– Du kan ikke være med fordi du er brun

Fire adoptivmødre og styremedlemmene i Viken Adopsjonsforumsavner et oppfølgingssystem for adoptivbarn. Mange er uforberedte når barne deres møter rasisme og kommentarer.

Viken Lokallag er en av Adopsjonsforums mange medlemsorganisasjoner. Meta (40), Linda (46), Heidi (48) og leder Kjersti (49) er styremedlemmer i lokalavdelingen Viken, og er alle mødre til utelnadsadopterte barn. De forteller at barna deres har blitt utsatt for rasistiske tilnærminger både fra andre barn og voksne.

– Kan jeg bli helt norsk?

Meta er opprinnelig fra Tyskland, og bor i Drammen. Hun forteller at sønnen hennes nylig hadde kommet hjem og spurt om han, som hadde brun hud, noen gang kan bli helt norsk.

– Den tvilen har han ikke fått hjemme hos oss, så den kommer fra et annet sted. Det er to ting som avgjør om man er norsk, og det er hva en føler selv og hva som står på passet. Dessverre er ikke det nok for alle, sier Meta.

Blir fortvilet og hjelpeløs

Meta forteller også at hun har opplev ved flere tilfeller at barnet hennes blir kalt «utlending». Når det skjer svarer hun at hun som er tysk er utlending, mens barnet hennes er norsk. Da får hun høre at hun ikke er «ordentlig utlending».

– Min sønn er mer norsk enn meg, men han får ikke lov til å være ordentlig norsk siden det synes at han kommer fra et annet land. Da går det kun på hudfarge. Det er både tåpelig og urettferdig, og jeg blir fortvilet og hjelpeløs, sier Meta.

Meta forteller videre:

Meta (40) bor i Drammen, og er styremedlem i Viken Lokallag Adopsjonsforum. Hun er også adoptivmor, og forteller om hendelser hvor barnet hennes har blitt utsatt for rasisme.
Foto: Helle Svanevik

– Vi i styret ikke synes det er vanskelig at våre barn kan bli tatt som utlendinger per se, men at utenlandske medborgere, eller nordmenn med utenlandsk opprinnelse møter rasisme, og at det treffer også våre barn. Problemet her er rasisme mot mennesker som ikke har et typisk norsk utseende, sier hun.

Glad sønnen har norsk navn

Meta har to adoptivbarn, og hun forteller at det ene barnet er mest utsatt for rasisme da han har mørkere hudfarge. Han har blant annet opplevd å bli kalt for «neger». Meta er klar på at slike utsagn ikke skal aksepteres i noen forstand, men at rasisme fra voksne gjør henne mest fortvilet da de burde vite bedre.

Har du et eksempel på at voksne har møtt barnet ditt med rasistiske holdninger?

– Ja, for eksempel en gang det var et arrangement hvor en dame delte ut noe til barna. Sønnen min løp ivrig mot henne for å få, og da han kom frem til henne holdt hun tilbake og så skeptisk på han. «Men hva heter du da?» spurte hun ham. Han fortalte navnet sitt – et norsk navn og damen forandret umiddelbart væremåten sin i positiv retning. Slike situasjoner gjør at jeg er glad for at han har et norsk navn, og det er en veldig sår tanke å ha, sier Meta.

LES OGSÅ: Adopterte Glenn Hole ble spurt om når han skiftet navn

– Du får ikke være med, for du er brun

Heidi har et eksempel hvor adoptivbarnet hennes på da seks år en dag kom hjem fra skolen, og fortalte at han hadde blitt ekskludert på grunn av hudfargen sin.

Da noen klassekamerater skulle leke, sa en av de til barnet hennes at han ikke fikk være med fordi han var brun i huden.

– «Du får ikke være med, for du er brun», hadde de sagt. Dette tok jeg tak i med en gang for at det ikke skulle utspille seg videre. Jeg ringte noen lærere på trinnet som snakket med de involverte barna, og selv snakket jeg med en av foreldrene. Siden har jeg heldigvis ikke hørt om flere slike tilfeller, sier Heidi.

Vanskelig å ta tak i

Heidi forteller at det derimot ikke alltid er lett å konfrontere den som utøver rasisme ovenfor barna hennes.

Heidis barn har blitt utsatt for rasisme ute i offentligheten, og at hun er redd for reaksjonen til den hun eventuelt konfronterer.

– Man vet jo ikke hvordan denne personen kan komme til å reagere. Så da må man ta en vurdering: skal man ta det opp mens barnet hører på?

Hun forteller så om en situasjon hvor et av barna hennes ble dyttet av en eldre dame da de var ute og gikk tur rundt Sognsvann i Oslo. Det var barna hennes som fortalte om hendelsen, hvor den forbipasserende damen hadde stukket albuen i siden på det ene barnet.

