminelt gen». SD har gjennomgått en typisk ansiktsløftning for ekstreme partier som, etter år hvor gatevold har utgjort høydepunktene, søker reell makt.

Partiets symbolsak er muslimfrykt. Dette er tydelig i partilederens og kandidatenes retorikk. Åkesson skrev i Aftonbladet at muslimer utgjør Sveriges største trussel: «Jag är väldigt orolig för hur vi ska hantera en växande muslimsk population i Sverige. Den omfattande muslimska innvandringen har bevisligen lett till etniska enklaver, sociala problem, och kriminalitet». Han beskriver islam som den største utenlandske trusselen siden andre verdenskrig, og vil gjøre alt som står i hans makt for å hindre veksten av islam.

En annen av SDs riksdagsrepresentanter, Kenth Ekeroth, har sagt til Aftonbladet at han frykter borgerkrig hvis ikke islamiseringen stoppes: «Västvärlden har mött islam på slagfältet många gånger genom historiens lopp. Det är samma strid nu». På partikongressen i Ljungbyhed skal Ekeroth ha utdypet dette: «Svenskar kommer att tvångskonverteras och leva som andra klassens medborgare, under förnedrande apartheidlagar eller dödas». Björn Söder, også riksdagsmedlem sier til Aftonbladet: «Islam är en politisk ideologi förklädd till religion. Och jag tycker att det är ett väldigt angeläget ämne att ta upp för annars står vi inför samma problem som i Iran 1979. Det kan gå väldigt snabbt. Sverige islamiseras ju just nu».

Svenske forskere sier at halvparten av Åkessons påstander om islamisering er feil og at den andre halvparten er vanskelig å bevise. Muslimske menn er ikke overrepresentert i voldtektsstatistikk, den muslimske befolkningen i Sverige er ikke terrorister og Malmö vil ikke få en muslimsk majoritet om 20 år. SD har etablert en sjablongmessig forståelse av samfunnet som mange kjenner seg igjen i. For SDs velgere virker det som om islam truer svenske verdier, og da betyr fakta mindre.

Mange av SDs representanter har politisk erfaring. Er de ubehøvlede og går for langt, skyldes det kanskje at det lønner seg. Selv om SD går lenger enn de fleste, har SDs antimuslimske retorikk norske paralleller og finnes i flere partier enn Frp. En hovedforskjell mellom Frp og SD er SDs start i nynazismen. Frp-ere har kanskje vært på møter med nynazister, men de har ikke vært nynazister. Det er en viktig forskjell. Samtidig er islamisering profileringssak for både Frp og SD og kanskje er det nettopp derfor Frp er så uvillig til å diskutere forskjeller og likheter mellom SD og Frp.

Det gjenstår å se hvor svensk politikk er på vei. Blir fremmedfiendlighet en del av politikken i Sverige, slik den er blitt det i Norge og Danmark? Vil man også i Sverige oppleve at fordommer om mislykket innvandring selger bedre enn fakta? Selv om fakta viser at de fleste innvandrere er integrert og føler seg som svensker og nordmenn?

Innlegget er skrevet sammen med Kari Helene Partapuoli, leder for Antirasistisk Senter