Traumet de bærer på

Palestinske Mohamed Tamim ligger på Ullevål sykehus i Oslo. Hjertet hamrer, blodtrykket øker, han har nesten ikke pust i kroppen. Han har kjempet for å komme seg hit til sykehuset, det var så lenge ingen ville høre på ham, men nå som han ligger her er i den hvitkledde sengen er han reddere enn noensinne. Hva skjer nå? Hva er galt med meg? En tolk peker mot kroppen hans, ordene han får servert kjennes så absolutte, de har så lite kontekst, til tross for at de er på arabisk: «Du har nyresvikt». Han kan knapt se, knapt gå, det er noe galt med hjertet, noe galt med skulderen, galt med hele kroppen kjennes det ut som. Frykten har tatt bolig i kroppen, for redselen har lenge vært fast inventar. Men akkurat nå, der han ligger i sykehussengen, slår panikken opp dørene.

Han har flyktet fra den palestinske flyktningbyen Yarmouk i Syria som ble okkupert av IS. Han har levd 500 dager på gress og varmt vann med buljong. Han har levd i terrorens vold og berget livet med millimeters margin. Han har veid så lite at kroppen falt sammen, og han har flyktet over grenser på bein som ikke holdt ham oppe. Men i sengen på Ullevål sykehus tenker han: nå dør jeg.

Dagsavisen møter Mohamed på Senter for flyktningkompetanse og integrering (SeFI) i Bydel Gamle Oslo på Tøyen. Han er et naturlig midtpunkt, ler og tøyser med alle dem som ikke egentlig kan språket hans. Han gir ut kamferdrops og mandler fra dongerijakken sin, og det går inflasjon i «takk» og «veldig bra». Han kan gå, med stokk vel å merke, han har fått nye tenner, han har et hjerte som banker og øyne som kan se igjen. Han arrangerer kortspill på fredager og drikker kaffe med personalet hver dag. Folk på Tøyen kjenner ham, han vinker mens hans blir fotografert og smitter folk med latteren sin. Likevel handler Norgeshistorien hans i all hovedsak om et system som ikke fungerte.