Eterisk obospill!

Verker for obo

Mozart, Hvoslef og Sæverud

David Friedemann Strunck (obo) med venner.

Oslo filharmoniske orkester

Arvid Engegård

LAWO LWC 1100 (CD)

Jeg forestiller meg at Mozart hadde tre favorittinstrumenter, og de sto relativt sentralt i store deler av hans produksjon. Klaveret, bratsjen og klarinetten. Ser man bort fra den geniale «Sinfonia Concertante» for fiolin, bratsj og orkester K. 364, er det rart at han ikke skrev noen solokonsert for det instrumentet. Men med klaveret og klarinetten beriket han musikkhistorien på en enestående måte. Nå hadde han jo den evnen at dersom han hadde en musiker eller artist til rådighet som var i besittelse av et eksepsjonelt talent, satte han alle krefter inn på at de skulle få demonstrere deres musikalske yppigheter på best mulig vis. For eksempel klarinettisten Anton Stadler, eller sopranen Aloysia Weber. Hans første store kjærlighet.

Et annet instrument som ble flittig brukt, og som var med på å fargelegge hans partiturer på en frapperende måte, var oboen. Ofte mer som et obligatinstrument, enn som en ren solist, og utallige er de tilfellene der han fletter inn duettpassasjer mellom sopransolisten og obo. Ikke minst i mange av de store konsertariene, og prominente scener i hans dramatiske verker. Men han var, som sagt helt avhengig av en musiker som kunne tilfredsstille hans krav. En slik var tydeligvis oboisten Friedrich Ramm, som han komponerte en vidunderlig leken og elegant kvartett til, med stryketrio som akkompagnement. Den utgjør første avdeling på ukens utvalgte. Jeg kommer tilbake til den, men har lyst til nevne en annen sådan obligatsituasjon. Da sopranen Nancy Storace skulle forlate ensemblet som urfremførte «Figaros bryllup», forærte mesteren henne en konsertarie av den store sorten. Da fikk Mozart ideen at han ville være med selv, og fletter inn en klaverstemme som virkelig krever sin mann.

Men det var ukens utvalgte. Oslofilharmoniens solooboist, David Friedemann Strunck, har laget en CD med den omtalte obokvartetten, og han kobler den med to lite spilte norske verker: Hvoslefs og Sæveruds obokonserter. De har selv ofte uttrykt sin beundring for Mozart, og det kan høres på måten de lar oboen få demonstrere all den lekenheten det instrumentet har mulighet til å forføre oss med. Dessuten er det veldig sjarmerende verker, som det overrasker meg at vi ikke hører oftere. Strunck er en subtil musiker, og føler seg vel så hjemme i kammermusikk, som i det større konsertrepertoaret. Han har en lys, deilig tone som svever elegant i de lange vakre legatopassasjene, og han har full kontroll over de mange staccato og pizzicatofrasene. I strålende samarbeid med OFO og dirigent Arvid Engegård. Glitrende samspill også i Mozart med søstrene Båtnes og Bjørn Solum på cello. Dessuten bærer produksjonen preg av LAWO produksjonsstabs eminente kvaliteter. Og som et ekstranummer får vi en bevegende versjon av «Rondo amoroso». Med andre ord: Eminente musikere presenterer til dels ukjent musikk på en overbevisende måte. En CD som kvalifiserer til mange gjenhør.