Portrett

Frode Lia – bakerste mann

Da redaktør Frode Lia startet fotballmagasinet Josimar, hentet han først inn en språklig sweeper. Så tuppet han makta på leggen.

Se videointervju i vinduet over!

«En idé, kunne du tenke deg å være lørdagsportrett i Dagsavisen? Knaggen er utspillet ditt om ungdom, fotball og penger».

E-posten fra Dagsavisen blir ikke besvart. Et drøyt døgn etter første melding prøver vi igjen. Fortsatt ikke svar. Vi sender SMS. Timene går. Deadline tikker nærmere. Halvannet døgn etter den første kontakten, kommer svaret: «Jau, det er jeg med på:)». Redaktør Frode Lia, en mann som tilbrakte flere år i Hare Krishna, med yoga og meditasjon og røkelse, lar seg ikke stresse av pesende dagspresse.

– Jeg måtte tenke litt. Jeg sier stort sett nei, sier Lia fra godstolen i leiligheten i Gamlebyen. Som mediemann og tidligere musiker, burde han elske oppmerksomheten. Han hater den.

Nå sitter han trygt plassert inntil det åpne vinduet. Han kaster lange blikk ut mot den nye byen som har skutt opp der ute i vika. Den faste plassen hans i hjørnet er det nærmeste Lia kommer verandaen på utsiden. Leilighet i fjerde etasje er egentlig ikke noe for en fyr med høydeskrekk og en forkjærlighet for gress.

– Da jeg starta Josimar, var det ingen som hadde tro på verken meg eller prosjektet.

I snart ni år har Lia eid, drevet og vært redaktør for Josimar. Tittelen på tidsskriftet kommer vi tilbake til. Hadde det vært et stort marked for et blad om fotball i et fotballbesatt land som Norge, ville et etablert forlag hatt suksess med det for lengst. Men sittende på desken som designer i Morgenbladet, dagdrømte han om noe annet. Han så en åpning der ute i friheten, en mulighet til å jobbe med sin store hobby og lidenskap. Det måtte være mulig å skrive intelligent, dypt og smalt om noe så bredt som fotball? Hvis han savna ei seriøs blekke som tok for seg fotballens taktikk, kultur og filosofi, måtte det være flere der ute som gjorde det. Og på den magefølelsen baserte han forretningsplanen.

Verken familie eller venner mente overgangen fra fast jobb til bladfyk var særlig smart. Frode var riktignok god på form, men med ord var det verre. Han må være Norges første og eneste ordblinde redaktør.

– Det eneste jeg prioriterte penger til da jeg starta, var en korrekturleser.

– Det var kompiser som hviska bak ryggen min om at dette kom til å bli jævlig flaut. De eneste som ikke syntes det, er medeiere i dag, Per og Håvard.

Per er reklamegutt med penger på bok og innsikt i business. Håvard er tidligere stjernereporter i Se og Hør, beryktet for sitt tette forhold til kronprinsessepappa Sven O. Høiby, og i dag journalist og redaksjonssjef i Josimar.

– Ble du motivert av dritten?

– Nei, jeg driter i det, jeg har et helt fucked up selvbilde. Når jeg våkner om morran så tror jeg at jeg er Brad Pitt. Og så ser jeg meg i speilet og tenker: Fy faen, nå har Brad Pitt blitt feit.

Les også portrettet: Bjørnar Moxnes forholder seg ikke til «Foxy Moxy»

Moren sendte ham tekstmelding der hun oppfordret ham til å oppsøke psykolog, så uklokt mente hun det var. Sønnen hadde tross alt fast jobb, familie og barn. Et fotballblad var galskap.

– Mamma nekter for det ennå, men det er fakta. Sånn var det. Men jeg tenkte bare at jeg hadde rett, og de tok feil. Det var ikke noe mer enn det.

I dag nærmer tidsskriftet seg 10.000 abonnenter. Og nesten like mange fiender i den dresskledde, Rolex-bærende toppen av internasjonal fotball.

Denne uka har det vært konferanse for FIFA, som organiserer fotballen for hele verden. Møtet ble avholdt i golfstaten Bahrain, som har mer penger enn troverdighet når det gjelder menneskerettigheter. Selv om skandalene rundt både FIFA og den europeiske grena UEFA har kommet tettere enn langpasninger under Drillo, sitter kjernen av dresskledde menn trygt på sine plasser. Lille, norske Josimar har vært blant de mediene i verden som har markert seg sterkest på å drive kritisk journalistikk, langt og vondt, om fotballens penger, politikk og makt. FIFA-presidenten Sepp Blatter forsvant uten ære. Samme vei gikk det med UEFA-sjef Michel Platini. Inn kom Gianni Infantino og Aleksander Ceferin.

