Bodil Biørn ligger på gulvet i et soverom i den tyrkiske byen Mush. Hun holdes våken av kanondrønn og geværsalver. Tyfusen herjer med kroppen hennes. Fra vinduet i andre etasje av barnehjemmet ser hun husene som bombarderes i stykker. Hun ser brannene. Hører skrikene. I brev hjem skildrer hun den kvalmende lukten, lukten fra mennesker i brann. Det er i midten av juli 1915. Den norske misjonæren har havnet midt oppi folkemordet på armenerne. Grusomhetene hun er vitne til er av typen som har kraft til å skape evige sår.
«Hele den armenske del av byen, hvor over 10.000 mennesker bodde, ble lagt i ruiner. Det var den varmeste tid på året. Heten og lukten fra de brennende husene og alle de innbrente og drepte var nesten uutholdelig,» skriver hun. Så kom soldatene til barnehjemmet. De ville hente barna. Forsøk på å overtale soldatene om i hvert fall å la de minste få bli igjen var forgjeves. Til lyden av gråt og fortvilelse hadde de ansatte ikke annet valg enn å gjøre de 120 barna reiseklare, finne fram ekstra klesplagg til hver og sende med litt mat. Deretter kunne Biørn og hennes svenske kollega Alma Johansson bare be. Og håpe.
Med tanke på at hun arbeidet i den første, moderne flyktningkatastrofen, er det merkelig at Biørn har vært en ukjent skikkelse i norsk historie.
— Inger Marie Okkenhaug, historiker
De kunne saktens trenge det. I flere uker hadde den armenske minoriteten i landet blitt mishandlet, deportert eller drept. De sterkeste mennene var forvist til tvangsarbeid. Overgrepene hadde eskalert og ble stadig mer brutale. I midten av juli startet angrepene i byen Mush.
Det skulle gå noen dager før de to skandinaviske kvinnene fikk lære den grusomme sannheten om skjebnen til barnehjemsbarna.
[ Armenere på flukt fra folkemord havnet i Kristiania ]
Den glemte helten
Historien om Bodil Biørn (1871 – 1960) er beretningen om kragerøkvinnen som i tretti år viet sitt liv til å hjelpe armenere gjennom uro, nød og død. Først gjennom bistandsarbeid, nødhjelp og misjonering. Deretter gjennom å være med på å bygge opp igjen armenernes samfunn.
Likevel er hun i stor grad glemt i Norge. Det bekrefter historiker Inger Marie Okkenhaug som har gått gjennom Biørns omfattende arkiv med bilder og tekst, tilgjengeliggjort av Arkivverket, og skrevet boka «En norsk filantrop», som handler om den sterke, norske pioneren som valgte bort mann og ekteskap for å hjelpe dem som trengte det mest.
– Med tanke på at hun arbeidet i den første, moderne flyktningkatastrofen, er det merkelig at Biørn har vært en ukjent skikkelse i norsk historie, sier Okkenhaug til Dagsavisen.
Hun beskriver en imponerende kvinne som tøyer grensene for akseptert kvinneliv i sin samtid, men også en kvinne som står helt alene når det gjelder erfaringene fra folkemordet.
– Sammen med danske og svenske kollegaer ble hun del av et illegalt nettverk av armenske motstandsfolk og vestlige sympatisører, som organiserte bistand til deporterte armenere. På tross av omfattende ottomansk sensur og fare for represalier skrev hun brev hjem om grusomhetene og vitnet om det som skjedde i de østlige provinsene i Det ottomanske riket.
[ Hvorfor har ikke Norge anerkjent at et folkemord fant sted i perioden 1915–1923? ]
Valgte bort et liv på solsiden
Bodil Biørn var født inn i en av Kragerøs rikeste familier og kunne lett valgt et liv på solsiden. Hun kunne giftet seg standsmessig og fulgt sin opprinnelige drøm om en sangkarriere, kanskje blitt berømt på verdens scener. Hun valgte noe annet. 25 år gammel fikk den unge kvinnen en religiøs omvendelse. Hun avbrøt derfor musikkstudiene i Berlin og utdannet seg i stedet til sykepleier og senere jordmor. Som 34-åring dro hun østover og til der hun følte hun trengtes mest. Blant armenerne i Det ottomanske riket. Først på barnehjem i og rundt byen Mezereh (nå Elazig). Deretter, fra 1907, i fjellbyen Mush i det som i dag er den østlige delen av Anatolia i Tyrkia.
