80-tallets lille store Prince

Siste døgn er det ettertrykkelig blitt slått fast at Prince var noe helt for seg selv. Likevel appellerte han til så uendelig mange andre. Prince opphevet alle fordommer om svart eller hvit, hetero eller homo, rock eller pop. Alt dette var uvesentlig når man begynte å høre på sangen og musikken hans. Dette skjønte vi stadig mer av utover på 80-tallet. Vi har sett tilbake på hvordan albumene hans fra denne gullalderen ble mottatt i musikkavisa Nye Takter da de kom. Til å begynne med kom de forresten ikke i Norge i det hele tatt.

Minneord: Prince var en av popmusikkens aller største gjennom alle tider

«For You»/«Prince»

Prince ga ut debutalbumet «For You» i 1978. Oppfølgeren som bare het «Prince» kom året etter. Ingen av dem ble utgitt i Norge, selv om vi fortsatt var inne i discoæraen. Sånt minner oss bare om at ingenting er opplagt i popverdenen. I 1980 kom omsider begge til Norge samtidig. Jostein Pedersen tok seg av å oppdage Prince i Nye Takter:

«Man måper enda en gang. Ikke over at låtene er noe av det bedre man hører på diskotekene nå om dagen, ikke over at («Prince») er ytterst velprodusert og slett ikke over at den tvekjønnede stemmen har utviklet seg til å bli et instrument i seg selv. Men man måper over nerven i det hele. Prince er følelser og ekthet som jeg tror mangler sidestykke i amerikansk soul i dag».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Dirty Mind»/»Controversy»

De to første albumene gikk upåaktet hen. Men den unge Jostein Pedersen ga seg ikke. Selv om «Dirty Mind» skuffet mot slutten av 1980: «Den skitne fantasien var i ordets egentlige forstand skitten. Altfor sentrert om dette «skitne» ble låtene en stressende synthesizer-mølje av funk. Prince var kommet av sporet», mente han. «Controversy» derimot, i 1981: ««Controversy» er blitt ei øyeblikksplate, et speilbilde som fokuserer på virkeligheten akkurat nå. Selvsentreringen har måttet vike for iaktagelser, skjønt dette er og blir Prince hele veien. Tittellåtens ironiske iørefallenhet bygges opp med piskende synth-slag og hakkende rytmegitar hele veien, og når høydepunktet i en messende bønn à la «Fadervår», som igjen druknes av harde bass-slag og falsett. En liten genistrek», mente Pedersen, som også var spesielt opptatt av låten «Annie Christian»: «På 4.21 minutter i «Annie Christian» smeltes voldsom aggressivitet, sinne og hat sammen til et nytt historisk og framtidsrettet syn på Amerika.»

Les også: Oslo rådhus hyller Prince med «Purple Rain»

«1999»

Mot slutten av 1982 var et lite gjennombrudd for Prince omsider på gang, med «1999». Det nye albumet ble anmeldt av Torgrim Eggen sammen med Chics «Tongue In Chic». Et legendarisk band på vei nedover, en liten mann på full fart opp. «Mellom Chic og Prince som konsept ligger det egentlig en hel generasjon av hedonistisk svart musikk for erklærte nattmennesker», skrev Torgrim Eggen, og fortsatte: «For de treigeste: Prince synger om S-E-X, enten han nå måtte velge parties, biler, fly eller maskiner som ramme om det. Rytmene er harde, svette, hippe og syndige, men Prince har fortsatt sin Moral: «Don’t worry, I won’t hurt you, I only want you to have some fun».

«Først og fremst er Prince talsmann for Amerikas seksuelle revolusjon, selv om ordene (på fire bokstaver) dukker opp sjeldnere enn før. Man har jo en radio å ta hensyn til. Man kan danse til det, man kan sjokkere venner og foreldre med det, og for det unge Amerika bør platene være drivstoff til bålet som Anita Bryant og The Moral Majority skal stekes langsomt på. Mine damer og herrer: Prince, den perverse nabogutten med blotterfrakken fra Minneapolis, Minnesota», skrev Torgrim Eggen.

