Abel bobler over

– For dem som har sjelefred, som for eksempel munker, handler livet kun om denne absolutte indre stillheten. Man har ikke noe som forstyrrer i livet, og man er totalt tilfreds. Tenk for en deilig tanke – den totale sjelefred.

Han tar en pause og ser skeptisk på meg.

– Men vil man være en munk?

Det vil Abel åpenbart ikke.

– Derfor må du gi vekk noe av dette. Man er nødt til å gi bort noe av denne sjelefreden, sier Abel før han fortsetter:

– Man lar tankene seile uten å gi dem noe. Liksom, bare prøv deg sjelefred, her skal du motstand finne.

I september ga han ut albumet «Bare prøv deg, sjelefred» – det siste i en trilogi – til strålende kritikker.

– De henger sammen på den måten at de handler om livet mitt på nært hold, sier han om de tre albumene.

– Det siste albumet handler om en slags rastløshet. Hvis det er en oppsummering av et strekk i livet, bærer det preg av uro og at man søker en slags harmoni og stillhet.

– I dag lager man seg selv et kaotisk liv, når man egentlig vil ha en slags …

– … Ro?

– Ja, og harmoni. Det handler om hvordan man har stilt seg selv i livet, svarer Abel.

Rømte sørover

Han er blant landets mest kjente artister. Har han drevet med musikk profesjonelt siden 1980-tallet. Han kan skilte med flere år som vokalist i Mods og The September When, og ga ut sitt første soloalbum – «Snowboy» i 1997. Han har flere landeplager på samvittigheten, og hitene «Frøken vilikke», «Hard To Stay Awake» og «Lydia» kan vi takke han for.

– Det var ikke gitt i det hele tatt at jeg skulle begynne med musikk, sier Abel.

– Vi hadde et piano hjemme, men jeg har ikke vokst opp i en typisk musikkfamilie. Det var bondelandet i Nord-Norge, og det var ingenting som het musiker der, sier Abel før han fortsetter:

– Enten var man bonde eller så jobbet man på Felleskjøpet eller Samvirkelaget.

Abel er født i 1962. Han bodde de første 15 årene av livet i Bodø, før familien satte snuten sørover til Stavanger. Han opplevde det hele som dramatisk da han måtte ta farvel med vennene sine, men husker at det gikk seg til temmelig kjapt.

– Jeg ble fort en del av det som senere ble Mods, sier han før han fortsetter:

– Foreldrene mine var lei av å bo i Nord-Norge. De jobbet i kommunen og kunne egentlig få jobb hvor som helst.

Jeg lurte på om jeg kunne skrive en bok. Så jeg begynte å skrive en bok.

Han tenker seg litt om.

– De var lei av å måke snø, og å måke fram folkevognen hver morgen. De håpet bare at de skulle finne den – den jævla folkevognen, legger han til og ler.

Abel har lagt den nordnorske dialekten på hylla. Det er skarre-r over hele linjen.

– Ja, det gjorde jeg veldig kjapt. Jeg ville bli forstått og være som alle andre, og så syntes jeg Stavanger-dialekten var utrolig fin. Det var så mildt, og de snakket så fint, sier han.

Abel snakker nordnorsk når han snakker med moren sin – men nesten kun da.

– Hvis jeg prøver å snakke nordlandsdialekt når jeg treffer andre, høres det bare teit ut, sier han før han fortsetter:

– Jeg har dialekten inne, men det høres unaturlig ut.

Tusen ord om dagen

Morten Abel sitter på en benk i øverste etasje på kunst-, kunnskaps- og ressursarenaen Tou i det tidligere bryggeriet i østre bydel i Stavanger. Et område som kan minne litt om Grünerløkka i Oslo. Gjennom et vindu som går fra gulv til tak, ser vi langt over fjorden og inn til Strand kommune – helt uforstyrret og uten noe som blokkerer utsikten.

– Her kan man sitte og drømme seg vekk helt inn til Tau, sier Abel.

– Men planen er at det skal komme et av disse byggene her – det siste i rekken, legger han til og peker på ett av leilighetsbyggene ved siden av Tou.

– Alle her jobber for at det ikke skal skje og at vi heller kan etablere et festivalområde og en grønn park. Tenk så flott med en stor scene her, sier han og rekker fram begge hendene.

Blant alle instrumentene og musikkstudioene i denne etasjen lager han musikken sin.

[ Gunhild Stordalen: – Det gjør noe med en. Å få en utløpsdato ]

Ikke bare er han en av Norges mest kjente musikere, Abel har også medvirket som skuespiller i filmer og på teater, han produserer vin og designer klær, han har nylig fullført et treårig kunst­stu­dium ved Kunst­sko­len i Ro­ga­land, og i 2008 ga han ut en bok.

