– Mutter’n har flytta på omsorgsbolig, hun er 94 nå, var bare tjue da hun fikk meg, det er en veldig fin plass altså, nå mangler a bare TV, klart hu må ha TV når det lir mot høst, så det skal jeg få ordna, og så driver jeg og selger leiligheten i Bjerregaards gate. Ja, det er rett borti gata her, det. Det var ikke store greiene, to rom og kjøkken, men litt styrete er det jo. Nei da, ikke ta av deg på beina, jeg har ikke rukket å støvsuge. Jeg skulle egentlig handle, også. Men jeg er litt sliten i dag. Jeg sa til hu eiendomsmegleren i går at nå må vi ta en pause fra hele greia, det manglet bare noen underskrifter før salget var i orden, men den lenka jeg sku trøkke på, funka ikke.
– Jeg har hørt at du har dataangst, har du fortsatt det?
– Om jeg har! Den er bare blitt verre. Fryktelig.
– Er det trist å selge barndomshjemmet?
– Nei da, jeg har ikke bodd der siden jeg var 18, vet du. Det er snart 60 år sida det.
Kari Svendsen stopper opp et øyeblikk, som om hun må tenke på om det faktisk er bitte litt trist, før hun rister tanken raskt av seg og durer videre innover i leiligheten, mens tunikaen flagrer rundt de turkiskledde beina. Den lange gangen er tapetsert med bilder og plakater og kunst fra gulv til tak. Og om det ikke er dama sjæl som figurerer i rammene, så kjenner hun dem alle. Det vitner om et langt liv på og utenfor scenen, hun begynte å opptre da hun var 16 år. Her henger en utbrettsversjon med teksten til Lillebjørn Nilsens «Stilleste gutt på sovesal 1», («den er sjelden, trur det bare finnes 50 støkker»), portretter av Edvard Hoem og Odd Børretzen, tegnet av Nils Ole Oftebro («han ble jeg kjent med da jeg spelte vaktmester i Borgen skole»), et portrett av Svendsen selv i kjent scenepositur med banjo og rødfarga hår, («Kari Rolfsen har tegna meg, det er den beste som er gjort av meg noen gang»). Kari forklarer og gestikulerer, mens hun hekter ned en innramma konsertplakat med «Lille Kari Svendsen & co.», med opptreden på Vise 7, det var Club 7s scene for visesang. En purung Kari poserer mot kamera fra en rekke fotoboksbilder med langt brunt hår og tidsriktig pannelugg.
Det finnes til og med et bilde, tatt på Karl Johan, der hun og Lillebjørn Nilsen vandrer gatelangs og arm i arm med den nyinnkjøpte boka til den amerikanske visesangeren Pete Seeger «How to play the 5-string Banjo» i hånda. Den boka skulle bli viktig for dem begge. Og ja, dette er da lenge før Kari Svendsen fikk aversjon mot klengete kjærestepar i offentligheten, vi kommer til det.
– Men du, nå setter vi vårs og drekker litt kaffe. Det er pulverkaffe, men den er innmari god, asså. Var ikke disse koppene fine? Jeg kjøpte dem på det årlige kunsthåndverksmarkedet på Kirkeristen. Det er siste helga i august hvert år. Det har vært der i femti år. Hæ, har du ikke vært der? Dit må du gå. Jeg pleier å kjøpe øreringer, også.
Hun viser fram øreflippene pynta med splitter nye gressgrønne emaljerte steiner.
– Og i år dro jeg på, og kjøpte denne krukka.
Kari Svendsen har nettopp fått satt rumpa ned på en kjøkkenstol, men nå spretter hun opp igjen og bort til vinduskarmen med utsikt mot Stensberggata. Hun peker på en blomsterpotte i keramikk, formet som et kvinneansikt.
– Er a ikke søt? Hu var ikke billig, men man må jo pønte opp litt når en bor aleine. Vil du ha melk i kaffen?
---
Kari Svendsen (74)
- Født 5. september 1950 i Oslo.
- Vokste opp som enebarn på Ila i Oslo med mor Erna og far Knut, som begge jobba på Tandbergs Radiofabrikk.
