– Her kan du titta. Her er hele familien. Mor og far og alle søsknene samlet. Ja, ja, men. Her er dom. Allihop.
93 år gamle Ada Leonore Lestander, født Unosen, roter rundt i en kommodeskuff full av gamle svart-hvitt-bilder. Det slitte fotografiet hun holder opp foran meg viser de aldrende foreldrene omkranset av en stor søskenflokk. De to gamle sitter foran, ved et festpyntet bord med hvit duk og flere blomsterbuketter. Alle er pent kledd. Det er noe som feires. De voksne barna er stilt opp etter alder. Det vil si, Ada er yngst, men står nest lengst til høyre. Alle smiler mot kamera. Ada kikker litt nærmere på bildet og teller over alle ansiktene.
– Bare Elida mangler. Hun er ikke her. Det ser jeg nå.
Jeg lener meg over skulderen hennes.
– Og bestefar? Han er jo heller ikke med på bildet?
– Nei, nei, men han var aldri der. Han var liksom glemt.
[ Armenerne husker fortsatt Bodil fra Kragerø (+) ]
Jeg sitter på kjøkkenet til grandtanta mi, i en liten leilighet i Arjeplog, et tettsted nord i Sverige, et par timers kjøring fra grensen, opp fra Saltdalen i Nordland og gjennom Junkerdalen. Ada er bestefars lillesøster, den yngste i en søskenflokk som en gang telte 13, der ti barn vokste opp. Nå er det kun Ada igjen. En etter en har hun fulgt de eldre søsknene sine til graven. Men da bestefar ble gravlagt på begynnelsen av 90-tallet, var hun ikke der.
– Vi ble aldri kjent. Vi var som fremmede for hverandre, forteller Ada.
– Jeg visste bare at han dro hjemmefra som ung. Og at han var borte i veldig mange år.
Odelsgutten
Bestefaren min døde da jeg var 12 år. Hva husker jeg fra han? Snusboksen. At han pleide å gå med en brun høyhalset genser. At han alltid hadde melkesjokolade i en trebolle han hadde dreiet selv på det lille snekkerverkstedet hjemme i kjelleren i det brune huset. Sitronbrus i de grønne kjøkkenglassene. Han ga oss barnebarna twistposer til jul. At han snorket noe infernalsk i den gule, gamle campingvogna vår da jeg, søstera mi, pappa og bestefar var på fisketur på fjellet.
Men det jeg husker aller best er at han hadde en kjempestor søskenflokk oppe i Saltdalen i Nordland. Fem brødre og fem søstre. Det hang et bilde av dem på stueveggen. Jeg kunne ramse opp navnene på alle søsknene hans helt fra jeg var liten. Robert, Ulrik, David, Fredrik, Anna. Fascinerende, fremmede navn. Eugenia. Elida Charlotte. Ada Leonore. Martha Jørgine. Foreldrene Alfred Martin og Lovise Mathilde. Bestefar selv het Leander.
Da bestefar var 20 år gammel, reiste han fra dem alle sammen. Slitet, kulda og fattigdommen. Hele den store slekta i Saltdalen, som selv hadde utvandret fra Nord-Sverige på 1800-tallet. Foreldrene og åtte yngre søsken. Fredrik, den minste, var to år. Ada ble født det året han dro.
Tre barn hadde moren Lovise fulgt til graven. Det første barnet, som hun bar under den svarte brudestakken, var dødfødt. Siden døde to til før de fylte tre. Og nå dro eldstesønnen. Odelsgutten.
Det sies at Lovise ikke snudde seg og sa farvel da bestefar forlot hjemplassen.
Amerikabilletten
Det finnes et bilde. Leander Unosen og Andor Fossegård på amerikareise, står det skrevet under. Hvor det er tatt, eller hvem som har tatt det, er det ingen som vet. Bestefar har sixpence, overall, skjorte og en mørk jakke. Den ene hånda i lomma, med den andre holder han tak i skaftet på skinnskreppa som er slengt over skulderen.
Han smiler mot den ukjente fotografen. Hva tenker han på? Hvorfor ville han dra? Hvordan så han for seg fremtiden?
Da bestefar pakket skinnsekken hjemme på den lille fjellgården Hongdal for aller siste gang, var han en del av en stor utvandringsbølge som hadde vart siden 1800-tallet.
