Reiser inn i det ukjente

Hvem: Kai-Samuel Vigardt (32)

Hva: Slektsforsker i NRK-serien «Ukjent arving», der de leter etter de rettmessige arvingene til folk som har dødd uten å etterlate seg kjent familie eller noe testamente.

Kai-Samuel Vigardt. Foto: Anette Berentsen/NRK

I «Ukjent arving» finner du slektninger man ikke ante eksisterte. Men du har en ganske dramatisk familiehistorie selv?

– Ja, jeg er reisende. Begge foreldrene mine er av romanislekt.

Er det ok å kalle deg tater?

– Det er en egen debatt, og for noen er det greit, men jeg foretrekker reisende. Selv om vi blir omtalt som romanifolk, og det er det offisielle navnet, så føles det litt fremmed for meg. Da jeg var barn var det ikke noe stas å være tater, det var ikke noe å være stolt av. Men alle er enige om begrepet reisende.

Du må tilgi meg hvis dette er et dumt spørsmål, men er familien din fortsatt reisende?

– Nei, vi bodde fast, og hadde hus. Men jeg har bodd veldig mange steder, vi flyttet mye rundt. Det hadde med jobben til mamma å gjøre, men hun var veldig glad i å flytte, så det passet henne bra. På sommeren reiste vi med campingvogn. Men historisk sett har vi levd på en annen måte.

Les også: Da halve Oslo døde (+)

Moren min husker «taterfølgene» godt fra hun var barn. Men mange tror at de reisende ikke finnes lenger?

– Ja, for bodde du i byen hadde du ikke noe kontakt med dem. Det var på landet de hadde et forhold til de reisende. Der kan du fremdeles møte på noen som selger spekepølser eller vil påta seg en malejobb.

Jeg leste at det norske romanispråket er et språk med romaniord, men at grammatikken er norsk. Er det morsmålet ditt?

– Jeg er vokst opp med å snakke romani hjemme, så forsåvidt er det jo det. Jeg ville ikke sagt det for ti år siden, vi snakket norsk også, men med tida har jeg fått et mer bevisst forhold til bakgrunnen min. Nå skriver jeg bok om tippoldefaren min!

Hvem var det?

– Godin Hagvald Fredriksen, han var oldefaren til både moren og faren min. Han ble fengslet for drap som 17-åring. Jeg har gravd i denne historien i 17 år, og møtt litt motstand. Men nå blir det en roman med utgangspunkt i hans historie. Den norske assimileringspolitikken rammet han veldig hardt, på alle aspekter i livet.

Hvordan?

– Han ble tvangsbosatt, mistet barna og ble plassert i arbeidsleir. Målet var jo å utslette vår kultur og identitet. Det å ta barna var et effektivt middel. For uten barn, ingen familie. Og truer du med å ta barna, blir folk veldig føyelige. Frykten for myndighetene sitter fremdeles i, spesielt hos de eldre. Jeg kan også kjenne på det, selv om dette ikke har rammet meg direkte. Det ligger der i underbevisstheten et sted, og har nok formet meg som menneske.

Er det bakgrunnen din som førte til interessen for slektsforskning?

– Ja, forsåvidt. Mamma begynte å hjelpe folk med å skrive erstatningssøknader mot staten på begynnelsen av 90-tallet. Hun har også hjulpet folk med å finne igjen barna sine. Jeg var rundt 15 år da jeg ble ordentlig interessert. Da begynte jeg å grave meg ned i kirkebøker og mikrofilmer, og jeg reiste mye rundt for å snakke med folk.

Les også: Urmakeren som klarte å flykte

Men du har hele tida visst at du var reisende?

– Ja. Men veldig mange ting ble ikke snakket om, og hvis jeg spurte, så fikk jeg ikke svar. Det gjorde at jeg bare ble enda mer nysgjerrig.

I «Ukjent arving» løser du saker der staten har gitt opp. Hvordan får du det til?

– Mange tror vi nærmest trykker på en magisk knapp, eller at vi har tilgang på hemmelige arkiver. Men det er rett og slett veldig mye jobb. Og man må vite hvor man skal lete.

Ja, hvor skal man lete?

– Digitalarkivet er et bra sted å begynne. Kirkebøker er gull verdt. I byene er det bevart mer enn på landet. Men det kommer også an på hva slags familie du kommer fra, i bygdebøker er gårdsfolk godt beskrevet, men husmennene er det mindre dokumentasjon på.