- Var ungdomskjæreste med Lillebjørn Nilsen, de giftet seg sa de var 25 år, og skilte seg tre år senere.
- Bor på St. Hanshaugen i Oslo.
- Visesanger, revyartist, gitarist og banjospiller.
- Startet sin musikalske karriere som 16-åring, på viseklubben Dolphins.
- Var med i gruppa «Christiania Fusel & Blaagress», men opptrådte utover 70-tallet som soloartist.
- Ble etter hvert også kjent som revyartist.
- Spilte rollen som vaktmester Rigmor i «Borgen skole» på NRK.
- I 1995 startet var Kari Svendsen med å starte opp Josefine Visescene, der de har konserter hver onsdag.
- I 2011 ble hun tildelt St. Hallvard-medaljen for sin posisjon som visesanger i Oslo.
- Er nå ute med sitt fjerde soloalbum: «Kari Svendsen spesial!»
---
Kari Svendsen har som vanlig skrudd snakkeapparatet på maks denne klare høstdagen i september. Hun virker nokså opplagt til å være så sliten som hun påstår, har presset inn intervjuet mellom trening og venninnetreff og studioøving, for ikke å snakke om at det var visekveld på Josefines vertshus i går, da er hun der hele dagen, som vertinne, styrer og sjauer og organiserer. Og i slutten av måneden kommer det altså ny plate, ja, hele 33 år etter den forrige soloplata, dette blir hennes fjerde nå, og det blir konsert med TV-opptak på Riksscenen, ekstrakonsert dagen etter, og før det skal det intervjues både her og der, bare ikke i kolonihagehytta på Ullevål, for den er solgt. Etter 29 år som hagekolonist måtte hun kaste inn håndkle, hun fikk revmatisme i fjor, kroppen sa stopp, hytta ble solgt ved sankthans, og om hun er bedrøvet for det? Nei da, det går så fint så, det er som med barndomshjemmet, hun er visst ikke særlig sentimental av seg, Kari Svendsen.
Det er kanskje derfor det går i ett hakkandes kjør når Kari Svendsen skal oppsummere en snart 60 år lang karriere her ved kjøkkenbordet i femte etasje i Pilestredet park, for akkurat nå namedroppes halve musikk-Norge, Svensen er selvsagt på fornavn og venn og har spelt med dem alle, den nye plata er spilt inn med et toppa lag av musikere, og nå må de øve til konserten, det skal også inn en strykekvartett, og det er korder og noter og arrangement, og Kari forteller at hun faglig sett er underdanig, men heldigvis er hun veldig musikalsk, hun tar det mest på husken og øret. Det har hun muligens etter faren sin, Knut Svendsen. Vikagutt og lagerarbeider på Tandberg radiofabrikk. Han sang og dansa og elska både Prøysen og Evert Taube. Og mora til Kari, ikke minst. Erna, som var skilsmissebarn fra Sandefjord, og ble satt bort på fem gårder under krigen. Hun kom til Oslo som 17-åring og møtte Knut på dans på byen.
– Det redda henne. Vi var en skikkelig sammensveisa familie.
– Hvorfor ble det sånn, tror du?
– Si det. De var så unge da de fikk meg, bare tjue og tjuetre. Og så hadde de bare meg da.
Kari, som ble født rett borti gata, på Josefinegatens kvinneklinikk, var et elska og bortskjemt enebarn. Vi skal innom barndomshjemmet i Bjerregaards gate litt senere.
Men først må vi en snartur innom viseklubben Dolphins, for det var i grunnen der det hele starta. Kari Svendsen var knapt fylt 16 år da hun gikk opp trappene til tredje etasje i Arbeidergata i Grensen for første gang. Det var våren 1967. Klubben hadde starta året før, på initiativ fra Ole Hauki. Den holdt til i Oslos første vegetarrestaurant Frisksporten.
– Vi drakk gulrotjus og coca cola, husker jeg, det var jo et avholdssted.
– Hvem gikk dit?