Mange saltdøler hadde dratt før han. De skrev brev hjem om livet i det nye landet. Om arbeid og lett tilgang til jord. Nok til alle. I avisene kunne man lese annonser om hvordan emigrasjonen kunne ordnes. En amerikabillett kostet for de fleste over en årslønn.
Den nye verden ventet.
Men bestefar dro i 1928.
– 1928? Ja, da oppsto det en brå nedgang på grunn av depresjonen, kombinert med tiltakende strenge amerikanske innvandringsrestriksjoner, forteller forfatter og journalist Sverre Mørkhagen. Han har skrevet en trilogi om den norske utvandringen til Amerika.
– Det var en stemning der borte med tanke på innvandring, lik det vi opplever her i dag. De sosiale problemene vokste i Amerika, noe mange opplevde som skremmende. Myndighetene prøvde å begrense innvandringen. De begynte med restriksjoner i tiden etter første verdenskrig, men den som virkelig monnet, kom i 1924. Enda en ny kom i 1927, og var veldig streng. Da ble det også mye vanskeligere for nordmenn å dra over.
– Men hvorfor valgte bestefar likevel å reise?
– Det er ikke sikkert han visste om det. De som dro baserte seg mye på rykter. De kjente folk som hadde dratt 10–15 år i forveien, som igjen skrev brev hjem. Virkeligheten møtte de først etter at de hadde bestemt seg for å dra.
– Så det var ikke bare å reise?
– Nei. Du måtte ha tillatelse fra amerikanske myndigheter. De måtte du skaffe ved å henvende deg til norske agenter som jobbet med amerikareiser. Hvor disse befant seg, måtte du også finne ut av. Og det begynte å koste, du måtte blant annet ha dokumenter på at du hadde råd til å greie deg i Amerika etter overfarten. De fleste reiste jo på spekk.
[ Taterne var et onde - et folk og en kultur som måtte dø (+) ]
Avskjed med salmesang
Agenter for utreise og arbeid i Amerika fantes mange steder. Kom man seg så langt som til Oslo, fantes det agenter på kaiområdene. Amerikalinjen ble stiftet i 1910, og hadde fra 1913 avganger fra Oslo. Mørkhagen sier at det også fantes agenter i Trondheim, dit bestefar var på vei.
Det som også kunne hjelpe, var å ha kjente i USA som garanterte for deg, forteller Mørkhagen
– De norske emigrantene følte seg jo litt bortkomne der borte, så de var veldig interessert i å få over kjente, familie, naboer og mer av miljøet hjemmefra. Så sånne garantier satt løst.
Og mange kjente noen som hadde reist før dem.
Fra 1880 til 1915 reiste en halv million nordmenn til Amerika. I løpet av hele perioden, som Mørkhagen regner fram til 1975, dro nærmere en million nordmenn.
– Det var en kjempestor del av befolkningen.
– Hvorfor dro de?
– Norge hadde hatt en voldsom befolkningsvekst i løpet av 1800-tallet, den bratteste i hele Europa. På begynnelsen av 1800-tallet fikk man kanskje ti unger, og bare to levde opp. 100 år senere fikk man fremdeles 10 unger, men nå levde alle opp, forklarer Mørkhagen.
Rundt 1820 passerte Norge en million innbyggere. 70 år senere var innbyggertallet fordoblet – og da hadde allerede mange reist. I enkelte kommuner reiste nesten halvparten av innbyggerne.
-Hvem var det som dro?
– De tidligste dro fordi de hadde penger. Etter hvert dro alle lag. Det var overbefolkning, og det var rett og slett ikke plass til alle. På bygdene sikret odelsloven eldstemann. Mange familiefedre solgte gården og dro til Amerika, for å sikre muligheter for alle.
– Men bestefar var odelsgutt …
– Hvor stor var gården?
– Det var en liten fjellgård med en hest, noen kuer, geiter og sauer.
– Nettopp. Så det var ikke rare greiene. Og på denne tiden var det store omveltninger i økonomien, og landbruket begynte nok allerede da å bli den tapende part, sier Mørkhagen.