Les også: Eventyret om Prince

«Purple Rain»

Prince var borte fra platemarkedet i 1993. Han hadde store planer for 1994. Anmeldelsen av «Purple Rain» ble skrevet av Kjetil Rolness før vi visste om vi kom til å få se filmen i Norge.

«Kjønnsprinsen ejakulerer igjen, og massene slikker spermen begjærlig i seg. Selv nå når kong Michael lider av impotens», skrev Rolness, som innledningsvis var opptatt av forskjellen på språkbruken til Prince og Michael Jackson. Rolness var bare delvis begeistret for musikken på albumet: «Som tidligere pendler Prince mellom en rekke stilarter, Mange av trekkene fra «1999» går igjen, og kvaliteten er ujevn», mente anmelderen, som bare fant to låter han likte ordentlig godt. «Darling Nikki»: «Innholdet er den rene utukt, men framføres med et sikkert ironisk glimt i øyet.» «When Doves Cry»: «En smart vri der omtrent all orkestrering er skåret bort, slik at kun rytmen står igjen. Naken, men muskuløs.» Rolness mente at Barry Manilow ville gitt mye for det ni minutter lange tittelkuttet.

«Around The World In One Day»/»Parade»

«Around The World ...» viste i 1985 tydelige tegn på at Prince aldri kom til å oppfylle forutsigbare forventninger. Mens alle ventet på flere utfordrende sanger om sex kom Prince med sin egen «Sgt. Pepper».

«Prince har laget en hippieplate omtrent blottet for den knallharde popfunkrocken han i mine øyne kan best, og i stedet konsentrerer han seg om de mer dvelende og innadvendte sidene ved sin personlighet og det man vel må kunne kalle hans moral. En plate full av langt mindre tilgjengelige musikalske toner enn noe han har gjort før, skrev en noe skeptisk Sindre Kartvedt i 1985.

Min første Prince-anmeldelse kom med «Parade» i 1986, under overskriften «Som snø i april». Enda et soundtrack fra en film vi ikke hadde sett, som få kom til å se i det hele tatt. «Neste gang tar han seg kanskje bedre tid til å sortere ideene, og da lager han en av tidens sterkeste plater», var den håpefulle konklusjonen. Prince svarte på tiltale, selv om vi ikke har klare indikasjoner på at han leste Nye Takter på denne tida.

«Sign O’ The Times»

Generelt regnet som det store mesterverket til Prince. «Det foregår bare så mye mer på Princes plater. Han leker seg, han er dødsens alvorlig, han tar sjanser, han stjeler, han danser, han er dødsens alvorlig, og han ler av seg selv, sine innfall, utspill, påfunn og avsporinger. Prince er et barn, og jeg tør si – et geni. Kombinasjonen skaper musikk som lever og ånder og holder lytteren i konstant spenning», mente Kjetil Rolness i 1987.

«Lovesexy»/»Batman»

«Lovesexy» ble i 1988 en bekreftelse på den enestående posisjonen Prince hadde opparbeidet seg: «Denne guttens musikk er enestående from, søkende og leken under den arrogante overflaten. Det er dette uimotståelige barnet i Prince som hindrer ham i å virke patetisk, selv når han synger svarene fra Dagbladets sexspørrespalte», skrev Asbjørn Bakke, som mente at dette var plata for kåthet og glede.

80-tallet til Prince sluttet med filmmusikken til «Batman». Et album som var bedre enn sitt senere rykte. «Det er verdt å legge spesielt godt merke til duetten med Sheena Easton i «The Arms Of The Orion», skrev jeg. Fortsatt er jeg kanskje alene om å mene at dette var en av hans aller fineste sanger. «Framfor alt er dette likevel ei danseplate, som kommer til å skape røre på gulvene fra Gotham til Grünerløkka», var konklusjonen. Og der danser de fortsatt til Prince. Derfra til evigheten.