Pappajenta

– For hodet og kroppen sin del kjennes det fortsatt ut som om det var i går, det gjør det, sier Camilla Herrem.

For litt mer enn tre år siden mistet hele Norges kantspiller faren sin. Han som støttet henne hver eneste dag, og som satt på tribunen i hvert eneste mesterskap.

Herrem holder rundt et pappkrus med sort kaffe i, har dratt beina opp på en stol, og ser ut på håndballbanen i Åsenhallen i Sola. Regnet hamrer på ruten utenfor, og hun forteller at hun er glad hun valgte å drive med en innendørssport når været er som det er i dag.

Solabuen gjør det fortsatt stort som håndballspiller på både klubbnivå og landslaget, og det tok kun en uke fra farens dødsfall til hun spilte første kamp igjen.

– Jeg visste at far ikke hadde likt det om jeg droppet kampen, sier hun og ser ned i kaffekoppen.

Ifølge Herrem er noen dager bedre enn andre, men fortsatt får hun vondt i både kroppen og hjertet hver gang hun tenker på han.

– Det har vært tøft, og hver gang jeg ser et bilde eller en video, gjør det vondt.

– Hvor mye betydde han for deg?

– Mor og far har betydd alt i verden for meg, sier Herrem og tørker tårene som renner nedover kinnene hennes.

Hun mener jeg traff henne på «en sånn dag».

– Jeg synes det er fint å snakke om han, og noen ganger går det greit. Andre dager er sånn som i dag.

Mor og far har betydd alt i verden for meg.

Legger stort press på seg selv

I desember vant 35-åringen gull med resten av håndballjentene i verdensmesterskapet i Spania, mens de måtte «nøye seg» med en bronse i sommerens forsinkede OL i Tokyo.

– I etterkant er man selvfølgelig fornøyd med medalje, men vi ville ha gull. Det var det som var målet, sier Herrem.

Presset fra Norges befolkning er mildt sagt høyt, men Sola-jenta er skråsikker på at presset spillerne legger på seg selv er større.

– Vi vil alltid prestere, være gode, og best. Dersom vi har kamper hvor vi ikke presterer opp mot toppnivå, er det vi som blir mest forbanna på oss selv. Presset utenfra tenker vi ikke så mye på, for det er vi vant med.

– Hvordan jobber dere da? Dere går fra å være skuffa over at dere ikke kommer til finalen, til å vinne bronsefinalen, og bli fornøyd med bronse.

– Vi må bruke tid og komme oss over skuffelsen når vi taper. Vi må få tid til å reflektere over egne ting, og noen kommer opp på hesten igjen raskere enn andre.

Dagen etter tapet i semifinalen samlet jentene seg, og Herrem fortalte om da hun hadde muligheten til å utligne i semifinalen mot Russland i De olympiske leker i 2016, men brant. En hendelse hun definerer som den største nedturen i karrieren.

– Man føler man skuffer så mange, sier hun samtidig som hun skryter av laget sitt.

– Det er det som er så fint med lag – de støtter deg uansett.

Ingen hadde lyst til å reise hjem med den sure fjerdeplassen i bagasjen, så håndballjentene leverte derfor en kjempekamp mot naboene fra Sverige, og bronsen fra OL 2020 var et faktum.

– Vi har ikke mye tid til å være lei oss før vi må omstille, og jeg synes vi er flinke til å komme oppå igjen. Det har vi alltid vært, for det er sjeldent vi taper to kamper på rad. Det vet jeg nesten ikke om jeg har vært med på, sier kantspilleren.

---

Camilla Herrem

• Født 8. oktober 1986 og kommer fra Sola.
• Hun er kantspiller for Sola Håndball og det norske landslaget i håndball.
• Hun har tidligere spilt for Sola, Byåsen, HCM Baia Mare i Romania, Team Tvis Holstebro i Danmark, og ŽRK Vardar i Makedonia.
• Herrem er gift med tidligere håndballspiller Steffen Stegavik, og som i dag er hennes klubbtrener. Sammen har de sønnen Theo.
• Herrem ble olympisk mester i 2012, verdensmester i 2011, 2015 og 2021, og europamester i 2008, 2010, 2014, 2016 og 2020. Hun tok også OL-bronse i 2016 og 2020 (avholdt i 2021), VM-sølv i 2017, VM-bronse i 2009 og EM-sølv i 2012.
• Hun ble kåret til mesterskapets beste venstrekant i VM 2009 og 2019, samt i EM 2016.

