Norge trenger ny valglov etter regjeringens reformer

Lovarbeidet skal ikke være en omkamp av regionreformen, sier mannen som leder utvalget. Uten å høres direkte overbevisende ut.

 

– Nei, vi blir nok ikke enige. Det ville selvsagt være bra for legitimiteten, men regionreformen har skapt slike motsetninger at det synes umulig at alle går inn for samme forslag.

Det sier Ørnulf Røhnebæk. Han er leder for valglovutvalget, som har fått i oppdrag av regjeringen å sørge for at vi har et valgsystem som henger med i tiden.

Les også: Ny kommunereform: Disse ville ha mistet setet på Stortinget

Fortsatt 169 seter

Røhnebæk er lagdommer i Hamar, og tar imot Dagsavisen på Hamar tinghus. Han leder et valglovutvalg der halvparten er representanter for de politiske partiene på Stortinget, og halvparten er «eksperter» – gåseøynene er Røhnebæks egne, han sier ordet med en viss mimikk.

Utvalget har møttes jevnlig siden i fjor høst, og skal levere sin innstilling innen utgangen av neste år.

De har det travelt. For det er ikke småtteri de skal ta stilling til.

– Vi har ikke blitt bedt om å se på valgperioden, det vil fortsatt bli stortingsvalg hvert fjerde år og lokale valg vil nok holdes som i dag. Noe må ligge fast, sier Røhnebæk.

Utvalget kommer neppe til å utvide antall seter på Stortinget.

– Tidligere utvalg har løst geografiske utfordringer med å øke antall mandater. Vi sier at det er for trangt inne i stortingssalen, at det ikke er plass til flere seter. Så vi bør holde oss til det antallet vi har i dag, sier han.

Men ellers er alt i spill. Sperregrense. Utjevningsmandat. Antall valgdistrikter. Nedre aldersgrense for stemmerett.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For og imot

Det er mange små og store ting ved gjennomføringen av valg i Norge som ikke er perfekt, og som utvalget har brukt mye tid på. Retten til å klage på valgresultatet, for eksempel. Muligheten til å ha med en ledsager inn i valgavlukket. Tilgangen til selve valglokalet for folk med spesielle behov, og problemstillinger rundt forhåndsstemmer og treg postgang.

Men, sier Røhnebæk: den utløsende faktoren til utvalgets mandat, er at vi går fra 19 til 11 fylker.

– Kanskje. For regionreformen går jo ikke akkurat på skinner?

– Jo, vi leser jo aviser, men vi tar utgangspunkt i at vi får 11 fylker. Og da blir jo spørsmålet: Må fylkene være valgdistrikt? Vi har ikke konkludert, selvsagt. Men vi har prøvd å sette opp noen ideelle krav om hva sluttresultatet av valget skal være, sier Røhnebæk.

Han ramser opp: Det er et mål at godt egnede personer skal velges til parlamentet. Er det noe loven kan sørge for, eller ligger det på partiene, spør Røhnebæk, og konkluderer: Det må partiene sørge for.

Så er det ønsket om et styringsdyktig parlament. Det bør være mulig å danne en regjering, og da må parlamentet være satt sammen på en måte som gjør det mulig at regjeringen har flertall, eller i alle fall støtte fra sak til sak.

Men dette punktet kræsjer med målet om en proporsjonal valgordning. Om et parti får 10 prosent oppslutning i folket, bør det ha 10 prosent av setene i parlamentet. Samtidig har vi en nasjonal sperregrense på 4 prosent, som sørger for at vi unngår partioppsplitting og gir styringsdyktighet – men som går på tvers av ønsket om proporsjonalitet.

Les også: – Uansvarlighet satt i system

Finnmarksfaktoren

– Så bør jo en stemme telle like mye uansett hvor den er avgitt. Og slik er det jo ikke i Norge, sier Røhnebæk.

Ved siste valg var det snaut 15.000 innbyggere bak hver stortingsrepresentant fra Finnmark. Vestfold kom dårligst ut, med nesten 34.000 innbyggere bak hver representant. De andre fylkene ligger i spennet 26.000 til 33.000.

Dette skyldes at vår valgordning tar hensyn til både antall innbyggere og kvadratkilometer. Det første ganges med 1 det andre med 1,8 når vi regner ut fordelingen av de 169 setene på Stortinget.

Og her kommer Finnmark veldig godt ut. Av hensyn til prinsippet om lik stemmevekt er dette selvsagt problematisk. Men valgloven skal også ta geografiske hensyn. Og, sier Røhnebæk:

– Jeg spør folk om de har hørt om noen som har flyttet til Finnmark for å få mer innflytelse. Det er det ingen som har hørt om.

– Vi ser hvordan det reageres i Finnmark på tvangsekteskapet med Troms. Tør dere røre på denne arealfaktoren, og dermed kødde med Finnmark?

– Finnmark kommer godt ut av det om vi bare ser på innbyggertall, men det ligger i mandatet vårt at vi skal sørge for god politisk og geografisk representasjon. Og så er det slik at om Troms og Finnmark slås sammen til et valgdistrikt, vil jo forskjellen bli mye mindre enn i dag, sier Røhnebæk.

Les også: Erkjenner at regionreformen var en hestehandel

84 enkeltmannskretser?

– Dere ser for dere 11 valgdistrikter?

