Kultur

Prince var en av popmusikkens aller største gjennom alle tider

MINNEORD: Som om det ikke allerede var mer enn nok for i år: Torsdag døde Prince, bare 57 år gammel. Enda en av popmusikkens aller største gjennom alle tider er borte.

Bilde 1 av 4
Artisten Prince døde i går, 57 år gammel. Her fra pauseshowet under Super Bowl i Miami i 2007.

Artisten Prince døde i går, 57 år gammel. Her fra pauseshowet under Super Bowl i Miami i 2007. (Chris O’Meara/NTB scanpix)

Av Geir Rakvaag

Heller ikke denne gangen fikk vi noe forvarsel. Prince gjorde en konsert i Atlanta for en uke siden. Etterpå skal han ha fått et illebefinnende, og vært syk siden. Dødsårsaken var ikke kjent da Dagsavisen gikk i trykken i går. Først kom bare en melding om at en person var funnet død i artistens hjem utenfor Minneapolis. Snart ble det bekreftet av det var Prince som var død. Enda en gang er hele popverdenen, og store deler av verden ellers, i et slags sjokk.

Les også: Prince funnet død i sitt eget hjem

Prince var en av verdens største artister i over 30 år. En fantastisk eksentriker. En som gikk sine egne veier, som fort kom i opposisjon til den etablerte bransjen, og insisterte på å lage sine egne spilleregler. Ti år gammel fikk Prince Rogers Nelson se James Brown for første gang. Han kom seg opp på scenen og danset med soulmusikkens gudfar. Han er det nærmeste vi har kommet en arvtaker til James Brown, som den hardest arbeidende mannen i showbusiness. Prince ble selv en av musikkhistoriens største, mest gåtefulle legender. Med en omfattende karriere som de fleste har mistet oversikten over. Han ga ut 39 soloalbum, men selv de av oss som har fulgt artisten med rimelig stor entusiasme vil ha problemer med å nevne halvparten av dem sånn i farten. I tillegg kom en lang rekke prosjekter under andre navn, eller med andre artister i forgrunnen.

Prince ga ut sitt første album, «For You» i 1978. 17 år gammel forlangte han full artistisk frihet hos Warner – og fikk det. De første platene var bare moderate suksesser, eller knapt nok det heller. Da hans tredjealbum, «Dirty Mind», solgte halvparten av det allerede moderate tallet fra det andre, kunne det allerede vært slutt. Men han fortsatte å gi ut nye plater hvert år, til stadig større oppmerksomhet. Med «1999» i 1982 begynte det å løsne, med den uimotståelige tittelsangen, og «Little Red Corvette». Det store gjennombruddet kom med «Purple Rain» i 1984, både plate og film, der han langt på vei spilte seg selv som stjernen på vei til toppen. Gruppa hans fikk betegnende nok navnet The Revolution. Dette var den nye lyden av 80-tallet. Soul, funk, disco og rock i en saliggjørende miks. Prince ble en rival til Michael Jackson helt oppe i toppen, både salgsmessig og i form av anerkjennelse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hitparaden som fulgte var formidabel. «Kiss», «Sign O’ The Times», «Cream», «Sexy MF», en strøm av singler som tilsynelatende skulle vare evig. Albumene ble stadig mer eventyrlystne. Men han brøt med plateselskapet Warner, skrev «slave» i panna, og forsvant i stadig større grad fra hitlistene. Platene kom med ujevne mellomrom, mer eller mindre forseggjorte. «The Most Beautiful Girl In The World» ble i 1994 hans siste store hit, men det var aldri veldig lenge mellom hver gang han minnet verden om sine unike evner.
En periode var Prince virkelig eksentrisk. En liten mann med stort selvbilde, en rettferdiggjort selvtillit, men også med et svært anstrengt forhold til omgivelsene. Som også ga seg utslag i den aller mørkeste delen av historien hans: Da hans nyfødte barn døde i 1996, og han fornektet tragedien for omgivelsene den nærmeste tida etterpå. Prince skiftet navn, og ga seg til kjenne i form av et symbol. Han begynte å utfordre platebransjens etablerte metoder i stadig større grad, introduserte crowdfunding, internettalbum, lot album følge med aviser. De fleste ga opp å følge med, men Prince kom igjen og igjen, også på konserter der han alltid ga alt, gjerne i lange maratonsessions, fulle av hans egne påfunn og hans store kjærlighet til svart musikkhistorie. Arenakonsertene ble ofte supplert med uannonserte opptredener på små klubber, til langt ut i nattetimene. I 2007 spilte han 21 kvelder i Londons store O2 Arena. Prince var en rekke ganger i Norge også, på Valle Hovin, Oslo Spektrum, Oslo Konserthus, og i Bergen. Alltid med helt nye opplevelser, helt andre forestillinger enn han hadde gjort før. Selv så jeg han siste gang i Roskilde i 2010. «Denne konserten var en hyllest til musikken. Og til livet», skrev jeg da.

Dagsavisens siste Prince-anmeldelse: Prince er helt kongelig igjen

Så sent som i fjor høst kom det to sterke nye album i rask rekkefølge, «HITnRUN», fase 1 og 2, som bekreftet hans unike blanding av humor og alvor. Svært underholdende, men også med sangen «Baltimore», som ble laget under urolighetene i byen i fjor vår, og fort ble gitt ut som en tidsriktig kommentar. En form for aktivisme som vi hører altfor lite til i så høytstående kretser som Prince tilhørte. Prince var ikke lenger selve revolusjonen, men en fantastisk formidler av sin egen, og andres musikkhistorie.
En helt suveren artist, enda en av dem vi aldri skal få høre igjen. Bortsett fra at det, om vi kjente ham rett, ligger igjen en lang, lang rekke innspillinger vi ennå ikke har hørt. Så lenge noen hører på popmusikk kommer vi aldri utenom artisten som var kjent om Prince.

Mer fra Dagsavisen