---

[ Anders Danielsen Lie om skuespilleryrket: – Jeg skulle ønske jeg synes det var litt morsommere ]

Kan takke mor og far

Herrem, som er yngst av tre søsken, er vokst opp i Sola i Rogaland. Hun har alltid vært aktiv og drevet med idrett, og da hun var 16 år tok hun den skjebnesvangre avgjørelsen – hun satte fotballskoene på hylla, og satset alt på håndball. Hun har aldri angret på valget, men på slike regnværstunge dager som i dag, er hun spesielt fornøyd med det.

På et tidspunkt i tenårene var hun fast inventar på hele fem lag, og hun fant til slutt ut at hun ikke hadde tid til alt.

– Jeg valgte håndballen, men grunnen til det vet jeg ikke helt. Jeg tror det fristet litt mer enn fotballen, sier hun før hun fortsetter:

– Jeg har uansett alltid vært bestemt på at jeg ville bli landslagsspiller. Enten det var i fotball eller håndball, har det alltid vært et mål og en drøm.

Og, drømmen ble til virkelighet. Karrieren takker hun moren og faren for. Det var nemlig de som rådet henne til å takke ja til tilbudet fra Byåsen Håndball Elite, da de ønsket Herrem som spiller helt tilbake i 2006.

– Jeg sa først at jeg ikke hadde lyst. Det var midt i sesongen, og jeg er en veldig hjemmekjær person. Jeg ringte til mor og far, og de ønsket at vi skulle snakke om det da de kom hjem fra et besøk de var på. Vi snakket om det, og så skrev jeg under for Byåsen.

Herrem bryter ut i latter.

– Det var egentlig mor og far som snakket inn den avgjørelsen, for de skjønte hva som var det beste for meg. Det førte til at jeg fikk dratt til Byåsen og spille Champions League.

2. januar ankom hun Trondheim, 4. januar spilte hun første seriekamp, og 6. januar spilte hun første Champions League-kamp. Det var stort, og siden har det gått slag i slag for håndballspilleren som har blitt kåret til verdens beste venstreving flere ganger.

– Det er veldig hyggelig. Det betyr at man har hatt et bra mesterskap, og for min del betyr det at uttellingen har vært bra. Man har gjort det man har trent på gjennom hele året, og alt har toppet seg til mesterskapet, sier hun og legger til at hun er spesielt opptatt av uttelling og statistikk.

– Jeg vil være en stabil spiller, og da vil jeg at uttellingsprosenten skal være høy. Det skal ikke være sånn at man krysser fingrene for at jeg skal score fra kanten.

Etter åtte år i Trondheim pakket Herrem bagen og tok steget ut i Europa. Hun flyttet først til Romania, så til Danmark, og til slutt til Makedonia, og spilte for henholdsvis HCM Baia Mare, Team Tvis Holstebro, og ŽRK Vardar.

Hun var i utlandet i tre år, og det siste halvåret var ektemannen Steffen Stegavik – han også håndballspiller på denne tiden – sammen med henne i Makedonia.

– Han fikk så tilbud om å spille for Nærbø, og da han stakk til Norge og skulle bo en halvtime unna der jeg kommer fra, fant jeg ut at jeg også hadde lyst til å dra hjem, sier hun.

Herrem var mett. Fortsatt sulten på flere mesterskapstitler, men ferdig med å spille i det store utland.

For det er i Sola den blide håndballspilleren trives best.

– Jeg har fått oppleve det jeg kan oppleve med tanke på Champions League. Jeg fikk være med og spille finalen, og til tross for tap, var det kult. Selv om jeg hadde lyst på et Champions League-gull, var ikke det noe jeg måtte oppleve før jeg dro hjem. Jeg ville heller få litt mer ro, senke skuldrene, og være hjemme med familie og venner, sier Herrem.

