– Det er mange måter å være norsk på

Det er litt over en måned siden afroamerikanske George Floyd døde etter en brutal og voldsom pågripelse i Minneapolis i USA.

Hundretusener av mennesker over hele verden har i dagene og ukene siden deltatt i støttemarkeringer, men også i protester mot rasisme og politivold.

Også i Norge har flere tusen mennesker samlet seg til demonstrasjoner. Samfunnsdebattanter, medieprofiler og aktivister har fortalt sine historier om rasismen de kjenner på kroppen.

Noen tror dette kan være rasismens «metoo-øyeblikk» og et virkelig vendepunkt.

Dagsavisen har snakket med flere nordmenn med minoritetsbakgrunn om hva de har opplevd, og hvordan det påvirker dem.

Men også hva de tror om framtida og veien videre nå som det kan se ut som det er et oppgjør på gang i samfunnet. Flere av dem tror demonstrasjonene og protestene vil føre til varig endring, samtidig er det en frykt for at alt vil gå tilbake til det samme som før.

Les også: Fikk beskjed om å gå ut av køen fordi det var for mange innvandrere inne (+)

 – Deg vil jeg ikke ha, ut med deg!

Shahla Sultani kom til Norge som 12-13-åring fra Afghanistan. Det første møtet med rasisme hadde hun i en butikk. Foto: Mimsy Møller

Da Shahla Sultani (49) og mannen fikk sin andre sønn, skulle eldstegutten få lov til å velge navnet.

– Han sa at han skulle hete Alex. Da sa jeg at det jo ikke er et afghansk navn. Men han sa «Jo, mamma. Jeg vil ikke at lillebroren min skal bli mobbet i barnehagen eller på skolen, sånn som jeg har blitt fordi navnet mitt er annerledes», sier Sultani til Dagsavisen.

– Da var han fem år gammel. Det er ganske sterkt å få høre det.

Les også: Stadig flere mener innvandrere blir diskriminert i Norge

Første møte

Sultani kom til Oslo og Norge som 12-13-åring i desember 1990 etter en vanskelig flukt fra Afghanistan sammen med mor og tre søsken.

– Vi kom til slutt som kvoteflyktninger fra Tyrkia. Det skal mye til å flykte fra alt som står en nær og alt du elsker, men mamma tenkte at her går det ikke an å leve. For mamma var utdanning viktig, og siden det var krig hadde vi ingen muligheter i Afghanistan, sier Sultani.

Etter tre måneder på norskkurs startet hun på sisteåret på ungdomsskolen. Språket var en utfordring, og søsknene satt til langt på natt med leksene. Løsningen ble etter hvert den lokale kirka. Rødtvet kirke i Oslo ble min «leksehjelp», forteller Sultani, som ikke er religiøs. Etter at en nabo inviterte dem med, begynte familien å gå dit hver søndag med skolebøkene sine.

– Vi spurte om alt vi ikke kunne. Jeg spurte en eldre dame hva en vulkan var, og hun ga seg ikke før jeg skjønte det.

Det første møtet med rasisme var i en butikk, forteller Sultani.

– En eldre dame gikk forbi meg og sa «Dere er over alt, jeg vil gjerne ha fred. Kan det være en vakker dag der jeg ikke ser ansiktet deres», fortsetter Sultani, og sier at hun da ikke hadde noe forståelse av hva rasisme var for noe.

Snakke sammen

Etter å ha utdannet seg til sykepleier jobbet hun på Aker sykehus i Oslo. En dag etter morgenmøtet gikk hun inn til en pasient.

– Med en gang jeg åpnet døra og sa hei, fikk jeg beskjed om at «deg vil jeg ikke ha, ut med deg». Jeg skjønte ikke noe, og spurte hvorfor. «Nei, jeg vil ikke ha noen svarting her, kom deg ut», var svaret, sier Sultani.

Tusenvis av spørsmål for gjennom hodet, og Sultani sier hun tror hun kanskje ville reagert annerledes hvis det hadde skjedd for eksempel på en busstasjon.

– Men her var jeg den hjelpende hånd. Jeg gikk bort til henne og sa «jeg hører hva du sier, men gi meg to minutter. Hvis du ikke vil ha meg etter det, går jeg til vaktrommet og sender en annen».