Fra Saltdalen i Nordland dro de første amerikafarerne først i 1866. I løpet av tre maidager det året dro 41 personer ut på sitt livs reise. Fra den lille grenda Junkerdal dro i alt 26 personer. Hele familier emigrerte.
Det fortelles om avskjeder der veien ned til sjøen var strødd med barkvister, og naboer som møtte opp for å ta farvel med salmesang. Ikke ulikt begravelsesskikker i Saltdalen på den tiden. Noen steder ble det flagget på halv stang.
Tilbake sto de tomme husene, stillheten og savnet for dem som var igjen.
Smeltehytta i Sulis
Mens bestefar starter sin vandring mot det ukjente, fortsetter livet sin vante gang hjemme i Hongdalen.
En hverdag preget av tungt arbeid.
– Vi var mange unger og lite mat. Det fantes jo ingenting der, forteller Ada.
Ada husker ullteppet som frøs fast rundt ansiktet på henne og broren Fredrik om natta. Froskene hun lekte med i den lille bekken som rant gjennom gården. Arbeidshesten Luna, som tyskerne kom og tok med seg. Fire år senere kom hesten hjem, nervøs og skadet i låret. Ada minnes den lange og bratte og kalde skoleveien hun måtte gå alene etter at de eldre brødrene hadde blitt store. På vinteren gikk hun på ski.
– Vi var som villinger.
Mens mor Lovise tok seg av ungeflokken, huset og gården, jobbet far Alfred i gruvene i Sulitjelma, eller Sulis, som det heter på folkemunne. Her hadde de utvunnet kobber, svovelkis og sink siden slutten av 1800-tallet.
Alfred jobbet i smeltehytta hele sitt liv.
Han var kun hjemme et par dager annenhver helg.
– Så kom det en ny Unosen etter hver gang, sier Ada. Hun sukker. Og smiler.
Ada husker faren som mild og snill. Hun kunne tvinne han rundt lillefingeren om hun ville. Moren hadde temperament. En gang mannfolka satt oppe og spilte kort, fikk Lovise nok. Hun sopte sammen alle kortene og kastet de inn i flammene i vedovnen.
Men det var også mye kjærlighet. Latter og samhold.
– Vi var veldig sveiset sammen, forteller Ada.
Ada husker festene. Bursdagene. Bryllupene. Hun viser bilde fra konfirmasjonen sin. Brødrenes bryllup. Uten bestefar.
Slåsskamp
Det er ingen som vet hvordan bestefar og Andor kom seg over Saltfjellet.
– Sannsynligvis gikk de, mener forfatter Sverre Mørkhagen.
– Tror du han gikk over Saltfjellet? Det er langt …
– Hva skulle han ellers gjøre? Det var jo ikke noe annet enn hesteskyss. Postvogna tok med seg passasjerer, men det kostet penger. Nei, det var mange som gikk.
Ruta over Saltfjellet ble kalt Telegrafruta. Der må de to amerikafarerne ha krysset polarsirkelen før de startet på nedstigningen mot Dunderlandsdalen
Når bestefar og reisekameraten ankommer Trøndelag, har de lagt 62 mil bak seg. Pappa har blitt fortalt at reisekassa var tom, og at det oppsto en uenighet mellom bestefar og Andor. Kanskje er det realiteten som slår dem i ansiktet her. Kanskje får de nå vite om de nye innreiserestriksjonene til Amerika. Sikkert er det at de to splitter lag, og bestefar jobber seg alene nedover Gudbrandsdalen. Odelsgutten fra det lille bruket i Hongdal med en arbeidshest, noen geiter, sauer og melkekyr, får seg jobb som arbeidskar på flere forskjellige storgårder.
[ Hun ble latterliggjort i Norge, overfalt i Russland og arrestert i Tyskland (+) ]
Først i Sør-Fron, så i Gausdal, før han ender opp på storgården Fougner i Follebu. Ei lita bygd nederst i Gudbrandsdalen, et par mil vest for Lillehammer. Her er Bjørnstjerne Bjørnsons fasjonable dikterbolig, som troner på toppen av en bjørkealle med utsikt utover jordene, det nærmeste du kommer noe som kan minne om verden utenfor bygda.
Men jenter har de. Blant dem ei lita mørkhåret ei, som heter Margit. Hun og bestefar oppdager hverandre.