– Har du funnet roen?

– Ja ja. Den fant jeg da jeg landet på flyplassen.

[ Kaveh Rashidi mistet søsteren. Det endret alt ]

Ektepar og kolleger

Siden hun kom tilbake til Sola i 2017 har Herrem, ektemannen og hunden Lykke flyttet inn i et hus, og for snart fire år siden kom en ny verdensborger til kommunen. Lille Theo sørget for familieforøkelse, og hverdagen slik Herrem en gang kjente den, har totalforandret seg.

– Jeg husker hvordan jeg var før. Da kunne jeg komme hjem fra kamp og irritere meg over hvordan det hadde gått eller de bommene jeg hadde hatt. Nå får jeg alt mer på avstand, og det synes jeg er helt nydelig. Han bryr seg jo ikke om hvordan det gikk på den kampen, sier hun og ler.

Men, håndballsnakk – det blir det uansett en del av hos familien. De siste to årene har Stegavik vært Sola håndballklubbs hovedtrener.

– Hvordan er det å være gift og jobbe sammen?

– Vi har vel aldri sett hverandre så mye som vi har gjort de siste to årene. I tillegg jobber vi sammen på håndballinjen på Sola videregående, sier Herrem. Hun ler og legger til at hun synes det har gått overraskende bra.

For ekteparet har det viktigste vært at på håndballbanen er han trener, og hun spiller.

– Det høres brutalt ut, men folk skal ikke forstå at det er et forhold mellom oss. Såpass profesjonelle skal vi være.

Og, det tror hun at de er.

I løpet av de siste to årene har Sola håndball utviklet seg, og tatt steget ut i Europa. I EHF European League – nivå to-turneringen i Europa bak Champions League, har de allerede gjort det veldig godt.

– Jeg trodde aldri det da jeg flyttet hjem hit, for Sola har vært et jojo-lag. Opp og ned i divisjonene, og aldri helt klart å være stabile, sier Herrem.

– Etter at Steffen kom har vi hatt et mer stabilt lag, og fått mer ro over det vi gjør på banen. Vi har en plan, og det synes jeg at man kan se på måten vi spiller på, legger hun til.

At det så å si har gått fra null til hundre for klubben de siste årene, mener hun at ektemannen har mye av æren for.

– Han har klart å lage et stabilt lag, med mange unge spillere. Det er en Askepott-historie, sier hun.

Herrem har bikket 35 år, og kan nærmest kalles veteran på håndballbanen. Heldigvis for Norge har hun ingen umiddelbare planer om å bytte ut klister, håndball og sjeldent helgefri, med en ni-til-fem-jobb.

– Jeg har kontrakt med Sola til 2025, og så kan det fort hende at jeg er med i neste OL, men jeg må være god nok. Det er viktig for meg at folk ikke tenker at jeg må gi meg fordi det ikke ser bra ut lenger. Så lenge jeg fortsatt synes det er gøy å spille håndball, er motivert, og er på et godt nivå, vil jeg gi meg når jeg føler at det er på tide, sier hun.

[ Gunhild Stordalen: – Det gjør noe med en. Å få en utløpsdato ]

Karrierens beste minne

Hun fikk plass på landslaget i 2006, og to år senere debuterte Herrem som mesterskapsspiller. Siden da kan hun skimte med hele 17 mesterskap på CV-en, og en haug med medaljer.

– Hvorfor tror du at du har klart å bli så god som du har blitt?

– Jeg har nok alltid hatt høye krav til meg selv. Jeg vil alltid være best og prestere best, så jeg tror det har vært min driv gjennom hele oppveksten, sier Herrem og legger til at hun har et enormt konkurranseinstinkt.

Det har visst hele familien, og de er ikke av den sorten som setter seg ned og spiller spill for kosens skyld.

– Nei, det gjør vi ikke. Jeg er en dårlig taper... og, så kan jeg være en dårlig vinner, sier Herrem og smiler lurt.

– Men, det spørs hvem jeg spiller mot, skyter hun inn og forteller at hun kun biter på hvis motstanderen trykker på de rette knappene.

Drømmen om landslagsplass har alltid vært størst, og da har trening og kamp trumfet gjennom alt.