Shahla Sultani sier det er viktigå ha en forståelse for det som er ulikt. Foto: Mimsy Møller

Kvinnen snudde seg bort og ville ikke se på henne, forteller Sultani. Hun satte seg likevel ned og begynte å fortelle sin historie.

– Jeg fortalte at jeg er flyktning, og at jeg ikke kom til Norge for å ha det gøy. Jeg kom fordi livet mitt var i fare, det er krig i hjemlandet mitt. Og jeg fortalte at jeg valgte dette yrket fordi jeg hadde en bestemor som døde mens jeg var på flukt. Hver gang jeg gir hjelp til en annen tenker jeg at jeg hjelper henne, fortsetter Sultani.

– Da jeg sa det hadde hun hånda si over hånda mi og hun begynte å gråte, og sa «beklager, jeg mente det ikke».

Det er bare ett av eksemplene Sultani trekker fram for å vise at noe av det som funker, er å snakke sammen. Barrierene må brytes ned, og toleranse og forståelse trengs.

Les også: Grace Bullen: – Ble spyttet etter på 17. mai

Ungdommen viser vei

– Da kan vi se på spørsmålet om alle disse demonstrasjonene hjelper mot rasisme. Jeg synes det som hjelper mer, er at vi er åpne, at vi forklarer og forteller om oss selv, sier Sultani.

Hun understreker at hverdagsrasisme og politisk rasisme er to forskjellige ting. Når rasismen får plass i en politisk agenda, blir den farlig, sier Sultani, som sitter i bydelsutvalget for Rødt i bydel Grorud i Oslo. Hun er også frivillig for Bydelsmødrene, som jobber for å hjelpe andre kvinner i lokalmiljøet.

– Vi er jo forskjellige. Vi må ha en forståelse for det som er ulikt, sier Sultani.

– Har den forståelsen endret seg siden du først kom til Norge?

– Ja, i begynnelsen ble jeg lei meg og tenkte at feilen lå hos meg. Nå vet jeg at det ikke er meg det er noe feil med, det er mangel på kunnskap og forståelse hos de andre, svarer hun.

Sultani mener også at dagens ungdom har gjort noe med den forståelsen, enten bevisst eller ubevisst.

Ungdommen har kanskje også noe av æren for at stadig flere med minoritetsbakgrunn søker ut i skogen. I Sultanis nærmiljø på Grorud har det vært reine folkefesten ved innsjøene Badedammen og Steinbruvann i finværet i sommer.

– Jeg tror ungdommene er mer med på tur. De er født i Norge og er mer norske, og har tatt med seg det positive inn i hjemmene sine. Vi voksne blir også mer bevisst på at det hjelper. Det gjør noe med både hodet og kroppen, sier Sultani.

Les også: Stefi fikk treningsgruppa til å knele for George Floyd

 – Føler det ikke er jeg som blir sett, men sjalet mitt

Ummu Aylin Cukurova føler noen ganger at det ikke er hun som blir sett, bare sjalet hennes. Foto: Mimsy Møller

– Jeg har alltid hatt en sånn rettferdighetsgreie inni meg. Jeg kan ikke akseptere at folk blir behandlet dårlig, om de er samiske, lesbiske, homofile, kristne, jøder eller mørkhuda. Det går ikke, og det er ikke greit, sier Ummu Aylin Cukurova (26).

Engasjementet har hun ikke bare tatt med seg inn i dagens diskusjoner og debatter om rasisme, men også i rollen som nestleder i ungdomsutvalget i Fagforbundet Viken.

Cukurova er helsefagarbeider, men jobber nå på heltid som tillitsvalgt. Det er en jobb hun trives veldig godt med, selv om hun også der har opplevd flere tilfeller av rasisme de siste åra.

På talerstolen

Med tyrkisk far og norsk mor tror hun at det som kan peke henne ut, er navnet og det at hun går med sjal.

Særlig sjalet, som hun valgte å bruke til tross for at faren frarådet det, kan fort havne i sentrum.

– Det har vært ganger der jeg har lurt på om jeg skal ta det av. Da har jeg gått i meg selv, og spurt om det er fordi jeg ikke orker tilbakemeldingene, eller er det at jeg vil ta det av, sier Cukurova.

Hun føler ofte at det ikke er hun som blir sett, bare sjalet.