– Jeg lurte på om jeg kunne skrive en bok, sier Abel før han fortsetter:

– Så jeg begynte å skrive en bok.

Han får det til å høres ut som det letteste i verden.

– Jeg begynte å snuse litt rundt og fant ut at Jack London, som jeg var litt begeistret for i ungdommen, våknet opp hver morgen og skrev 500 ord.

– 500 ord hver morgen, gjentar han, lettere imponert.

– Så jeg tenkte «ok, jeg skal skrive 1.000 ord». Så gjorde jeg det.

Og riktignok skrev Abel 1.000 ord hver morgen. Helt til han hadde en roman som var så tjukk. Han viser meg med to fingre.

[ Kaveh Rashidi mistet søsteren. Det endret alt ]

Tror på nedkjempelse av koronaviruset

Boken beskrives som en underfundig og burlesk fortelling om Stefan Lot. Han er en ung sjømann med sosiopatiske trekk, som på en eller annen måte vikles inn i et mytteri langs norskekysten før han går i land i Chicago. Boken har høstet blandede tilbakemeldinger, og mens noen anmeldere mener Abel er rasende festlig, mener andre at han må styre historiene sine.

– Jeg kjente ingen i forlagsverdenen, og jeg hadde ingen kontakter, så jeg sendte boken til Håvard Rem – poet og lyriker. Han likte den veldig godt og presenterte den for sitt forlag, sier Abel før han fortsetter:

– Så ble det en bok ut av det.

– Frister det til gjentakelse?

– Ja, det gjør det, og nå føler jeg meg klar.

Abel føler at hovedpersonen sitter og venter på ham.

– Ja vel?

– Ja, han sitter nemlig på en institusjon i Newfoundland på nordøstkysten i Amerika. Han venter på å bli skrevet videre i livet sitt, så jeg kan ikke la han bli sittende der. Jeg må få han hjem.

Regnet begynner plutselig å hamre på den store ruta foran oss. Utsikten til Tau er ikke like god som den var for tjue korte minutter siden. Så fort kan været snu i Stavanger.

De to siste årene har vært spesielle for alle – ikke minst for kulturbransjen. Abel er redd for å bli smittet av koronaviruset og synes pandemien er nifs, men har ikke av den grunn vurdert å sette karrieren på pause.

– Jeg forholder meg til rådene og mener myndighetene må bestemme om artister bør avlyse konserter eller ei, sier han.

Popveteranen har akkurat vært på norgesturné med det kritikerroste albumet «Bare prøv deg, sjelefred». Han rakk å få smaken på det gode liv da hverdagen i høst var farlig lik slik den en gang var. Du vet, da musikere kunne underholde fansen sin og publikum kunne nyte kulturlivet.

– Det var kjempebra, sier han.

Abel retter på dressjakken i ull. Den har han for øvrig designet selv.

– Vi var overalt. Vi spilte i seks uker, og det var hektisk og intenst, men også helt fantastisk.

Stavanger-artisten får en seriøs mine.

– Jeg har tro på at vi skal klare å kjempe ned dette, sier han om viruset.

– Vi må rett og slett forholde oss til det, og så håper jeg at så mange som mulig tar vaksinen og hjelper til. Vi må følge myndighetenes råd, og vi skal være takknemlige for at vi lever i et land hvor vi faktisk kan stole på dem, legger Abel til.

Han føler han har fått utnyttet tiden under pandemien.

– Albumet ble mer eller mindre laget da. Men jeg har kollegaer som ikke har de mulighetene som jeg har hatt, og mange musikere har hatt det veldig tøft økonomisk, sier artisten.

[ Livet som Midtøsten-ekspert: – Så trekkes antisemitt-kortet. Det gjør meg fryktelig sint ]

Klar for tredje gjenforening

Det høye smittetrykket før jul medførte at regjeringen innførte strengere koronatiltak. Nok en gang. Den lille smaken på frihet vi opplevde høsten 2021, ble byttet ut med full skjenkestopp og strenge regler for arrangementer. Blant annet. Likevel, og til tross for flere nedstengelser de siste to årene, frykter ikke Abel at planene i 2022 vil gå i vasken.

– Jeg er ferdig med å frykte ting. Å være redd og skeptisk, og å ha angst, er jeg ferdig med.

– Deilig!

– Ja, høres ikke det deilig ut? Jeg vet ikke om det er helt sant, men jeg velger det, sier han og ler.

– Jeg skal bare leve i øyeblikket, og planene videre er den store happeningen med Mods, legger han til med stor entusiasme.