– Alle var der. Lars Klevstrand, Finn Kalvik. Lillebjørn Nilsen. Etter hvert ble Kari Bremnes med. Og masse folk som er borte, flotte folk. Og det var masse grupper. Det skjedde så mye, ikke minst i trappa og ute i bakgården.
Kjente grupper som starta opp der var blant annet «Kinsfolk», «Gruppe 4» og «The Young Norwegians». Sistnevnte besto av Bjørn Morisse og Bjørn Falk Nilsen. Ja, det var derfor han ble Lillebjørn. VG skriver om en norsk duo og den 16 år gamle skolepiken Kari Svendsen. Året er fortsatt 1967.
– Jeg var med på et par av de plateinnspillingene, på munnharpe.
– Hva opptrådte du med alene?
– Det var mye irske og skotske tradisjonsviser. Gi meg en hvilken som helst tradisjonsvise, og jeg henger med på alt. Men stemmen forandrer seg da, folk skvetter tel når jeg setter i gang.
– Hadde du banjoen allerede da?
– Ja. En blytung bluegrass-banjo.
Kari heiser litt på skuldrene mens hun snakker, kjenner nærmest vekta av den fremdeles. Det lå for henne, dette med banjoen. Hun lærte det fort. Fingrene fløy over strengene og naboene klagde.
– Så gikk det ikke lang tid før jeg traff Øystein. Han tok kontakt med meg på Dolphins fordi han ville ha en banjospiller til et bluegrassband.
I biografien til Øystein Sunde, som kom ut nå i høst, beskrives møtet slik:
«Øystein kviet seg for å spørre Kari. Hun hadde allerede et navn på Dolphins. Ville virkelig hun være med i en slik lurvete gruppe? Han gikk noen runder med seg selv før han tok mot til seg. Kari strålte opp, slik bare hun kunne gjøre, selv om det var skepsis å spore under panneluggen».
– Åååå.
Kari blir myk i stemmen.
– Så koselig da.
– Er det sånn du husker det, også?
– Ja. Vi var tre jenter og tre gutter i Christiania Fusel & Blaagress. Fredrik, bassisten, hadde møtt et par jenter på Nille, trur jeg det var, en eller annen uterestaurant i hvert fall, som hadde fortalt at de spelte fele i skoleorkesteret til Majorstuen skole. Det var Gerd Gudding og Anne Elisenberg. Så sånn kom de inn. Anne sang mye, og overtok banjoen da jeg slutta. Jeg var bare med første året. Dette gikk unna, skjønner`u.
Hun hang med visegruppa The British Folk, det var de som lærte henne det meste om engelsk, skotsk og irsk folkemusikk. Hun og Gerd Gudding dro til Cambridgefestivalen i -69, der møtte de The Dubliners, og satt og jamma med dem.
– De ble Norgesvenner og venner av vårs.
– Har du bare venner i bransjen?
– Nei da. Men da jeg var yngre var det nok litt sånn. Du vet, jeg var jo ungdomskjæreste med Lillebjørn Nilsen.
Historien er fortalt så mange ganger før, Kari Svendsen får et tålmodig, nesten pedagogisk preg over stemmen.
– Hvordan møttes dere?
– Vi gikk på samme skole, bodde bare et halvt kvartal unna hverandre. Vi gikk jo på Ila i ti år, det er jævlig lenge. Det var 1400 elever på skolen, svær skole, de var seint ute med blanda klasser, så det var jente- og gutteklasser. Lillebjørn spelte litt på skoleball og sånn, jeg var litt obs på han. Og så ble vi kjærester da, da vi var 15 år. Han kom inn på musikklinja på Hartvig Nissen og jeg gikk på realskolen på Ila. Etterpå tok jeg Frogner kommunale handelsskole, og lærte meg å skrive på maskin. Jeg jobba på kontor i ni år, jeg! Og spelte samtidig da.
– Du har tidligere sagt at du og Lillebjørn konkurrerte litt?
– Ja, det har jeg sagt offentlig før. Han mente det var nok med én musiker i familien. Han var ikke særlig begeistra for at jeg var med på «På stengrunn», for eksempel.