– Når jeg skal på talerstolen eller snakke med folk, så har jeg begynt å tenke at jeg må uttale meg og formulere meg riktig, så jeg ikke blir dømt på grunn av sjalet. Jeg prøver å oppføre meg ekstra hyggelig og varsomt, for at de ikke skal tenke noe negativt, sier hun.

Les også: Kommentar: Har antirasismen fått sitt metoo-øyeblikk?

Takker for støtte

Cukurova forteller at hennes første møte med rasisme som tillitsvalgt, var da hun ble spurt om å fronte en tannhelsekampanje.

Kommentarer som «stakkars jente, ta av deg det sjalet» eller «går det ikke an å bruke ei norsk jente» dukket opp da saken ble delt på Fagforbundets offentlige Facebook-side, mange fra bildeløse profiler. Saken ble tatt helt opp til forbundsleder Mette Nord.

– Jeg ble egentlig mest sjokkert over den enorme støtten jeg fikk. Det var der det rant tårer, sier hun.

Støtte har hun også fått andre ganger, som da en mann på et arrangement ble, som hun beskriver det, «veldig interessert i det sjalet mitt».

– Jeg er åpen for å svare på spørsmål om det, så jeg tolket det ikke som noe negativt før han ble sånn «ta av deg det sjalet».

Andre som var til stede reagerte og ba mannen komme seg bort, forteller Cukurova, som blir rørt når hun forteller om støtten.

Samtidig har det vært tilfeller der ingen har sagt noe, som da en kollega på sykehuset hun jobbet spurte om det var tvangsekteskap da Cukurova ble forlovet.

Det er likevel en bestemt episode som har festet seg litt ekstra. Igjen var det på et arrangement, og det var alkohol inne i bildet.

– Da var det en som sa til meg at «hadde jeg hatt en datter som deg, ville jeg ikke latt henne komme inn i leiligheten min før hun tok av seg sjalet», sier Cukurova.

– Hun gjentok og gjentok det, og ingen sa fra. Til slutt gikk jeg. Jeg har ikke tatt det opp med henne i ettertid, men det traff meg veldig. Jeg har aldri grått av rasistiske uttalelser, bortsett fra denne, fortsetter hun.

Hun sier selv at ut fra hva hun har lest og hørt, så har hun langt fra hatt de verste opplevelsene.

– Jeg vil si at jeg er en av de heldige, i hermetegn. Jeg har opplevd rasisme, men ikke i så stor grad som det som har kommet fram nå. Det kan ha noe med at jeg har blå øyne og er lys i huden, sier Cukurova.

– Jeg liker jo deg

Cukurovas tyrkiske farfar kom til Norge rundt 1969 for å jobbe. Lange arbeidsdager ventet de nyankomne arbeiderne, som på den tida ofte ble omtalt som «fremmedarbeidere». Farmoren og de tre barna, deriblant Cukurovas far, kom på familiegjenforening da Norge etterspurte flere arbeidere.

Faren hennes var da 18 år gammel, og han sier at han ikke kan huske å ha opplevd noe rasisme i Norge. Samtidig var det flere tyrkere som kom rundt samme tid, som valgte å bytte navn til noe mer norsk, fordi det var vanskelig å få jobb.

Ummu Aylin Cukurova mener selv hun er blant «de heldige» ut fra det hun har opplevd av rasisme. Foto: Mimsy Møller

Både hun og faren har også fått høre det hun kaller klassikeren «jeg liker ikke utlendinger, men jeg liker jo deg».

Det er nesten så man blir vant til noe av det, sier hun.

– Ikke rasismen sånn sett, men det er ulike nivåer av det. Jeg tror folk har blitt vant til en form for hverdagsrasisme og har blitt mer hardhuda. Men jeg kan ikke si at det ikke sårer, for innerst inne setter det seg, sier hun.

Les også: Meninger: «La oss snakke hverdagsrasisme. Nå!»

Veien videre

Cukurova sier hun alltid har et håp inni seg om at noe kommer til å endre seg når debattene om rasisme blusser opp igjen, og særlig nå som det har blitt så stort.

Samtidig frykter hun at det vil bli satt en stopper for, for så å bli glemt og at folk vender tilbake til det gamle.