– Hva slags gjeng har vært samlet i Bahrain?

– Hva er det Karpe Diem sier? Hvite menn som pusher femti? Det er jo maktpersoner med mye egeninteresse. Frem til Blatter og Platini måtte gå av, har det kun vært småfisk som puttet noen euro i egen lomme, som har blitt tatt. Men de som har stått for korrupsjonen på det aller høyeste nivået, og som bidro til at Russland og Qatar ble valgt som VM-verter, sitter i praksis der fortsatt: Det har ikke vært noen endring i styringen av FIFA.

I september i fjor skrev Josimar en 22 siders artikkel om prosessen bak slovenske Ceferins UEFA-kandidatur der generalsekretæren i det norske fotballforbundet Kjetil Siem hadde en påstått sentral edderkoppfunksjon. I bytte mot de nordiske landenes støtte, skulle den svenske fotballederen Karl Erik Nilsson få plass i UEFA-styret. Josimar hevdet at den enda mektigere FIFA-toppen Gianni Infantino hadde fått sin kandidat, til tross for at dette var brudd på egne regler om at FIFA ikke skal engasjere seg i regionale organisasjoners demokratiske prosesser.

Litt senere fikk Josimar brev fra FIFAs advokat John Christian Elden med krav om at publiserte saker «umiddelbart rettes eller fjernes og erstattes av det som er FIFAs svar». For en måned siden ble Nilsson glisende presentert som første visepresident under Ceferin, slik Josimar spådde i september. Siem har nå fått lederjobb i FIFA. Josimar har ikke hørt noe mer fra FIFA.

Men FIFA får stadig nye besøk av Lias reportere. I siste nummer har Håvard Melnæs vært på besøk i Russland for å se på forholdene før VM neste år. Under tittelen «Slavene i St. Petersburg» dokumenterer bladet arbeidsforhold for nordkoreanske arbeidere.

– Jeg tviler på at de får betalt. De penga går rett til regimet. Mange hevder at de atomprøvesprengningene vi ser i dag, er finansiert av nordkoreanske fremmedarbeidere. Dette er en del av det storpolitiske spillet der fotballen er trukket inn, forklarer redaktøren.

Tidligere har Josimar rettet søkelyset mot Qatar, diktaturet med sharialover som skal arrangere VM i 2022. De smuglet en reporter inn i leirene.

– Det har dødd nesten 4000 arbeidere i Qatar under bygging av VM-stadionene. Det er så lite oppmerksomhet rundt det at det er skremmende. Etter jordskjelvet i Nepal ble de nektet av arbeidsgiverne som satt på passene deres, å reise hjem for å begrave sine døde. Det fins bare ett ord for sånt: slaveri. Man mister helt gleden av å følge et mesterskap når fotballen skal spilles på likhauger. Det er godt dokumenterte tall, og det er rart at det ikke har vært et ramaskrik i den vestlige verden. De sier det ikke er fotballens problem. Ingen bryr seg. Av alle de norske spillerne, er det bare én jeg kjenner til som har sagt noe, og det er Tom Høgli.

Les også: Bruddet med vennen Jagland: – Det var som å være i fritt fall

Holdningsløsheten i fotballen er utbredt. Dobbeltmoral enda mer. Et lag som Barcelona har gått fra UNICEF som sponsor til Qatar Airways, det nasjonale flyselskapet i Qatar. At homofili er forbudt er ok, bare man på fotballbanen holder overflaten blank og fin og sier nei til rasisme og tar hverandre i hånda etter kamp. Da svenske Malmö FFs supportere tvang klubben til å finne seg en annen adresse enn Dubai for sin treningsleir, spurte Josimar den norske toppklubben Molde hvorfor de valgte Dubai: «Vi kan ikke ta et valg ut fra den politiske situasjonen i ethvert land i verden», svarte daglig leder.

– Fotballen er kjent som the beautiful game. Er den det fortsatt?

– Toppfotballen er ikke det lenger, men heldigvis er det mer ved fotballen enn bare VM. Det er breddeidrett. Det er fantastisk at så mange jenter og kvinner spiller. Her hjemme spiller veldig mange, og det har enorm effekt på folkehelsa. Integrering. Gleden ved å spille. Sånn sett er det fortsatt noe vakkert ved fotballen. Og den bringer verden sammen. Du kan dra til Brasil, til Afrika til Japan, og det er én ting du alltid kan snakke om, det er fotball.