I 1973 spilte en gjeng musikere, deriblant Kari Svendsen og Lillebjørn Nilsen, inn 16 tonesatte dikt av den revolusjonære bydikteren Rudolf Nilsen.
– Hvorfor ikke det?
– Nei, du veit. Spelle med dama, liksom.
– Men dere gifta dere?
– Ja.
Kari Svendsen ser nærmest overraska ut sjøl når hun tenker tilbake.
– Ingen gifta seg jo på den tida!
– Var det i kirka?
– Nei, nei. På kontor i Grubbegata. Så gikk vi over til Stortorvets gjestgiveri, fatter'n slengte en tusenlapp på bordet og så vi kunne ete og drekke for den, resten fikk vi betale sjæl.
De tok Kielferja på bryllupsreise samme ettermiddag.
– Jeg mener å huske at Lillebjørn skulle spelle på en festival i Tyskland. Jeg blir kvalm bare jeg ser ei ferje, så jeg gikk rett og la meg på lugaren. Venna våre hadde fortsatt festen hjemme med vodka og reker oppe på Kampen, og sendte telegram til båten. «Vi elsker dere». «Lykke til!». Sånne ting. Dette fikk ikke jeg med meg da.
– Men så ble det skilsmisse tre år etterpå. Hva skjedde? Ble dere enige om å gå fra hverandre?
– Forholdet hangla. Han ba meg gi han litt tid. «Det kan du drite i» svarte jeg, og flytta ut dagen etter.
– Var du knekt?
– Ikke i det hele tatt! Jeg var fri og frank og levde livet. Men klart, vi hadde vært sammen i 13 år, jeg var jo glad i han.
Kari Svendsen var 28, nyskilt og singel. Det har hun mer eller mindre forblitt siden. Hun har tidligere sagt at hun feirer hvert tiår siden skilsmissen.
– Hva har du ment med det egentlig?
– Det er jo at jeg har klart å ikke rote meg borti noen mannfolk. Du veit, jeg har et livsmotto?
– Ja. En får værra glad for alt en slepper?
– Ja. Jeg har nok litt dårlig erfaring med kjærlighet. Mange ville bli sammen med meg bare fordi jeg er litt kjent. Jeg er blid, glad og har hatt suksess. Det har nok vært fristende for noen å såre meg. Menn kan være ganske slemme. Jeg har fått kommentarer på kroppen min. «Du er for feit». Jeg har jo gått litt opp og ned i vekt. Noen har bedt om unnskyldning i etterkant. Men det har vært tjue år for seint.
– Høres ut som du har møtt ganske dårlige menn?
– Ja. Siste gang jeg prøvde på noe, var vel i begynnelsen av femtiåra. Nei, jeg kan titte litt på menn, men så tenker jeg «du blir sikkert sur når du drekker». Og alle disse parene som går og klemmer og holder rundt hverandre og er helt oppå hverandre på gata? Herregud, klarer du ikke stå på egne bein du da? Må du ha noen å støtte deg på? Kan du ikke gå stødig sjæl? Noe så klaustrofobisk. Nei, jeg blir aggressiv bare jeg snakker om det.
– Tror du det ligger en beskyttelse i det?
– Ja. Klart det. Jeg har tryna noen ganger. Når man treffer noen, tror man jo det skal vare livet ut. Og jeg er nok lettsåra. Men jeg har hatt et godt liv. Jeg har gode venner, gode kolleger. En fantastisk jobb. Og jeg ble nesten elska i hjel av foreldra mine.
Kari Svendsen var enebarn. Oppvokst på to rom og kjøkken i Bjerregaards gate, i en rød mursteinsgård fra 60-tallet. Uten balkong, men med lysegult kjøkken med skråskap, båndopptaker og TV.
– Vi var de første som hadde TV, så etter skolen samla vi oss hos vårs og så på pausefisken.
– Ønsket du deg ikke søsken?
– Nei, aldri. Jeg hadde så masse venner.
– Jeg leste at du sov på en divan i stua?
