Helvete er de andre syklistene

KOMMENTAR: Jeg nekter å være en syklist. Jeg er bare en fyr som sykler til jobben.

 

Noe uventet er jeg blitt syklist. Eller, jeg er egentlig ikke det. Jeg har bare begynt å sykle til jobb. «Syklist» er på mange måter et negativt ladet begrep, helt på høyde med «tyskerunge» eller «nestleder i Venstre». I hvert fall her i Norge. Du kan prøve dette selv: Dersom du åpner en søkemotor på nettet og gjør et bildesøk på «fietser», det nederlandske ordet for syklist, så får du opp en haug med bilder av blide pendlere med kurv på styret. Det er menn, kvinner og barn. Kjoler. Dresser. Handleposer på styret. Søker du derimot på det norske ordet «syklist» forstår du raskt hvorfor det er et fyord. Resultatene er stappfulle av den velkjente kondomdressmafiaen, med enkelte innslag av terrengsyklister.

Den norske sykkelfordommen er i grunnen litt urettferdig. Riktignok er den overivrige «Tour de finance»-rytteren en figur som enkelt lar seg karikere, men samtidig syns jeg det er vanskelig å bli veldig irritert på ham. Han holder seg på relativt åpne veier, har ryddig hastighet og er forutsigbar i trafikken.

Gatekampen: Det er ikke rart at bilister ser på syklister som en pest og en plage

Langt verre er det med bysyklister. Forbanna bysyklister. Bysyklister som meg. Jean-Paul Sartre skrev jo at «helvete er de andre», men han var rett og slett ikke presis nok. Helvete er de andre syklistene.

Alle som har vært fotgjenger i Oslo vet hvor skumle syklistene kan være. De har nemlig en tendens til å foreta mange og hyppige rollebytter, som kanskje virker logiske for dem som har en sykkelrute planlagt i hodet, men som er helt uforståelig for mykere trafikanter som må forholde seg til dem. Fra sykkelfeltet til veien til fortauet til fotgjengerovergangen. Syklisten føler seg like hjemme i alle rollene, og slår gjerne over uten forvarsel.

Jeg har min egen analyse av problemet. Jeg tror Oslo har bygd for mye sykkelinfrastruktur.

Det er ikke dermed sagt at byen har for mye sykkelinfrastruktur. Snarere tvert imot. Midt i «byens beste sykkelgate» avbrytes man av bommer. Det er fortsatt strekninger der sykkelfeltet brått opphører eller mangler. Rundkjøringer er fortsatt skumle, men ikke på langt nær så skumle som de tilfellene der man plutselig deler sykkelfeltet med en leddbuss eller en lastebil.

Jeg tror utbyggingen har gått for fort. Den raske oppgraderingen av infrastruktur for syklister har ført til at disse problemene, irritasjonsmomentene og farene plutselig har blitt unntakene istedenfor regelen. Du skal ikke mange år tilbake i tid før sykling i Oslo var et darwinistisk prosjekt, der kun de raskeste, smarteste og mest tilpasningsdyktige kunne overleve.

Et forsøk på å oppdra elsyklister og andre sykkeltullinger

Darwinismen er i grunnen et godt bilde. Syklistenes spisse albuer har utviklet seg over tid, og har rett og slett ikke rukket å tilpasse seg til deres nye, mer sykkelvennlige habitat.

For eksempel har vi, på enkelte strekninger, fått egne trafikklys for syklister. Dette til tross for at syklister har en lang tradisjon for å gi totalt blanke i trafikklys. Selv om jeg bare har noen måneder under beltet som syklist, har jeg allerede rukket å bli påkjørt bakfra ved et lyskryss, da syklisten bak meg ikke forventet at noen faktisk skulle stoppe bare fordi lyssignalet var rødt. Sykkelkulturen har utvilsomt forbedringspotensial.

Dette er kanskje en rar ting å skrive i en avisspalte om syklister, men noe av det mest slitsomme med sykling (særlig hvis du har elsykkel) er at alle på død og liv skal ha en mening om det. For hvis helvete er de andre syklistene, så er skjærsilden tett befolket av synsere og rikspolitikere.

Nå som selv den mest mosegrodde Senterpartist har måttet se i øynene at det selges mer kaffe latte på bensinstasjonautomater langs E6 enn det gjøres i hele hovedstaden, har fjøspopulistene måttet strekke seg etter nye fiendebilder. Og jammen har ikke Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum klart å finne dem.

I den siste av Stortingets evigmange ulvedebatter byttet nemlig Vedum ut sin favorittstråmann, «kaffelatte-drikkeren på Grünerløkka», med den «elsyklende byråkraten på departementskontor».

Det er mye feil med Vedums karakteristikker. For det første burde jo elsykkel være helt suverent i mer grisgrendte strøk, der man faktisk kan trenge litt hjelp på sykkelturen. Folk som bor og jobber sentralt i Oslo, kan som regel sykle dit de skal på under et kvarter uansett. For det andre er det rimelig fordummende å redusere mennesker til deres foretrukne måte å reise til jobben.

Jeg burde kanskje ikke være overrasket. Vi lever tross alt i et land der partiledere med millionlønn, stortingsplass og klippekort i riksmedia kan putte elitestempel på folk fordi de liker melk i kaffen. Men likevel, da. Skal det virkelig ikke være mulig å velge enkleste reisevei til jobb uten å måtte bli dratt inn i en jævla kulturkrig?

Heldigvis er det snart jul. Ettersom jeg ikke tør å sykle med piggdekk skal jeg sette sykkelen i boden, lage litt gløgg, og se kulturkrigerne gå over til andre slagmarker. Kos dere med de kommende debattene om rasistiske pepperkaker, feil julesanger i landets barnehager og hvorvidt man kan drikke dansk akevitt på julaften. Vi tar opp tråden igjen til våren. Og hvem vet? Neste år tør kanskje selv Trygve Slagsvold Vedum prøve seg på en sykkeltur fra stortingsleiligheten til Løvebakken!