På begynnelsen av 1900-tallet levde det rundt 25.000 mennesker i og rundt Mush. Om lag halvparten av dem var armenere. Den andre halvparten besto for det meste av kurdere og tyrkere. Bodil Biørn ble værende i byen i flere år. Og hun må ha følt seg hjemme der. Hun festet seg ved de mektige fjellene, høstfargene og det fruktbare slettelandskapet. «Naturen minner meg om hjemmet i Norge», skrev hun hjem.
Hun kom seg alltid opp igjen. Hun var sterk i troen og følte et kall. Men rundt henne var helvete i ferd med å bryte løs
Biørn ledet hele misjonsstasjonen i Mush med sine to barnehjem, dagskole og poliklinikk. Tilbudet fylte åpenbart et stort behov. Fram til 1915 skulle 4000 pasienter få behandling her årlig. Pasientene var fra alle etniske grupper, fattige bønder så vel som rike kjøpmenn og embetsfolk. Bodil Biørn gjorde ikke forskjell på folk. For henne var alle like mye verdt.
I tillegg dro hun til stadighet på hjemmebesøk til pasienter i byen og i landsbyene rundt, særlig til kvinner som skulle føde. I de kalde vintermånedene måtte hun enten dras på kjelke over snøen eller ri på hesteryggen for å komme seg rundt.
Klimaet og lange og utmattende arbeidsdager i den intense heten gikk etter hvert utover motstandskraften. Flere ganger ble Biørn alvorlig syk. Hun fikk difteri og ble smittet av tyfus fra pasienter hun behandlet. Hun kom seg alltid opp igjen. Hun var sterk i troen og følte et kall. Men rundt henne var helvete i ferd med å bryte løs.
[ Minst 20.000 i protest mot Armenias statsminister ]
Folkemordet
Det armenske holocaust i perioden mellom 1915 og 1920 regnes av historikerne som det første moderne folkemordet. Bakteppet for massakrene er kompleks. I århundrer hadde kristne armenere levd side om side med tyrkere, kurdere og andre folkegrupper i Det ottomanske riket. Spenningen mellom folkegruppene var stor, og i årene mellom 1894 og 1896 ble mellom 100.000 og 250.000 armenere massakrert som «straff» for illojalitet. Noen år senere ble ytterligere 20-30.000 armenere drept i anti-armenske opptøyer.
Da den nasjonalistiske organisasjonen Ungtyrkerne gjennomførte et militærkupp i Det ottomanske riket i 1913, utviklet landet seg til et diktatur der anti-armenske holdninger vant fram. Under første verdenskrig sto Tyrkia på Tysklands side. Det skulle vise seg å være et fatalt valg. I øst grenset landet mot den mektige fienden Russland. Armenerne var en kristen minoritet beskyldt for å samarbeide med russerne. Krigsutbruddet i 1914 var en god anledning for makthaverne å kamuflere forfølgelsen av minoriteten og rense landet for alt som ikke var tyrkisk og muslimsk. Det «armenske problem» skulle løses.
Den 24. april 1915 ble hundrevis av armenske ledere myrdet i Istanbul. Denne datoen blir ansett som startskuddet for folkemordet. De neste dagene ble ytterligere flere hundre armenske intellektuelle armenere drept.
Derfra foregikk tilintetgjøringen i et rasende tempo, gjennom massakre og massedeportasjoner av sivilbefolkningen i en landsdekkende og nøye planlagt aksjon. Først ble den arbeidsføre mannlige befolkningen tatt av dage. Deretter ble de gjenværende, kvinner, eldre og barn, forvist sørover til den syriske ørken. Uten vann eller mat under en brennende ørkensol var det snakk om en ren dødsmarsj få kunne overleve.
[ Tyrkia raser mot at Frankrike har minnedag for folkemordet på armenerne ]
Massakrene når Mush
Ryktene om forfølgelse, massakrer og deportasjoner på armenere nådde etter hvert også misjonsstasjonen i Mush, hvor fortvilte armenske kvinner søkte ly fra områder der tyrkiske tropper herjet.