– Mange har uttalt seg om rasisme i Norge flere ganger. Men det har engasjert folk i mindre grad enn nå, så jeg tror også det vil bli en endring og at folk kanskje får opp øya. Så nå når noe rasistisk blir slengt ut, sier de fra, sier Cukurova.

Fikk trusler: – Etter hvert ble jeg vant til det

Athar Ali har blitt både truet og trakassert mens han var aktiv politiker. Også nå tror han det kan komme reaksjoner på at han stiller i mediene. Foto: Mimsy Møller

Det var først og fremst da Athar Ali (59) gikk inn i politikken at han ble utsatt for rasisme i Norge.

– Det ble ganske plagsomt, for hver gang jeg uttalte meg, var omtalt eller avbildet i mediene, kom det trusler, sier Ali, som i flere år satt i Oslo bystyre for partiet Rød Valgallianse (RV).

Det var ofte i form av brev, noen av dem med anonyme trusler der avsender ba ham «dra tilbake dit du kom fra».

– Jeg fikk også en del telefontrusler, og opplevde forsøk på trakassering. Som da noen sendte politiet hjem til meg og sa det var husbråk. Politiet kom bevæpnet på døra, men jeg bodde aleine. De gikk etter en kort stund før de skjønte at det var for å plage meg, sier han.

Les også: Mener skolene ikke har nok kunnskap om rasisme

– Skepsis

Ali kom til Norge fra Pakistan i 1976, blant annet for å få skolegang. Da var han ennå ungdom, men han hadde noen slektninger i Norge.

– Det var en veldig stor overgang på mange måter. Den gangen var det også ganske dårlige boforhold i Oslo. I fire år bodde jeg i en leilighet som var veldig dårlig vedlikeholdt, og jeg må si det var langt dårligere levestandard enn hjemme der jeg kom fra, sier Ali.

Likevel tenkte han ikke så mye over det den gangen, og han var heller ikke aleine om å bo sånn.

– Forholdene var generelt dårlige i Oslo på den tida, men det gjaldt spesielt personer med innvandrerbakgrunn som kom hit uten at de hadde noe fra før, fortsetter Ali.

På skolen fikk han mye hjelp fra lærere som stilte opp, og han sier han ikke opplevde noen klare eksempler på rasisme de åra. Det var likevel mye skepsis til innvandrere.

– Da jeg kom til Norge i 1976 hadde innvandrere fra den tredje verden vært i Norge noen år, men det var likevel nytt at det kom folk fra andre deler av verden, med annen bakgrunn, religion eller utseende, sier Ali.

– En milepæl

I 1983 fikk innvandrere som hadde oppholdt seg i Norge i tre år stemmerett i kommunevalg uten å være norske statsborgere.

– Det var en milepæl for innvandringshistorien i Norge, og innvandrere ble fort interessante for politiske partier, sier Ali.

Ved valget i 1983 ble Ali valgt som vara til Oslo bystyre for RV. Seinere ble han tre ganger valgt som fast medlem, i tillegg til at han var vara på Stortinget.

«RVs innvandrerrepresentant» i bystyret ble han ofte omtalt som i mediene. Da han ble valgt inn, begynte også truslene og trakasseringen.

– Etter hvert ble jeg vant til det, men da de truet med at det var folk som bodde i nabolaget og kunne følge med hvor jeg gikk hvis jeg gikk ut med barna mine, opplevde jeg det som veldig ubehagelig, sier Ali.

Ofte ringte folk og truet med å skade eller drepe ham, forteller han.

Flere politikere har tidligere fortalt om trusler de har fått opp gjennom, men Ali tror han fikk mer av det på grunn av bakgrunnen sin.

– Den gangen var det forholdsvis nytt at det satt noen i bystyret som ikke var opprinnelig norsk. Så det hadde noe med bakgrunnen min å gjøre, de som skreiv til meg og truet sa det rett ut, sier Ali, som i 1994 ble den første med ikke-vestlig bakgrunn til å møte på Stortinget.

Les også: Stoppet av politiet: – Det var ganske traumatiserende

Savnet Norge

Han regner litt med at det også nå kan komme reaksjoner på at han stiller opp i et intervju. Selv om det er noe han opplever i mindre grad enn før, hender det fortsatt at brev eller motinnlegg følger når han er i mediene.