Hvis jeg prøver å snakke nordlandsdialekt når jeg treffer andre, høres det bare teit ut

Da Morten Abel var 17 år gammel, fikk han jobb som vokalist i Stavanger-bandet Catrix. De endret navn til Mods, og selv om de aldri tok helt av på 80-tallet, har de oppnådd stor suksess i ettertid. Musikken deres lever i beste velgående, og i juni skal bandet gjenforenes på SR-Bank Arena i Stavanger – bedre kjent som Viking stadion.

Det er ikke første gang han samler gamlegjengen, ei heller andre gang. Mods går inn for en tredje gjenforening, og to ganger 20.000 tilskuere skal få oppleve dem i inngangen til sommeren.

– Det blir så gøy. Det er helt annet enn det vi holder på med til vanlig, sier Abel.

– Hvor viktig har Mods vært for karrieren din, tror du?

– For karrieren min utenfor Mods har ikke bandet vært viktig i det hele tatt. Det ble aldri nevnt før i 2012, sier Abel.

Da avholdt Mods sin første gjenforening på Viking stadion foran 25.000 publikummere.

Likevel er han overbevist om at både bandet og musikken deres er viktig for Stavanger og innbyggerne i byen.

– Det tror jeg helt klart. Bandet betyr noe helt spesielt for Stavanger, og er både litt elsket og litt hatet selvfølgelig, sier Abel og ler.

[ Sissel Gran: Begjærets budbringer ]

– Jeg elsker det

Han retter litt på den beige hatten – den som har blitt kjennetegnet hans.

– Mods har levd i og med folket, men vi i bandet har ikke hatt noe forhold til det i det hele tatt.

Abel forklarer at verken han eller de andre musikerne har spilt noe av musikken eller rørt slagerne siden 80-tallet. Og da han startet The September When i 1987, sammen med Mods-medlemmene Helge Hummervoll og Tor Øyvind Syvertsen, ville de ikke engang innrømme at det var de som sto bak låtene «Tore Tang», «Me to går alltid aleina» og «Bare i nått».

– Jeg begynte å kjenne på en stolthet da det ble snakk om å gjøre stadionkonsert. Altså, det var jo helt ko-ko, sier Abel og ser på meg med store øyne.

– Mods på et stadion? Vi skal spille på Køhlerkjelleren hvis vi skal spille noe sted, liksom.

Han forteller at han begynte å se på musikken på en annen måte.

– Jeg kjente på håndverket, og å skrive slike sanger er noe jeg ikke kan i dag, sier Stavanger-artisten før han fortsetter:

– Hvorfor vet jeg ikke, men det er en sånn debut-greie. Det har en oppriktighet og ærlighet. Sangene har ikke gått gjennom en kvern og man har ikke tenkt så mye.

Abel folder hendene og legger dem i fanget.

– Man har skrevet med hjertet og spilt med hjertet, sier han.

– Det er uskyldig, og jeg elsker det.

---

Fem favoritter:

Musikk: Hører nå for tiden på Fontaines D.C., The Growlers, Joy Division, Bob Hund og Dry Cleaning.

Film: «Mitt liv som hund», «Hjortejegeren» og «Skilpadder kan fly» gjorde inntrykk første gang jeg så dem.

Bok: «Presten» av Albert Camus, og «Is-slottet» av Tarjei Vesaas.

Mat: Spiser absolutt alt, tror jeg, men har dårlige minner om gammelsalta sei fra oppveksten.

Sted: Vil dra til India, elsker London, Bodø og Lofoten, trives i Oslo, men har det helt topp i Stavanger.

---

---

FAKTA OM MORTEN ABEL:

• Født 15. ok­to­ber 1962 i Bodø. Flyt­tet til Stavanger med fa­mi­li­en i ten­å­re­ne.
• Best kjent som san­ger, mu­si­ker, gi­ta­rist, kunst­ner og for­fat­ter.
• Fikk jobb som vo­ka­list i ban­det Catrix som se­ne­re end­ret navn til Mods da han var 17 år. I 1987 star­tet han ban­det The Sep­tem­ber When sam­men med Mods-med­lem­me­ne Hel­ge Hum­mer­voll og Tor Øy­vind Sy­vert­sen. Ban­det ble opp­løst i 1996, men har si­den gjen­for­enin­gen i 2008 fort­satt pa­ral­lelt med alt an­net Abel har vært en­ga­sjert i.
• Var én av tre med­lem­mer i ban­det Peltz.
• Har gitt ut en rek­ke al­bum og star­tet for al­vor so­lo­kar­rie­ren i 1997.
• Ga ut ro­ma­nen «Tem­me­lig mye ju­ling» i 2009, og i 2020 var han fer­dig med et treårig kunst­stu­die ved Kunst­sko­len i Ro­ga­land.

---