– Ja, det var helt vanlig det. Men da jeg var litt eldre hadde mutter'n og fatter'n planer om flytte til Storo, så jeg kunne få meg mitt eget rom.
– Hva svarte du til det?
– «Erru gæren? Flytte fra venna mine? Falck Ytters plass og Ila skole og Alexanders Kiellands plass. Til Storo?». Det var jo langt ute på landet. Aldri i livet!
Så de ble boende i Bjerregaards gate. På somrene pakket de bilen og dro på bilturer nedover i Øst-Europa, en fullpakka Renault 4 med telt, primus og Kari i baksetet.
På søndagene dro de på søndagstur – rundt i byen.
– Etter hvert begynte fatter’n å plukke med seg flasker, også. «Her er morgendagens Dagbla’», sa han, og putta flaska i sekken.
– Var det flaut?
– Ja, litt i børjan, kanskje. Men det ble en liten hobby for han, det var jo da panten begynte å komme.
– Var dere fattige?
– Nei. Det var bare sånn han var. Han gikk rundt og prata med alle byens løse fugler, også. Dette var byen hans. Han hadde en selvtillit på det. Det var mye drittslenging om Oslo på den tida. At bønder ble bondefanga, tjuveri og at det var farlig her, det var derfor Oslo ble kalt Tigerstaden. Fatter’n var opptatt av arbeiderkamp og arbeiderlitteratur. Og Rudolf Nilsen skrev om Oslo med kjærlighet, og det er den tradisjonen Lillebjørn tok opp igjen med å skrive de visene om Oslo. For å ta tilbake byen vår.
– Lillebjørn synger med på de siste strofene av din nye versjon av «God natt Oslo»?
– Ja, dette var i januar. Jeg hadde nettopp spilt inn min versjon, og så foreslår Rolf-Erik (Nystrøm, platas produsent, journ.anm.) at jeg skulle spørre Lillebjørn om han kunne bidra med et eller annet. Jeg sa at det tror jeg ikke går, han er ikke bra og har slutta å synge. «Men ring og spør da». Så tok jeg meg sammen og ringte, jeg syntes jo det var litt heftig å spørre om. Men Lillebjørn svarte «ja, så hyggelig, kom i morra». Så dro vi dro ned onsdagen med en tekniker og en liten opptaker. Lillebjørn satt i sofaen med øreklokker og lyttet. Og så synger han plutselig med på siste verset, før han sier «takk for vuggesangen, Kari». Lørdag døde han. Det var kjempesterkt.
Tre av visene til Lillebjørn Nilsen er med på Karis nye plate «Kari Svendsen spesial!». «God natt Oslo», «Far har fortalt» og «Tanta til Beate».
– Alle visene har sin historie. Det er som små noveller.
– Har du forresten skrevet selv noen gang?
– Nei. Jeg har overhodet ingen evner i den retningen. Det er bare å innrømme. Men det er så mye bra som er laga, så jeg er ikke lei meg for det. Det er så fint å løfte dem fram, holde dem opp. Dette er kvalitet! Jeg har måtte velge bort mange favoritter fra plata, da.
– Hva er din favorittvise?
Kari Svendsen tenker. Lenge. Vi har forflytta oss fra leiligheten og ned til Akerselva for å ta bilder ved Aamot bru, der skiltet på brua inspirerte Lillebjørn til teksten i «Far har fortalt»: 100 mand kan jeg bære men svigter under taktfast marsch. Så begynner Kari Svendsen å nynne forsiktig, mens joggere og folk med barnevogn, bikkjer i bånd og musikkstudenter med gitarkasser får en liten minikonsert på vei hjemover i ettermiddagsrushet. Men det er ikke «Far har fortalt» som strømmer utover Kubaparken.
«Vi var arbeidskamerater, frøken Johansen og jeg, men livet legger mange feller i en jomfrus vei».
Hun stopper opp litt og forklarer underveis.
– Det er to damer, ikke sant, der den ene får napp, og den andre ikke.