– Nei, ikke nødvendigvis. For å holde oss til disse ideelle kravene: En stemme bør ha samme verdi, men alle deler av Norge bør også være representert. Om vi deler i 19 har vi en litt større garanti for at det skjer enn om vi deler i 11 valgdistrikt. Men Norge er jo mer fininndelt enn 19, sier Røhnebæk, og viser til Hedmark:

Fylket hadde åtte seter på Stortinget (nå er det sju). Før var Ap så store at partiet hadde fem av disse; én fra Hedmarken, én fra Kongsvinger-området, én fra Elverums-traktene, én fra Nord-Østerdalen.

– Og den femte fikk småbrukerlaget, som Knut Storberget sa til meg, ler Røhnebæk.

Altså: Aps store base sørget for at de fire store regionene var representert. Sånn er det ikke lenger. Nå kan alle partiene hver for seg lage lister som tar hensyn til geografi, men om alle har en fra Hamar på førsteplass, får Hamar alle plassene på Stortinget.

– Det er jo partienes ansvar, men det er mulig at dette er noe lovgivningen må ta hensyn til. For store valgdistrikt gir lite representasjon. Det er et argument for å beholde de 19.

– Kan vi ikke øke til 40?

– Vi kunne ha gjort som tyskerne, der halvparten av delegatene i Bundestag stemmes inn fra enkeltmannskretser, og den andre er fra lister som dekker hele landet. Det sikrer geografisk spredning, samtidig som det oppnår høy grad av proporsjonalitet. Jeg har bedt sekretariatet vårt om å dele de 169 setene på 84 på enkeltmannskretser og resten på landslister, bare for å se hvordan det slår ut. Det er spilt møye, svarte de. Og jeg skjønner dem, sier han.

Det er nemlig grenser for «hvor ellevill» Røhnebæk tør være. Mange av valgbestemmelsene står i Grunnloven, og endring krever derfor to tredjedels flertall på Stortinget

Dessuten: Vårt valgsystem har stor legitimitet i befolkningen. Det er ingen grunn til å sette den i fare.

Sperregrensa i spill

– Så det du sier er at vi beholder de 19 valgdistriktene vi har, og fjerner samsvaret mellom fylker og valgdistrikt?

– Nei. Jeg tror at det realistisk sett blir 11, 13 eller 19 valgdistrikt i Norge etter vårt arbeid, sier Røhnebæk.

11 innebærer at de nye fylkene også blir valgdistriktene. Det vil glede partisekretærer over hele landet, som slipper å opprette et nytt nivå i parti utover det nasjonale, kommunale og fylkesnivået. Da slipper Stortinget dessuten å endre partiloven, som blant annet sørger for at partiene finansieres basert på resultatet på de tre nivåene. 19 innebærer at framtidens valg ligner på det vi er blitt vant til – og at fylker og valgdistrikt bare sammenfaller i enkelte områder.

– Men 13?

– I et slikt scenario er Finnmark og Troms delt i to valgdistrikt, for å ta vare på særegenheter i Finnmark. Og så er Viken delt i to. For det er et svært valgdistrikt, sier Røhnebæk.

I et scenario med 11 valgdistrikter vil Viken ha 36 seter på Stortinget, som Dagsavisen skrev lørdag.

Siden sperregrensen i Norge ikke brukes i hvert enkelt valgdistrikt, vil størrelsen på Viken åpne for at mindre partier, rene lokale lister, vil ha god mulighet til å komme på Stortinget.

– Da begynner vel sperregrensa å bli nokså meningsløs?

– Ja, om vi går ned til 11 kan du spørre om vi har behov for sperregrensa. Uten at jeg skal konkludere: Da blir valgdistriktene så store at både sperregrensa og utjevningsmandatene vil være i spill.

Ingen revolusjon

– Er dere bundet av det systemet vi har, eller kan dere begynne på nytt og legge om alt?

– Vi må foreslå noe som kan bli vedtatt. For å få til det, må vi ta utgangspunkt i det vi har. Det er jo ikke revolusjonær situasjon, systemet vårt er godt, sier Røhnebæk.

Han sier han vet at resultatet ikke blir perfekt. En viss frustrasjon over sammensetningen av utvalget skinner gjennom – blandingen av politikere og «eksperter» skaper en litt pussig situasjon, der alle vet at det til syvende og sist handler om å få de store partiene til å gå med på forslaget.

Røhnebæk roser utvalgsmedlemmene og kaller dem «hyggelige folk», men han vet at det ligger store kamper foran dem.

En samstemt innstilling har han altså gitt opp allerede.

– Vi er enige i utvalget om at dette ikke skal være en omkamp om regionreformen. Men jeg personlig synes det virker veldig vanskelig å få Venstre til å gå med på at vi fortsatt skal ha 19 valgdistrikter, eller at Senterpartiet går inn for 11.

Ørnulf Røhnebæk har fortsatt litt mer enn et år på å prøve å megle seg fram til en god løsning.

Les også: – Dette er politikk på sitt verste

 

Valglov i endring

* Grunnloven slår fast at «Riket inndeles i 19 valgdistrikter». Det ligger inne grunnlovsforslag om å slå Trøndelag sammen til et valgdistrikt, men det får trolig ikke det nødvendige flertall.

* Fram til regionreformen har disse 19 valgdistriktene samsvart med fylkesgrensene.

* Fylkesgrense­forskyv­ninger i forbindelse med at kommuner slår seg sammen eller bytter til nabofylket vil gi utslag ved valget i 2021.

* Regjeringen har satt ned et valglovutvalg som skal foreslå en ny valgordning. Utvalget ledes av lagdommer Ørnulf Røhnebæk, og skal levere sin innstilling innen utgangen av 2019.

* Den nye valgloven vil gi effekt fra og med stortingsvalget i 2025.