– Føler du at det har gått på bekostning av noe?

– Hvis jeg skal være helt ærlig så vil jeg egentlig si nei, sier Herrem og legger til at hun alltid har hatt mange gode venner.

Den dag i dag er hun fortsatt venner med jenter hun har kjent siden de var fem år gamle.

– Vennskap betyr så utrolig mye for meg.

Selv om karrieren har stjålet noe tid fra familie og venner, mener Herrem at den også har gitt dem mange opplevelser sammen.

– Familien min har vært flinke til å komme på besøk, og jeg har kommet hjem i frihelger. De var der da vi vant OL-gull, og det synes jeg var så kjekt at vi fikk oppleve sammen.

Det er hennes beste minne fra karrieren så langt.

– Det tror jeg er det jeg vil huske best – at de var på tribunen og så at vi vant OL-gull, og var med og feiret med oss etterpå. Det er kult å vinne gull, men at hele familien fikk være med på det, var det beste.

– Og, når jeg har den rammen med gode venner som jeg har vokst opp med, og jeg fortsatt har det uansett hvor jeg er i verden, er det egentlig alt jeg trenger, legger hun til.

Da han stakk til Norge og skulle bo en halvtime unna der jeg kommer fra, fant jeg ut at jeg også hadde lyst til å dra hjem.

[ Dette har aldri skjedd med Camilla Herrem før ]

– Han var den beste

At det var nettopp håndballspiller hun skulle bli, var nok ikke helt tilfeldig. Begge foreldrene er tidligere spillere, og Herrem har vokst opp i Åsenhallen.

– Jeg har alltid vært i hallen, sier hun.

Nå er rollene snudd, og Herrem finner roen på banen først etter at hun ser familien på tribunen. De er fast inventar i Åsenhallen, og faren var speaker på alle hjemmekampene fram til han gikk bort.

– Han var åpen, ærlig og veldig til stede hele tiden. Han snakket med alle, og det var ingen som ikke kunne like han, sier hun og må enda en gang tørke tårene.

– Han var så omgjengelig, og har vært med på alle mesterskap.

Om det var i Kina eller i Lillehammer hadde ingenting å si. Han var der.

Herrem forteller at faren tok vare på alle rundt seg, og betydde så mye for så mange.

– Han var den beste.

– Tror du at du hadde klart målet ditt hvis du ikke hadde fått den støtten hjemmefra?

– Nei, det tror jeg ikke. Begge to har betydd så mye for meg gjennom årene, og hadde det ikke vært for dem hadde jeg ikke vært i nærheten av der jeg er i dag, sier Herrem.

Hun tar en liten pause og ser på meg før hun fortsetter.

– Jeg husker at andre syntes det var flaut at foreldrene kom på kamp, mens jeg ville at mine skulle være der hele tiden.

Farens gamle giftering har Herrem alltid med seg. Til vanlig har hun den god plassert bak sin egen giftering på høyre hånd, men under kamp og trening knytter hun den på skoen sin.

– Det har blitt et ritual, og da vet jeg at han alltid er der, sier hun.

Hun rekker fram hånden og beundrer ringen.

– Og, det står «Far» på innsiden av begge skoene mine. Det har Hummel ordnet for meg.

Hun forteller at faren fortsatt ligger øverst under favoritter i kontaktlisten på telefonen hennes – til tross for at tre år har gått.

– Det var han jeg ringte til før kamp, men nå gjør jeg det samme med mor, sier hun før hun fortsetter:

– Det føles ut som at man aldri får tilbake hele hjertet.

Herrem tørker tårene.

– Men, man må reparere det man har igjen, få det til å gå videre, og lære seg å leve med det.

---

Fem favoritter

Musikk: Jeg liker egentlig veldig mye, men Michael Jackson er den jeg har hørt mest på.

Film: Jeg er veldig glad i en god skrekkfilm, true crime, og en god komedie.

Bok: Jeg liker best å lese om ting som har skjedd eller biografier – det er interessant.

Mat: Biff med fløtegratinerte poteter, peppersaus i massevis og maiskrem. Det er det beste jeg vet.

Sted: Sola.

---