Det kommersielle selvmålet er utlignet. I dag tjener Lia penger på Josimar, han kan leve brukbart av fotballinteressen. Havregrynsgrøten er byttet ut med ferie til Barbados.

– Hadde jeg starta en bedrift for å tjene masse penger, hadde jeg nok valgt en annen sti. Altså, penger er jo viktig, men tid og interesser er mye viktigere og har alltid vært det for meg. Det å starte for meg sjøl ga meg muligheten til å ta unga med opp på Sognsvann hvis de ville det. Å ta fri, å kunne gjøre det, var veldig, veldig viktig for meg.

Gründeren er ikke arbeidssky, men ville ikke følge i opphavets fotspor. Både moren og faren jobbet mye. De splittet da Frode var liten. Mamma bodde på Vålerenga, jobbet i barer og tok vaskejobber, pappa kom fra fin familie på vestkanten. Det var ikke skrevet i stjernene. Men ut av det kom en høyst middelmådig keeper.

– Mamma har fortalt at de skulle flytte sammen, og pappa flytta inn på Vålerenga. Det holdt i en dag. Han orka ikke mer.

De var sammen litt lenger, men Frode vokste opp i spagat med ett bein på Snarøya og ett på Lørenskog. Han sa syv, mens mamma, som har jobbet seg langt opp i hierarkiet og i dag sitter som leder for Arbeidsmandsforbundet, sa sju. Språklig er han fortsatt forvirra. A- og en-endelser om hverandre. Huet og hodet i samme setning.

– Mamma er fra Lørenskog og er klassisk arbeiderklasse, og der var det nærmest farlig å starte noe eget. Trygg jobb og AFP var målet. Jeg er jo ikke sånn klassisk arbeiderklassemann. Alltid hatt god tro på meg sjøl, og det har blitt hyppig nevnt på morssida mi, «nå må du jekke deg ned». Var jeg ikke livredd før jeg starta med Josimar, var jeg det etter at jeg hadde snakka med mamma. Mens hos pappa sa de «dette går bra», «tøft gjort».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Han følte seg ikke hjemme noe sted. Og spagaten ble enda større da mamma bestemte seg for å bygge hus og flytte på bygda, til Flateby i Enebakk. Langt fra alt. Dette var midt i jappetiden. Frode tilbrakte helger og sommerferier hos pappa med Porsche. Han kom rett fra Snarøya, i rosa Lacoste-skjorte og vannkjemma hår, til første skoledag på Flateby.

– Det var mye mobbing i starten, slåssing i første friminutt og hele den greia der.

Fotballen var ett miljø. Musikken ble en annen havn for den rotløse tenåringen. Med to onkler som var musikere, den ene i Bislett-legendene Nordre sving, fant Lia selskap i bass. Ble musikken redninga?

– Jeg trengte ikke å reddes, uansett. Selv om det er en veldig stor tetthet av bankranere fra Flateby og at det ikke har gått bra med alle jeg vokste opp med, tror jeg aldri det var noen fare for meg. For det første har jeg aldri vært interessert i dop. Jeg var avholdsmann i mange år også, så jeg har aldri hatt den interessen som tuller det til for veldig mange.

Etter folkehøyskole i Bærum flytta han aldri hjem igjen. Ble involvert i musikkmiljøet der og i Oslo,

– Det var først da jeg flytta til Oslo at jeg kjente at her hører jeg hjemme.

I 1996 spilte Lia bass i bandet Dødsverk. Han var til og med veldig god, sies det. Han benekter det ikke selv, heller. Det hardtsatsende, internasjonale plateselskapet Virgin skulle satse tungt på norske band, og ville ha Dødsverk. Dette var da platebransjen fortsatt rant over av melk og honning. Godt betalt, store muligheter. De sa nei.

– Vi ville være indie, sier han og ler. Det forandret livet hans. Unge Christer Falck ga ut plata som i dag anses som en kultplate. Oppfølgeren krangla bandet bort, og Dødsverk forsvant i horisonten. Men han satt igjen med Falck, som han snart gikk i kompaniskap med. Plateselskapet de dreiv sammen, ga ut over 100 plater. Da Christer Falck var leder for «Robinson» i 1999, langt vekk og uten særlig telefonforbindelse, gjorde Frode flere av intervjuene. Stemmene deres er nesten identiske.

– Det var kanskje litt mye snakk om Frode Lia i de intervjuene, gliser han.

Mens TV3-kjendisen Falck flanerte rundt i hovedstaden og prydet forsidene, sto Frode mer enn fornøyd i skyggen.

