Rødt kort til rasisme og nasjonalisme

Vi bør behandle rasismen i idretten som vi behandler doping i idretten.

Jeg husker det selv fra min korte karriere som fotballspiller i barndommen. Det var rundt da hvor man begynte å ta mobbing og særlig rasisme på alvor i idretten.

Siden da har man hatt utallige holdningskampanjer som blant annet «Gi rasisme rødt kort»-kampanjen som startet i 2000. Kampanjen, som var i regi av Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (NISO) ble støttet av fagbevegelsen, mediebedrifter og idrettslag. Mange fotballag og fotballspillere dro rundt og besøkte skoler, idrettslag for barn og unge, turneringer og diverse arrangementer for å snakke om rasisme og diskriminering.

Dette arbeidet har båret frukter, vil mange si. At det var mange profesjonelle fotballspillere og idrettsutøvere involvert, var ekstra viktig. Den oppvoksende generasjonen ser jo ikke på spillere som kun sportsidoler, men også rollemodeller.

Mens vi i Norge eller i det norske samfunnet tar denne problematikken på alvor, og dette betyr ikke nødvendigvis at vi ikke fortsatt sliter med denne problematikken, så kan det samme ikke sies om diverse andre fotballkulturer i Øst-Europa og Sør-Europa.

Man skal alltid unngå å generalisere enten det er overfor andre land, samfunn eller kulturer, men det er de færreste av oss fotballglade nordmenn som ble overrasket over den rasismen som det engelske herrelandslaget opplevde her om dagen da de spilte mot Bulgaria.

De mørkhudede engelske spillerne Raheem Sterling og debutanten Tyrone Mings opplevde så mye grov rasisme fra noen bulgarske tilskuere at kampen ble stoppet to ganger bare i første omgang. Jeg skriver noen bulgarske tilskuere nettopp fordi man ikke skal generalisere. Det var ikke alle bulgarere som bidro til rasismen.

Det som burde ha vært et fint og vakkert arrangement og forbrødring mellom to fotballnasjoner, ble ødelagt av noen bulgarere som til og med gjorde nazihilsninger på tribunen. Det endte med at sjefen for bulgarske fotballforbundet måtte gå av – primært fordi statsministeren presset ham i et forsøk på å redde Bulgarias rykte. Men den reelle debatten om hvordan man skal ta tak i rasismen blir ikke adressert skikkelig.

Statsministeren sa blant annet til media at Englands rasismekritikk var overdreven og overdramatisert. UEFA på sin side har ikke kommet med noe mer enn fordømmelse med henvisning til nasjonalismen som øker i Europa. Det siste er i og for seg riktig, men å begrense rasismen som Sterling, Mings og andre mørkhudede fotballspillere opplevde til nasjonalisme, blir for enkelt.

I Italia og Russland er det ikke uvanlig at mørkhudede fotballspillere blir møtt med apelyder og bananskall kastet inn på banen av tilskuerne. For mange mørke fotballspillere har dette bare blitt en del av deres jobbhverdag. For dette handler om rasisme på noens arbeidsplass. Det er utallige karrierer som har blitt ødelagt som følge av rasismen. Da FIFA i 2013 satte problematikken på dagsorden, håpet mange på at det skulle føre til noe mer enn bare fordømmelser. Det gjør det sjelden. Konsekvensene for de som driver med rasisme i fotballen, er minimal. Det hender at lag får litt kjeft og en bot. Men dette er også sjelden.

Tidligere i år tok blant andre Manchester City-spiller Raheem Sterling til orde for at man skulle trekke lag ni poeng i serien hvis deres fans eller spillere selv (det skjer også iblant) driver med rasisme. Sterling mente også at problemet fortsatt er uløst og stikker dypt i fotballens sjel. Sterlings uttalelser kom etter at han opplevde mange rasistiske tilrop og hets fra publikum fra Montenegro.

Det er veldig enkelt for oss i Norge å tro at dette problemet først og fremst er et østeuropeisk og søreuropeisk problem. Det er det ikke. Rasismen som Sterling og hans medspillere opplever, har de også opplevd i Storbritannia. Fra høyreekstreme og rasistiske fotballhooligans som har vært et problem i britisk fotball.

Men å begrense problematikken til høyreekstreme og nasjonalisme, er å være selektiv og i grunnen ikke ta tak i selve problemet. For det dette handler om, er at fotball og idrett vekker en sterk fellesskapsfølelse i oss mennesker. En fellesskapsfølelse som gjør at vi føler tilhørighet med ikke bare laget vi heier på, men også alle andre som står rundt oss og heier. Mye av denne følelsen er positiv. Men den har også en mørk bakside.

Den engelske forfatteren George Orwell var tidlig ute med å problematisere denne fellesskapsfølelsen i sporten og hvordan den var med på å forsterke både nasjonalisme, hat og rasisme i essayet «The Sporting Spirit» fra 1945. I ettertid kan man selvfølgelig si at Orwell overdrev og at det jo er mye bedre at to land eller to lag møtes på en kunstgressbane og skyter en ball i hverandres mål enn at de skal ty til våpen.

Men det essensielle med Orwells essay, og som jeg mener fortsatt er relevant, er hvordan vi mennesker, når vi opplever denne gruppefølelsen i forbindelse med sport, skrur av en del av våre medmenneskelige kompass. Dette tror jeg kanskje forklarer hvorfor man fortsatt har problemer med å ta tak i rasismen som en del mennesker møter i fotballen, men generelt i sport.

Det må da være lov å feire med litt rasisme! Med litt rå sjåvinisme på vegne av gruppa vår som har vunnet mot en annen gruppe. Nei, det må ikke være lov, og man bør slå hardere ned på dette. Også når tyrkiske spillere gjør militærhilsen fordi deres land bomber kurderne. Alle former for rasisme og nasjonalisme bør straffes, og da holder det ikke med fordømmelse og holdningskampanjer. Det må straffereaksjoner som vil svi til. Dette må gjøres ikke bare fordi det handler om rettferdighet for ofrene for rasismen, men også fordi alle vi andre som elsker sporten, trenger et rent spill – et spill fritt for doping og like viktig: Fritt for rasisme.