– Hun hadde sagt «Oisann» og gått videre uten å gi noen form for unnskyldning. Etter denne hendelsen måtte jeg fortelle barna at det var mulig denne damen ikke liker brune mennesker. Det er ganske sårt å forklare for barna at noen folk i Norge ikke kommer til å like dem kun fordi de har en annen hudfarge, sier Heidi.

– Man blir handlingslammet

Når det gjelder mindre åpenbar rasisme, eller såkalte «små stikk», er dette ifølge de fire styremedlemmene og adoptivmødrene også vanskelig å ta tak i.

– Det som er vanskelig med disse små stikkene, er at det ikke er lett å ta tak i dem. For eksempel blikk. Man kan ikke legge disse blikkene på bordet til diskrimineringsombudet, sier Kjersti.

Hvordan oppleves slike tilfeller for dere, og hvordan håndterer dere de?

– Andre har lett for å bortforklare seg når jeg tar opp hendelser hvor barna mine har fått kommentarer på sitt utenlandske utseende. De vil ikke innse at det er snakk om rasisme. Svar som «alle barn blir ertet» er vanlige å få når man vil ta tak i slikt. Men jeg tenker at når man opplever det gjentatte ganger, da er det rasisme. Brune barn er mer utsatt for å bli kalt et eller annet i negativ forstand, og det skal vi verken bortforklare eller akseptere, svarer Heidi.

Linda forteller at slike tilfeller er utrolig frustrerende å stå i som adoptivforelder.

– Man blir handlingslammet av slike situasjoner. Det å forklare andre hva man ser og at du er bekymret for at barna utsettes for rasisme er ikke lett. Man risikerer å bli avfeid med svar som «Dette må alle barn tåle», og «Alle barn opplever sånne kommentarer». Når det skjer gjentatte ganger, gir man litt opp. Barna blir faktisk utsatt for rasisme, men man blir ikke trodd. Det er tungt å stå i det hele tiden uten å bli møtt, forklarer Linda.

Finnes det et eget oppfølggingssystem for adoptivbarn og foreldre i Norge som kan bistå med slike utfordringer?

– Nei, det har vært jobbet for noe slikt i mange år nå, sier Linda.

Savner et kompetansesenter

Alle fire styremedlemmene mener Norge mangler et kompetansesenter for adopterte, som ville bidratt til bedre oppfølging av både adoptivbarns traumer og opplevelser med rasisme.

Ifølge Meta og Linda er det et traume å bli adoptert, samtidig som utenlandsadopterte i tillegg møter utfordringer i hverdagen fordi de ser annerledes ut. De savner derfor et eget oppfølgingstilbud i tiden etter adopsjon.

– Adoptivbarn opplever mer vansker enn andre barn. Det er et traume å bli adoptert fordi det å bli forlatt sitter i kroppen uansett alder. Derfor har alle adopterte et traume, men det varierer i hvor stor grad dette påvirker barnet i etterkant, forklarer Meta og Linda.

Styremedlemmene bruker fosterhjemstjeneste som en sammenligning, hvor fosterbarn – og familie får tett statlig oppfølging. De påpeker også at man har innsikt i hva et fosterbarn har opplevd før det kommer til fosterfamilie og kan gi oppfølging deretter, mens man ikke nødvendigvis vet hva et adoptivbarn har gjennomgått før det ankommer sin nye familie.

– Det blir som en gjettelek, og man har ikke barnevernet som kan hjelpe deg som adoptivforelder med å komme igjennom nåløyet hos for eksempel BUP. Man kjemper mye alene, sier Meta.

LES OGSÅ: Etterlengtet fokus på rasisme mot adopterte

Kan ta for lang tid å få hjelp

Linda og Heidi presiserer også at adoptivforeldre blir ansett for å være ressurssterke, men at de ikke nødvendigvis har den kompetansen eller utdannelsen på de feltene som barna trenger. De mener at adoptivbarn trenger mer enn omsorg og kjærlighet, og at det er viktig å se bak atferden til adoptivbarn.

– Man klarer ikke nødvendigvis å se bak barnets atferd hvis man ikke forstår hvorfor barnet reagerer som det gjør. Da anser man heller barnet som vanskelig, sier Heidi.

Linda forklarer at mange adoptivforeldre prøver så godt de kan å løse utfordringer med sine adoptivbarn selv, og at det da kan gå for lang tid før de får den hjelpen og oppfølgingen de trenger. Kjersti forteller også at man som etnisk norsk adoptivforelder ikke kan forstå hvordan det oppleves å bli utsatt for diskriminering på grunn av utenlandsk opprinnelse.

– Jeg er gift med en utenlandsk mann, og han har sagt til med at barna våre kommer til å bli utsatt for rasisme. «Du forstår det bare ikke», sier han til meg.

Heidi legger til:

– Vi forstår det ikke, for vi opplever det ikke. Det er «the white privelige», til og med på steder i verden hvor befolkningen er brune i huden. Vi har ikke kjent dette på kroppen, sier hun.

Meta, Linda, Heidi og Kjersti valgte å ikke stå frem med fulle navn da de uttaler seg om barna sine.