Nå skulle bestefar tas. For bygdeguttene ville ha jentene for seg selv.
Alle kjenner historiene om leieannonsene i hovedstaden på 60-tallet med billett merket «Ikke nordlending». Nordlendingene ble sett på som brautende og primitive og fikk beskjed om å snakke norsk når de åpnet munnen. Også på bygda i Follebu 30 år tidligere, måtte bestefar slåss for å bli akseptert.
På en fest på Fagertun, samfunnshuset i bygda, egges det til bråk. Noen har bestemt seg for å banke denne nordlendingen, den nyankomne karen med det rare navnet. Kjekk er han også. De er mange mot en. Men bestefar er snartenkt. Han løper hjem, smører seg inn med fett og vaselin, og kommer tilbake til festen. Klar for å slåss. Glatt som en sel. Nevene sklir unna. Det er umulig å få tak på han. Bygdekarene må se seg slått. Sånn vinner bestefar respekt – og bestemors hjerte.
Og her ender bestefars amerikareise.
Hjemreise
Pappa og jeg sitter på nattoget nordover. Den samme reisen som pappa tok da han var tre år gammel. Da han og søstrene hans sov i hattehyllene på toget oppover Trøndelag. De hadde aldri vært så langt hjemmefra. På Dombås stoppet toget, der kunne man gå ut å kjøpe seg middag. Det var lapskaus, minnes tanta mi. Bestefar var blitt 42 år. Gift med Margit. Fembarnsfar. Krigen var over. Den nordnorske dialekten for lengst forsvunnet. Alfred og Lovise hadde sendt penger sørover for å bidra til den lange, og kostbare, reisen nordover, først med tog, så med båt og videre med buss. Nå skulle eldstesønnen hjem. Til stedet og menneskene han forlot.
For første gang på 22 år.
– Skall jag berätta om förste gången jag mötte din farfar? Aj aj aj, det är så länge sädan?
Grandtante Ada skjenker kokekaffe med stø hånd. Vi sitter ved kjøkkenbordet i den lille leiligheten hun har flyttet inn i etter at hennes svenske ektemann døde for tre år siden.
Jeg har ringt Ada mange ganger det siste året for å avtale et besøk.
«Tala svenska», har hun sagt til meg hver gang i telefonen. Hun har bodd i Sverige siden hun var 17 år gammel, og synes det er vanskelig å forstå min østnorske dialekt. På svensk forteller hun om sommeren 1950.
Ada er 22 år gammel, gift og bosatt i Sverige. Allerede som 17-18-åring hadde hun dratt over grensa, som tjenestepike hos storesøsteren Eugenia. Der møtte hun den svenske sjarmøren og trekkspilleren Folke, og giftet seg. Nå har hun fått bud om å komme til Hongdalen. Den fremmede broren er kommet hjem.
På tunet står en voksen mann på 42 år. Rekker han fram hånden? Håndhilser de?
Ada husker ikke.
– Han frågade mamma og pappa hvem jeg var. Han trodde jeg var en bekjent av familien.
[ Funn av negativer gir unikt innblikk i den mystiske Stavanger-kvinnens liv (+) ]
Tvillingene
Ada er litt blyg, hun er ikke den som tar så mye kontakt. Og bestefar bruker mest tid sammen med brødrene sine. De blir ikke kjent med hverandre de fire dagene Ada er hjemme den sommeren.
– Men tvillingarna, dom kommer jag ihåg! Dom var roliga!
Hun forteller at bestefar hadde med seg to små tvillinger, en gutt og ei jente, som hadde skapt mye liv og røre på gården. Blant annet hadde de gjemt tøysandalene sine i vedovnen på kjøkkenet. Det ble iverksatt en stor leteaksjon for å finne igjen skotøyet til de to små. Både voksne og barn lette hele Hongdalen rundt.
Den ene tvillingen var pappa. Han har ingen minner fra den første turen nordover, men både som åtteåring og tenåring er han med og besøker bestefars familie. Fremmede tanter og onkler og en hel haug med søskenbarn. Alle dro hjem på sommeren for å hjelpe gamlingene med slåtten. På kvelden var det kortspill, dans og moro. Fisketurer med onklene og de svenske filleonklene når slåtten var kommet i hus. Hytteturer. Det vil si, pappa og den ene jevngamle fetteren sov under en båt som var lagt med kjølen opp. Det var nemlig fullt i hytta. Som han frøs den natta, han glemmer det aldri.
