Nye takter

Trylleri med trompet

Vi hører godt at Hilde Marie Holsen kan spille trompet så vakkert hun vil. Kombinert med elektronisk støy er musikken hennes enda mer uttrykksfull.

Hilde Marie Holsen

«Lazuli»

Hubro

Hilde Marie Holsen ga ut debutalbumet «Ask» i 2015, som begynte med infernalsk elektronisk støy og statisk knitring, før sarte toner fra trompeten sakte, men sikkert skapte en fullkommen balanse i lydbildet. Nå tar hun det samme uttrykket et skritt videre.

Min egen toleranse for eksperimentell støy er ikke ubegrenset, men det er en stor opplevelse å la seg overvelde av lydlandskapene til Hilde Marie Holsen. Låtene på det nye albumet er basert på malerier av Tyra Fure Brandsæter. Det kan hende det hadde lagt en ekstra dimensjon til musikken å se disse samtidig, men det føles ikke nødvendig.

Les også: To jazzgiganter møtes på scenen for siste gang. Resultatet er enestående. (DA+)

Denne musikken skaper sine egne bilder. Jeg vet at sånne formuleringer fort blir klisjeer, men når man hører lyden, så strømmer assosiasjonene på. For min del maner hun fram bilder av Jølster, fordi vi får vite at det er der Holsen kommer fra. Både vakkert og storslått, men også med en tung dybde i de elektroniske lydene som antyder en ubåt på bunnen av Jølstravannet. Noe sånt har aldri noen sett, men så har vi heller aldri hørt musikk som dette fra de traktene før.

«Lazuli» er spilt inn av Hilde Marie Holsen alene, med teknisk assistanse av Maja S.K. Ratkje. Det vises til musikk av Arve Henriksen og Nils Petter Molvær, som begge har forent trompet med elektronikk, og tatt rene toner langt bortenfor utgangspunktet. For meg er det en annen parallell også: Mette Henriette, selv om hun spiller saksofon og ikke trompet, selv om hun blir akkompagnert av akustiske instrumenter og ikke bruker avansert elektronikk. For begge skaper sin egen meditative stemning som tar lytteren bort fra trivielle omstendigheter.

Les også: «Et enestående stykke jazzpop som vanskelig lar seg beskrive»

«Lazuli» har bare fire spor. Den avsluttende tittellåten på albumet varer i 16 minutter, med monumentale bølger av lyd, naturopplevelser kombinert med industriell støy, forvrengt trompet som høres ut som skurrende elektrisk gitar. En altomfattende opplevelse. «Lazuli» er et album som krever full oppmerksomhet fra lytteren, med det gir til gjengjeld mye tilbake. Stillheten etter siste tone er øredøvende.

Mer fra: Nye takter