«Mange ganger måtte de to skandinavene gi seg over og gråte sammen med disse forfulgte. De ga dem mat og penger for å hjelpe dem videre på flukten til en sikrere sted,» skriver Okkenhaug i boka «En norsk filantrop».
Biørn og Johansson må ha skjønt alvoret. I kjelleren til barnehjemmet ble det gravd et par dype groper for å gjemme unna vinter- og sengeklær, slik at det ikke skulle bli rekvirert av den ottomanske hæren.
En dag ankom 20.000 tyrkiske soldater inn i byen. Bodil Biørn trodde først at soldatene skulle brukes mot russerne. Hun tok feil. Mutasarrif Ekran Bey, den tyrkiske guvernøren i byen, la ikke skjul på sine intensjoner. Ifølge svenske Johansson sa han rett ut at han ved første anledning aktet å tilintetgjøre hele det armenske folket. «Russerne skulle ikke finne noen kristne levende igjen i byen,» hevdet han.
Den tiende juli 1915 startet beskytningen av den armenske bydelen. Deretter kom soldatene til barnehjemmet.
[ I den kurdisk-tyrkiske provinsen er ekstrem vold en del av dagliglivet (+) ]
Brent levende
Det var en armensk baker som gråtende fortalte om hva som hadde skjedd med barn og ansatte fra barnehjemmet. Han hadde sett flere av de voksne ansatte ved skolen bli ført bort for å skytes. Barna, sa han, hadde blitt brent levende inne i et hus.
Et gammelt fotografi fra Bodil Biørns arkiv gir ansikt til noen av disse barna. Fotografiet er av elever ved jenteskolen. Små jenter samlet foran en steinmur. De er kledd i lyse kjoler, med håret satt opp i nakken. Et par smil kan skimtes, men det hviler et slør av trykkende alvor over uttrykkene.
På baksiden følger Biørns nøkterne ord:
«Hadde i flere år en dagskole i Mush. Lærerinnen Margarid Nalbanchiani og de fleste av de 120 barn i dagskolen ble myrdet i 1915.»
[ Er det samiske irrelevant? ]
Flykter i sikkerhet
Bodil Biørn og Alma Johansson klarte å komme seg unna misjonsstasjonen og Mush med livet i behold. Kort tid etter angrepet, da Biørn var sterk nok, reiste de to ti dager over fjellene for å komme i sikkerhet i byen Mezereh, hvor situasjonen var roligere. Underveis møtte de spor etter ugjerningene overalt.
Hun blir tatt hånd om av noen danske misjonærer, og de kommer til henne med en liten, foreldreløs gutt
— Jussi Flemming Biørn
Noen år senere mintes hun reisen slik:
«På vår10 dagers vandring så vi bare ruiner og ødeleggelser. 200 landsbyer var ødelagt, vi så bare noen få gamle kvinner i dem.»
I motsetning til sin svenske kollega, er vanligvis Bodil Biørn nokså nøktern i skildringen av de grufulle scenene hun var vitne til. Hun tok i liten grad for seg enkeltskjebner. I stedet kan det virke som om hun har tatt et steg tilbake, zoomet ut, og heller forsøkt å formidle størrelsen og omfanget.
Forfatter Inger Marie Okkenhaug tror det har flere grunner:
– Jeg tror rett og slett ikke hun orket å være mer detaljert. Under krigen forhindret dessuten den tyrkiske krigssensuren beskrivelser av folkemordet overhodet. De skrev derfor i koder, med referanser til sitater i Bibelen, forklarer Okkenhaug.
Referansene ga mening for alle lesere som kjente Bibelens fortellinger om vold, død og ofre. Og for den sterkt troende Biørn hjalp det nok å finne et språk og en ramme som kunne gi mening til de ubeskrivelige lidelsene hun hadde vært vitne til.