Eller da han og fetterne fisket frosk i bekken, den samme bekken Ada lekte i som barn. Gamle Lovise sint som ei fele. De gjorde ikke det flere ganger.
Men på de aller fleste bilder som den store familien nordpå deler på en slektsside på Facebook, er det ingen bilder av bestefar, bestemor, tvillingene og de andre barna deres. Det er bryllupsfeiringer, det er konfirmasjoner, bursdager, fjellturer, men også helt vanlige kaffeslabberas i hagen.
– De var veldig dyktige på å ha fester, forteller Ada om foreldrene Alfred og Lovise.
– Dyktige på å samle alle i Hongdalen. Vi bodde jo her oppi hverandre. Nesten alle sammen.
Tjukkeste slekta
Vi tar farvel med Ada.
På vei tilbake til Saltdalen, svinger vi innom kirkegården. Her står det Unosen på nærmest annenhver gravstein. Hele livet har jeg blitt konfrontert med dette litt rare etternavnet som ingen har hørt før. Her oppe er det helt vanlig.
Jeg og pappa skal overnatte hos Freddy, en av de mange fetterne hans. Det avtalte vi allerede i sommer, da jeg fikk et spontant innfall om å reise innom den ukjente slekta på vei sørover fra ferie i Finnmark.
Freddy og Thor-Odin er brødre og bor side om side der de vokste opp. Litt nervøs svinger jeg inn på gårdsplassen og ringer på hos Thor-Odin. Tenk om han ikke vet hvem jeg er, tenk om han overhodet ikke er interessert i å hilse på en perifer slektning? Døra åpnes, og en røslig kar kommer til syne.
– Nei, men det e jo ho Hilde!
Bekymringen var grunnløs. De har bare møtt meg en gang da jeg var barn, likevel vet de godt hvem jeg er. Thor-Odin inviterer meg inn, og plutselig er lillebroren Freddy også kommet over. Praten går lett. Jeg forteller om prosjektet mitt, og blir sporenstreks invitert til å overnatte der neste gang jeg kommer nordover.
To av søstrene deres kommer også over. Plutselig er stua full av pappas søskenbarn.
Monica husker det var veldig spennende når familien fra Follebu kom nordover. Men hun var også misunnelig. Gamle Lovise gjorde forskjell på ungene, det var ekstra stas med barnebarna sørfra.
– Jeg tror til og med at de fikk sukkertøy, mens vi andre ikke fikk. For de nordnorske barnebarna hennes var jo der hele tiden.
Siv har med seg slektspapirer jeg kanskje er interessert. Freddy roter fram gamle bilder.
– Jeg traff ikke slekta der nede før jeg var blitt voksen, forteller Siv.
– Men da var det som om vi alltid hadde kjent hverandre.
Bestefar fikk i etter hvert god kontakt med flere av søsknene sine. Mange av dem kom på besøk sørover, til Follebu, der han og bestemor bodde resten av livet. Og da bestefar pensjonerte seg fra jobben som veiarbeider, dro de to gamle på mange turer nordover. Til og med til Russland reiste de. Men til Amerika kom bestefar aldri.
Høsten 1992 drar bestefar igjen til Saltdalen. Alene denne gangen, bestemor døde tre år tidligere. På et bilde tatt i stua til den yngste broren sin, Fredrik, sitter han med en hvit collegegenser med skriften «Hurra, det ble ja». Den tidligere skihopperen gleder seg til OL. Men nå har bestefar begynt å surre, pappa får telefon nordfra om at han bør komme opp til Nord-Norge for å sørge for at faren kommer seg trygt sørover igjen. Hjemme i Follebu blir han raskt dårligere. Etter hvert blir han innlagt på Lillehammer sykehus. Den siste gangen pappa besøker bestefar på sykehuset, står han ved vinduet og kikker ut. Vinduet er nordvendt, det bestefar ser er snødekt skog og de gamle tømmerhusene på Maihaugen. «Se der!» sier han til den yngste, og eneste sønnen sin. Alfred Martin, gutten han kalte opp etter faren han forlot.
– «Der ser du Hongdalen».