«Frøken Johansen var vakker, yndig som en rosenknopp Hennes nese den var rett, men min den pekte mer opp Hun var slank og nett, mens jeg var det man kaller god og rund»
– Jeg har nok kjent meg litt igjen i den sangen. Men moralen er at man får værra glad for det en slepper.
Hun fortsetter.
«For han var en plattenslager, og han er fordufta nå».
– Hva betyr plattenslager, egentlig?
– Det kommer fra tysk, det betyr egentlig å jobbe som plateslager. Vi sa det på den tida, å slå i ei plate.
– Og hva betyr det?
– Å juge.
– Har du funnet en slags trøst i den visa?
– Den har gjort mest inntrykk, i hvert fall. For som de synger på slutten:
«Jeg står ennå bakom disken og jeg føler meg så glad. For hvis han hadde fridd til meg, så hadde også jeg sagt ja».
Kari Svendsen ser alvorlig på meg.
– Den lærte jeg da jeg var 12 år. Og den inneholder en livsfilosofi. At man har det best aleine. Jeg orker ikke tulle rundt med tullinger. Bli døtta på og dratt i. Jeg vil ikke bli lurt. Jeg vil værra i fred.
Vi reiser oss fra benken. Høstsola har slutta å varme. Kari Svendsen skal opp til Sannergata, hoppe på 21-bussen hjemover, før hun skal besøke moren sin. Hun pakker banjoen ned i kassa, legger et par rutete kopphåndklær over halsen for å beskytte strengene, før hun drar glidelåsen igjen og slenger den lett på ryggen. Håndveska over skulderen. Forteller at det er mange som lurer på hva hun drasser rundt på.
– Ikke alle vet hva en banjo er. Men dette er jo liksom arbeidsantrekket mitt, det!
– Gruer du deg til den store konserten?
– Nei. Dette kan jeg. Og det er det som er så deilig med å bli eldre.
Kari Svendsen setter de blå øya rett i meg.
– Jeg er ikke redd for en dritt. Hvis jeg tusler av gårde på fortauet mitt for eksempel.
Her legger hun et meget bestemt trykk på mitt.
– Og så kommer det en på sparkesykkel bakfra, så jeg skvetter til.
– Ja?
– Da skriker jeg «helvetes faen» etter’n. Det er jo helt bortkasta da, han er jo borte for lenge sida. Og så har dem noe i øra alle sammen, så dem hører ikke.
– Har du alltid vært så aggressiv?
– Ja. Det har jeg etter fatter'n. Mutter'n var kul som et juletre. Øystein Sunde synes forresten det er så fint å gå ut med meg.
– Jaha?
– Da får vi sitte i fred, ikke sant. Det passer ikke, sier jeg når folk kommer bort. Så bli ‘rem sure da. Jeg har fått fingeren, ja. «Du er like sur og gretten som alle andre kjendiser». Du får skylde deg sjøl, svarer jeg da. Vi er jo folk, vi også.
– Men du ble kalt Glad-Kari en gang i tida?
– Ja. Det var etter alle revyene på 80-tallet. «Jeg er så glad, jeg er så glad», sang jeg. Det var fryktelig. Tenk å leve opp til det? Jeg er fornøyd med tilværelsen, altså. Men akkurat det ba jeg om å få sleppe.
---
Fem favoritter
- Bok: Må si det er en fest å lese Lars Mytting. Har nettopp lest ferdig Hekne-trilogien. Jeg er glad i krim, også.
- Mat: Jeg er ikke vegetarianer, er glad i en god grilla entrecôte, som smaker litt køl. Og tradisjonsmat som torsk med lever og rogn.
- Musikk: Viser, bluegrass, opera, jeg er altetende. Den siste konserten jeg var på var Sinikka Langeland, hun er en av verdens beste på bordharpe.
- Film: Det er veldig sjelden jeg går på kino, jeg blir så irritabel, jeg tåler ikke folk som spiser og drekker. Men jeg liker action. Og store klassikere som Cinema Paradiso, jeg er da ikke helt ufølsom.
- Sted: Før ville jeg sagt kolonihagen, men nå er den solgt. St. Hanshaugen, en fantastisk park. Den har fulgt meg hele livet.
---