[ Samuel blir mobba av medelevene, og slått av læreren. Til det beste, mente Norge (+) ]
Sterke skildringer
I samtale med en medarbeider i Odda Nyhetsblad i november 1925 gikk den norske misjonæren uvanlig langt i å sette ord på ugjerningene hun hadde vært vitne til:
(...) Det ble utført grusomme handlinger. 40 oksevogner ble stoppet fulle av barn og kvinner. Vognene ble antent og barna og kvinnene ble levende brent. En mengde kvinner og barn ble sendt av sted i store deportasjonstog, bevoktet av tyrkiske gendamer. Det var neppe et eneste av disse tog som kom fram til bestemmelsesstedet. De ulykkelige mennesker ble enten myrdet eller kastet i elvene. (...) I Mush dundret kanonene i tre dager. Alle de armenske husene ble skutt ned, 10.000 armenere ble myrdet. Det var bare noen få hundre som ble tilbake. Det var håndverkere som tyrkerne hadde bruk for. Det var derfor de ble skånet. Vi ble reddet, de øvrige ble drept.
Til sammen døde rundt 1,5 millioner armenere disse årene. Sammen med notater og fotografiene hun tok er Bodil Biørns unike dokumentasjon et viktig bidrag til at forskerne kan slå fast at armenerne ble utsatt for folkemord.
(Se faktaboks)
Adopterte en gutt
Med tyrkiske styrkers massakrer av den armenske befolkningen i Mush falt Biørns verden sammen. Hun hadde sett kollegaer, venner og barna i barnehjemmet bli brutalt myrdet. Livet mistet en stund mening for henne som ble igjen.
En liten gutt skulle bli redningen.
– Hun drar så til Konstantinopel, Istanbul, og der knakk hun sammen psykisk. Hun blir tatt hånd om av noen danske misjonærer, og de kommer til henne med en liten, foreldreløs gutt. De tenker at om hun kunne få omsorg for ham, så ville det hjelpe henne psykisk, forteller Jussi Flemming Biørn (65) til Dagsavisen.
Bodil Biørn adopterte den lille gutten og ga ham navnet Fridtjof. Det hjalp henne gjennom den første tiden etter at «alt det frykteligste som kan tenkes», som hun formulerte det, «hadde skjedd». Den lille gutten skulle senere bli far til Jussi. Jussi Biørn beskriver en svært intelligent og språkmektig bestemor som antakeligvis må ha vært mentalt veldig sterk. Han har ingen minner av at hun virket traumatisert. Han husker henne først og fremst som snill og med skøyeraktige øyne.
– Slik jeg opplevde henne handlet det om å utøve barmhjertighet i praksis. Jeg tror bakgrunnen hennes også var med på å gi henne styrke. Hun var ikke redd for autoriteter. Det hjalp henne nok i møte med maktpersoner, forteller Jussi Biørn til Dagsavisen.
Bodil Biørn holdt fast ved sin tro og fortsatte sitt utrettelige arbeid, også etter at hun hadde fått ansvar for adoptivsønnen Fridtjof. Først i dagens Armenia, hvor hun befant seg da den armenske republikken ble opprettet på begynnelsen av 1920-tallet. Deretter videre til Palestina og Aleppo i Syria, for å fortsette arbeidet blant de mange armenske flyktningene der.
Først i 1934 reiste hun hjem til Norge for godt. Hun bosatte seg i Oslo. Bodil Biørn var da 63 år gammel. I nesten tretti år hadde hun virket i Tyrkia, Kaukasus og Syria. Hun hadde opplevd mer ondskap enn de fleste. Sett mer død og fordervelse. Hun valgte bort livet på solsiden for å følge sitt kall. Men med seg tilbake fikk hun en kjær adoptivsønn og etter hvert også familie. I 1960 dør hun. 89 år gammel. Engasjementet for de vanskeligstilte hadde hun helt til det siste.
– Jeg er full av beundring for henne. Og jeg er henne evig takknemlig, sier Jussi Biørn, tydelig rørt.
– Og hadde hun ikke tatt vare på den vesle gutten, så hadde heller ikke jeg vært her.
[ Taterne var et onde - et folk og en kultur som måtte dø (+) ]
Hedret på frimerke
I 2004 ble Bodil Biørn hedret i hjembyen Kragerø med et minnesmerke foran rådhuset, bygningen hun vokste opp i. Minnesmerket er en stor stein fra Aleppo med bronserelieff, skjenket av overlevende armenerne fra den syriske byen. I 2008 fikk hun også en minneplate i folkemordmuseet i Armenias hovedstad Jerevan. Her hedres hun sammen med Fridtjof Nansen. Nansen minnes for at han ga papirløse armenere muligheten til å flykte til andre land. Et arbeid han i 1922 mottok Nobels fredspris for.