– I perioder der jeg ofte ble truet lurte jeg av og til på om Norge var noe for meg, eller om jeg burde vurdere å flytte til et annet land. Det var en situasjon der jeg følte meg veldig utrygg, sier Ali.

Tidligere i år satt han 17 dager koronafast i Pakistan etter først å ha vært på ferie der. Å ikke vite når han kunne reise hjem igjen, gjorde at han virkelig begynte å savne Norge. Samtidig var han også redd for å bli smittet av korona, og at det ville gjøre det vanskelig å reise tilbake.

– Jeg savnet særlig de stedene jeg har jobbet og vært, og det var en opplevelse som fortalte meg hvor knyttet jeg er til Norge, sier han.

Athar Ali kom til Norge fra Pakistan som ungdom i 1976. Selv om det ennå var mye skepsis til innvandrere da, opplevde han ingen klare eksempler på rasisme de åra. Foto: Mimsy Møller

– Mer akseptert

Ali tror de massive demonstrasjonene og protestene den siste tida vil føre til endring.

– Hvis vi sammenligner det med det jeg opplevde på 1980- og 90-tallet er forskjellen nå at det kanskje er mer vanlig å se folk med innvandrerbakgrunn i folkevalgte organer, og ulike yrker. Jeg tror det er mer akseptert at det er mange måter å være norsk på i dag. En person kan være svart, muslim og norsk samtidig, sier han, og fortsetter:

– Det er likevel en vei å gå.

Minoritetsbefolkningen har også et ansvar, mener Ali.

– Integrering har to sider. Jeg mener det norske samfunnet kanskje har et større ansvar, men minoriteter har også et ansvar for å lære norsk, delta i samfunnet og sette seg inn i både lover, regler, normer og tradisjoner, sier Ali.

Les også: – Du kan ikke være med fordi du er brun

Møtt med apelyder

Abas Ahmad (t.v) og Ehab Alhasan (t.h.) i klubblokalene til sportsklubben Sterling på Vahl skole i Oslo. Foto: Ines M. Zander

Det som har skjedd den siste tida har fått Abas Ahmad (18) til å tenke mer på en opplevelse han selv hadde på fotballbanen som 15-åring.

– Jeg spilte på Skeid, og vi møtte et lag der det bare var hvite spillere. Det var en duell underveis i kampen, og spissen på motstanderlaget lagde apelyder mot meg. Han gjorde det kanskje to-tre ganger, sier Ahmad.

Han forteller at han til slutt ble så irritert at han reagerte med vold.

– Jeg skulle ikke reagert sånn som jeg gjorde.

Ahmad fikk rødt kort, men på slutten av kampen kom motspilleren bort til ham og beklaget, og det røde kortet ble annullert.

– I etterkant tenkte jeg ikke så mye på det, for det skjedde bare den ene gangen. Men når jeg tenker på det nå, med denne stemningen og etter George Floyd, så er det ganske stort å lage apelyder mot en person. I hvert fall når jeg var en av få utlendinger på laget, fortsetter han.

Lagkameratene tok Ahmads parti i saken, og selv om han kanskje skulle ønske klubben hadde gjort mer etterpå, er han glad for hvordan medspillerne reagerte.

Les også: Kommentar: «Det er ikke uvanlig at mørkhudede fotballspillere blir møtt med apelyder og bananskall»

Internasjonalt problem

Både i norsk og internasjonal toppfotball har rasisme vært et tema som har fått stor oppmerksomhet. Eliteserieprofiler har stått fram og fortalt hva de har opplevd, og i Italia har stjerner som Mario Balotelli og Romelu Lukaku blitt rasehetset, særlig med apelyder, av andre lags supportere.

Balotelli, som er født og oppvokst i Italia, men har biologiske foreldre fra Ghana, har også blitt utsatt for rasisme fra egne fans mens han har spilt for det italienske landslaget.

– Balotelli har gjort så mye for landslaget, og så får han apelyder. Det er helt sykt, og han er jo italiener. Jeg skjønner at det treffer ham. Jeg hørte det av én person, han har fått det av kanskje flere tusen, sier Ahmad.

– Det er andre måter å irritere en person på, så da tenker jeg med en gang at det er rasisme, fortsetter han.