– Jeg er introvert. Christer er ekstrovert. Det er kanskje derfor vi har vært så gode venner. Han elsker og jeg hater oppmerksomhet.

Dette er atter et av Lias ytterpunkter. En innadvendt, sky mann på en scene. Ordblind og redaktør. Snarøya og Flateby. Hare Krishna og temperament. Men han er ikke mer introvert enn at han stadig oftere møter kameraer og mikrofoner for å snakke om Josimar. Nå sist fikk han mye oppmerksomhet etter å ha vært kritisk til at det er blitt så dyrt å satse på fotball for ungdom. Han mener mange i fotballen ikke helt skjønner de økonomiske realitetene blant mange i Oslo øst.

– Ja, men det har kosta, sier Lia om å være spiss på Josimar.

– Ikke at jeg er redd debatten eller noe, men å være mye blant mennesker, er slitsomt for meg.

– Fordi?

– Det er sånn jeg er bygd, jeg liker å være aleine. Men heldigvis får jeg lov å reise bort. Aleine.

Kona er raus. Han får dra sin kos, til hytta i Kragerø eller solo til Egypt. Så raus at hun lar Lia fortsette å bruke navnet til ekskona, Da Costa. Frode Da Costa-Lia. Et brasiliansk navn kler en redaktør for et fotballblad.

Før vi runder av i Oslo øst, må vi sørover. Til Brasil. Til 1986. Til høyrebacken Josimar.

– I 1986 bodde jeg på Skårersletta på Lørenskog. Vi hadde jo sett fotball på TV, men da jeg så Brasil spille med det pasningsspillet ... Jeg hadde aldri sett noen spille fotball sånn. Aldri. Jeg ble helt oppslukt. Husker du når folk kritiserte Barcelona under Pep Guardiola, og sa at det var som å se maling tørke? Jeg elsker å se maling tørke, sier Lia, og ler høyt.

På løkka i 1986 tok han straffe etter straffe etter straffe som helten Socrates. Kort tilløp.

– Hvis jeg skal rangere dem så var det Socrates, så Zico, og på løkka var det mye snakk om Eder. Gubben som kunne drepe folk med skuddet sitt. Det trodde jeg på i altfor mange år. Og så var det Josimar, da.

Den 24 år gamle backen scora to vanvittige mål i VM. Det første i sin landskampdebut. Pat Jennings i målet til Nord-Irland skjønte ingenting. For et par år siden møttes han helten Josimar i São Paulo. Men størst av alle er likevel Messi. Den lille argentineren. På veggen foran oss henger en innrammet plakat, det er 36 kunstneriske fotballkort med tidenes beste spillere. Plakaten er som et relikvie.

– Ingen i verdenshistorien har vært i nærheten engang. Alle andre argumenter blir bare nostalgi, sier Lia alvorlig om Messi.

Les også: Eurovision Song Contest har alltid vært en politisk konkurranse. Men i år er det krig. (Dagsavisen pluss)

To av døtrene har kommet hjem fra skolen. To av fem. Med høflige håndtrykk og store smil har de sagt hei. I tillegg til å trene herrer i 4. divisjon, trener Lia jentene i håndball på Vålerenga. Men det er kona Kari Anne som instruerer han. Hun var stjerne, spilte topphåndball på Nordstrand og på ungdomslandslaget.

– Egentlig er det Kari Anne som er idrettsutøveren blant hos. Men det er 5. divisjonskarrieren min i Enebakk vi snakker om!

Tre dager etter at vi er ferdige i Gamlebyen, ringer telefonen. Det er redaktøren. Når intervjuobjekter ringer opp igjen, er det gjerne for å trekke noe. Lia vil gjerne legge til.

– Skriver du så blekket spruter nå, eller?

– Jo da, snart ferdig.

– Har du fått med deg det som skjer nede i Bahrain?

– Eh, nei, egentlig ikke.

– Infantino har tatt en Trump, han har sparka folk i både kontrollkomiteen og i etisk komité, som begge etterforsker han. Likevel sier Fotballforbundets president Terje Svendsen til Aftenposten at han er fornøyd med reformprosessen i FIFA. Veit du hva, og dette kan du sitere meg på: Det går faen ikke an.

Fem favoritter:

Musikk: «Love Supreme» av John Coltrane

Film: «Smiley´s People». Det meste som har med spioner å gjøre, egentlig.

Bok: «Homage to Catalonia» av George Orwell

Mat: Vegetable ris og nan på Punjab Sweet House

Sted: Hytta i Kragerø