I anledning at det i år er 150 år siden Bodil Biørn ble født, portretteres hun på eget frimerke i Armenia. Poststemplet er identisk med lakkstempelet den norske misjonæren brukte til å forsegle brevene fra Tyrkia for å unngå åpning for sensur. I en e-post til Dagsavisen beskriver Alexander Arzoumanian, Armenias ambassadør til Skandinavia, Bodil Biørn med ord fulle av varme og respekt:
– Navnet Bodil Biørn er veldig kjært i hjertene til armenere. For de tusener av armenske foreldreløse som overlevde folkemordet, var denne store nordmannen en omsorgsfull mor som inspirerte til kjærlighet og varme.
– Hun minnes i takknemlighet for sin heltemodige innsats for vårt folk under folkemordet. Men hennes tilstedeværelse er fortsatt levende for oss, som en påminnelse om at selv når alt ser som mørkest ut, så finnes det fortsatt godhet i verden, og handlingene til edle sjeler som Bodil Biørn evner å tenne lys og håp for oss alle. Armenerne har gitt henne tilnavnet «mayrig» som betyr mor.
Kilder: En norsk filantrop (Inger Marie Okkenhaug), Civita.no, Arkivverket.no, Utrop.no, nobelpeacecenter.org, oslomet.no.
---
Folkemord – et kontroversielt begrep
I årene mellom 1915 og 1920 mistet opp mot 1,5 millioner armenere av en befolkning på cirka 2,5 millioner livet.
Begrepet folkemord er likevel kontroversielt. Tyrkia benekter at det foregikk en planlagt og systematisk utryddelse av armenerne. Den offisielle tyrkiske holdningen er at armenske dødsfall skyldtes stridigheter mellom etniske grupper, sykdom og sult i ly av første verdenskrig, men at det ikke foregikk et folkemord. De opererer også med et langt lavere tall og viser til at mange muslimske tyrkere – og andre grupper – også ble drept under krigen. Så sent som i april i år advarte Tyrkias president Recep Erdogan USAs president Joe Biden om at forholdet mellom de to landene kunne skades etter Bidens uttalelse om at armenerne ble utsatt for folkemord. I 2017 var det 29 land som offisielt bruker betegnelsen folkemord, ifølge Store norske leksikon. Blant dem er Frankrike, Storbritannia, Nederland og Tyskland. Holdningen til norske myndigheter er at de konsekvent avviser å befatte seg med folkemordspørsmålet.
Da Arkivverket i forbindelse med 90-årsjubileet for hendelsene, i 2005, skrev en nettartikkel med Biørns bilder og tekster kom det reaksjoner fra Tyrkias ambassade. Ambassaden reagerte på bruken av ordet folkemord, og ønsket ikke at man skulle bruke dette begrepet.
– Det er jo et relevant spørsmål at en offentlig etat bruker begrepet folkemord, mens offentlige myndigheter ikke gjør det, sier Per Kristian Ottersland til Dagsavisen. Ottersland har vært sentral i arbeidet med Bodil Biørns arkiver. Han mener faglig integritet er forskjellen på politikk og historie.
Det sentrale i FNs definisjon av folkemord fra 1948 (Folkemordskonvensjonen) er om det fantes en overordnet hensikt om helt eller delvis å utrydde en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Uenigheten om betegnelsen «det armenske folkemordet» dreier seg derfor om det kan påvises en hensikt hos de ottomanske lederne eller ikke, ifølge Store norske leksikon. Problemstillingen ble reist i en artikkel av stipendiat Natalia Bermúdez Qvortrup. Hun har studert arkivmaterialet etter den norske misjonæren og mener dette, sammen med arkivmateriale fra for eksempel USA, Tyskland og Sverige, taler sin tydelige sak:
– Dokumentasjonen som er samlet fra de ulike arkivene viser at dette var et nøye planlagt og gjennomført folkemord ved å systematisk fjerne et helt folk og deres kultur fra deres hjemland, sier Bermúdez Qvortrup.
– Takket være dette arkivmaterialet har forskere kunnet stadfeste at det som skjedde virkelig var et folkemord.
---