Les også: Rasisme i Italia: – Folk føler nå at de kan si det de tenker

(saken fortsetter under bildet)

– Om vi vinner eller taper spiller ingen rolle egentlig. Det er en seier for oss hvis vi kommer oss gjennom en kamp uten røde kort, frekkhet eller stygge ord, sier Mimoun El Atiaoui, daglig leder i Sterling

– Dømmer meg

Før han gikk til Skeid, og seinere til Grorud, spilte Ahmad for Sportsklubben Sterling fra Tøyen i Oslo.

Der spiller fortsatt Ehab Alhasan (19). Han forteller at han var rundt 15 år gammel da han hadde sine første erfaringer med rasisme på banen.

– Jeg spiller spiss, og jeg får ofte spørsmål fra forsvarerne til motstanderne om hvor vi er fra, og de sier de ikke har hørt om Sterling før. Da pleier jeg å svare at vi er fra Grønland og Tøyen, og så gir de meg det blikket og dømmer meg uten å kjenne meg. Jeg blir ikke lei meg, men litt sinna for at de dømmer meg ut fra området, sier Alhasan.

– Det er ikke bare det heller. I dueller pleier de for eksempel å si «jævla muslimer». Det går på religion, ikke bare området, og det treffer oss enda mer. Og det gjør oss aggressive, fortsetter han.

Det har endt med vold, typisk mot slutten av en kamp, og særlig hvis de ligger under og kanskje også mener at dommeren er mot dem.

Daglig leder Mimoun El Atiaoui i Sterling sier de er veldig strenge på at spillerne ikke skal reagere med fysisk vold hvis de opplever noe på banen.

– Vi snakker alltid om det før kampene, og sier at hvis det skjer noe på banen så la det gå og snakk med oss, sier El Atiaoui.

Sterling har hatt flere interne møter om saken, blant annet hvis det har skjedd noe. El Atiaoui sier de kanskje har fått et rykte som klubb, men sier de bare ønsker å spille fotball og kose seg, og hjelpe barn og unge å fylle fritida med noe positivt.

– Om vi vinner eller taper spiller ingen rolle egentlig. Det er en seier for oss hvis vi kommer oss gjennom en kamp uten røde kort, frekkhet eller stygge ord.

Har vokst opp

Både Abas Ahmad og Ehab Alhasan er fra Grønland i Oslo, og de er begge født og oppvokst i Norge. Ahmads foreldre kommer opprinnelig fra Pakistan, mens Elhasan har palestinsk far og libanesisk mor. Daglig leder Mimoun El Atiaoui kom til Norge fra Marokko som 14-åring, og også han har fått rasistiske ytringer slengt etter seg. Selv Sterlings jentelag ned i 10-års alderen har ifølge ham fått kommentarer fra motspillere.

– Det er en liten gruppe som ødelegger for alle andre, sier El Atiaoui, som samtidig ikke legger skjul på at det kan komme stygge ord også fra Sterling-spillere.

– Det er også rasisme mellom utlendinger, og det kan komme gloser som sårer, fortsetter han.

Alhasan mener situasjonen har blitt bedre etter hvert som de har blitt eldre.

– Jeg tror folk har blitt voksne og skjønt at rasisme ikke er greit. Når du er 15 er du fortsatt litt ung og dum og skjønner ikke helt hvordan livet fungerer.

Les også: Idretten tar selvkritikk

Tror på endring

Abas Ahmad tror situasjonen vil endre seg i Norge nå som rasisme-diskusjonen på mange måter tas enda mer tak i enn tidligere.

– Ja, selvfølgelig. Men jeg skal heller ikke lyve og si at det er like mye rasisme her som i USA. Jeg føler Norge håndterer det ganske bra egentlig, men selvfølgelig finnes det rasisme, sier Ahmad, og trekker fram at det ofte kommer til syne i kommentarfelt i sosiale medier.

På Grorud der han spiller nå har de hatt møter der de har diskutert både rasisme og homofobi. Det har vært nyttig, sier han.

– Det er viktig å vite hvordan vi kan være åpne, og skjønne at alle er forskjellige og at det er greit. Man vet aldri hva en på laget går gjennom eller har gått gjennom, så det er viktig å ikke snakke dritt i garderoben eller dømme andre, fortsetter Ahmad.

Les også: Svensk fotballdommer utestengt for rasisme