Janne Schaffer gjør sin aller siste konsert i Oslo på Cosmopolite i kveld. FOTO: HILDE UNOSEN

Gitarsnekker tar ­farvel med publikum

Janne Schaffer er den svenske gitarlegenden som spilte med ABBA i deres beste år. Musikkjournalist Leif Gjerstad tok pianotimer hos Schaffers mor. 50 år etter møtes de igjen før gitaristens siste konsert i Oslo.

 

Av Leif Gjerstad

Janne Schaffer og jeg har mye til felles. Vi vokste opp samme sted i Stockholm og vi hadde begge mora hans som pianolærer. Men han var god i sløyd, det var ikke jeg. Han snekret en gitar, det klarte aldri jeg. Det var nok der våre veier skiltes.

- Sløydlæreren min har spilt en betydelig rolle i hvordan livet mitt er blitt. Det var avgjørende for meg å bygge den gitaren. Etter det fantes det ingen vei tilbake, fastslår den svenske gitaristen.

Ikke pensjonist

57 år etter gitarbyggingen har veien ført Janne Schaffer til Oslo og Cosmopolite, til det han hevder blir hans avskjedskonsert i Norge.

– Etter Norge fortsetter turnéen til Tyskland, men deretter blir det ikke mer utenlands. Jeg fyller 70 år til høsten, og syns jeg kan ta det litt mer med ro. Derfor kommer jeg til å nøye meg med noen korte turneer i Sverige, sier Schaffer. Men understreker samtidig at det bare er turnélivet han vil gi sed med. For pensjonist har han ingen planer om å bli.

– Det fine med å være musiker heller enn idrettsmann er at du kan ha en karriere over mye lengre tid. Så lenge jeg orker og så lenge jeg føler at jeg er åpen for nye ting, så vil jeg fortsette!

Minner om Marley

På kalenderen for 2015 står blant annet radioprogramserien «Jukebox», som Sveriges Radio P4 begynner å sende om kort tid.  Janne Schaffer skal være programvert for åtte av programmene, og ett av disse vil handle om Bob Marley, som i 1971 bodde ni måneder i Stockholm. Og der jobbet sammen med Schaffer.

– Hele historien er ganske absurd. Johnny Nash var hyret inn for å lage filmmusikk, og samlet flere studiomusikere – deriblant meg – i et hus i Stockholm. Han oppdaget fort at filmselskapet fulgte katastrofalt dårlig med, så han tok seg også tid til å lage demoer til egen soloplate. Det var da han dro til Jamaica og hentet Marley, som fikk bo i et rom i kjelleren mens vi jobbet med musikken, forteller Schaffer. Som også fikk spilt gitar på tomannshånd med  Marley.

– Det var mye dødtid, så vi satt ofte og jammet på akustiske gitarer, og jeg fikk høre mange skisser til låter som noen år seinere dukket opp på Bob Marleys egne plater.

Min skyld

For nordmenn er Janne Schaffer best kjent som ABBA-gitarist og (jazz)rocker med elleve egne utgivelser, men mitt første minne av Janne strekker seg lenger tilbake i tid. Til første halvpart av 1960-tallet, da vi begge bodde i Blackeberg i Stockholm, og jeg gjennom flere år tok pianotimer hjemme hos Schaffer-familien.

Jeg var nok dessverre verken flittig eller dyktig, men møtte likevel ofte opp en halvtime før leksjonen skulle starte, i håp om at Janne skulle dukke opp. Han var jo med i Sleepstones, et av de kuleste bandene i Stockholm, og som popgal kunne jeg ikke la anledningen til å snakke musikk med en popstjerne gå fra meg!

De minnene sitter fortsatt sterkt i meg. Sterkere enn i Janne, viser det seg når vi møtes for første gang på 50 år.

– Skal jeg være helt ærlig så har jeg ingen slike minner fra den tida. Du var jo ikke bare noen år yngre enn meg, du var også bare en av mange elever, kommenterer Janne og tilføyer et høflig «beklager». Før han gir meg litt av skylda – eller skal vi heller si æren? – for at han ble gitarist.

– At min mor hadde elever i leiligheten vaksinerte meg mot å spille selv. Jeg hørte tilstrekkelig mange klunke på pianoet og innså hvor mye øving som måtte til for å bli god. Dessuten var min mor faktisk en veldig flink pianist, så jeg visste det ville bli vanskelig å bli like god. Løsningen ble å spille et annet instrument i stedet.

Uforstående foreldre

Men det var ikke bare uproblematisk. Foreldrene hadde ingen forståelse for musikken deres sønn ville spille. Gitaren var dessuten et mye ringere instrument enn piano og fiolin, og helt ille ble det da Janne Schaffer avanserte til elgitar.

– Rock var bare bråk, og de krympet seg da venner fra det klassiske miljøet konfronterte dem med hva sønnen deres drev med. Men slik var det jo i mange familier, et enormt generasjonsgap. Jeg er likevel ikke så sikker på at det er så veldig annerledes i dag. Du har fortsatt musikalske generasjonsmotsetninger, og det er mange som helst bare hører på gammel musikk, som lukker ørene for det nye, sier Janne Schaffer. Og bekrefter at hans egne foreldre aldri kom på en konsert med ham.

– Ikke før jeg var voksen og hadde begynt å bli synlig i TV-ruta. Da forsto de at jeg kanskje hadde noe å komme med likevel.

ABBA-gitaristen

Og det var det mange som forsto. I første halvpart av 1970-tallet var Janne Schaffer en av de mest ettertraktede studiomusikerne i Sverige, og da han i 1973 fikk spille inn egen skive, gikk den helt til topps på hitlistene.

– Det var et utpreget ukommersielt gitaralbum, så suksessen overrasket veldig mange. Men det var slik den tida var, konstaterer Janne Schaffer som omtrent samtidig begynte å jobbe med ABBA. Han kjente jo – og hadde jobbet sammen med – både Benny Andersson og Björn Ulvaeus fra før.

– Selv om min egen musikk gikk i en helt annen retning, var det veldig gøy å jobbe med dem. Bjørn og Benny var perfeksjonister og mestere i det de gjorde. Jeg er stolt over og glad for at jeg fikk jobbe sammen med ABBA, fastslår Janne.

– Men ikke alle i Sverige var like begeistret for dem den gangen?

– Nei, venstresidas aversjon mot ABBA var tåpelig, svarer Janne og rister på hodet.

– Det var  trist at ideologiske barrierer skulle forhindre noen å anerkjenne hvor bra ABBA faktisk var. For i dag er jo alle enige om at de revolusjonerte popen.
60-tallet – den beste skolen

Selv om Janne Schaffer lenge var ABBAS faste gitarist og er med på over 50 låter med dem, ble han aldri med på turné. De spurte ham, men han svarte alltid nei.

– Da ABBA-eventyret startet, hadde jeg allerede turnert mye gjennom mange år. Dessuten var dette da det også skjedde mye med min egen solokarriere og hvor jeg selv spilte mye utenlands. Jeg hadde mer enn nok å gjøre, forklarer Janne Schaffer. Og tillater seg å undre «hvor alle årene ble av». Men framfor alt er han takknemlig for alt det han har fått være med på.

– Å få vokse opp og være med på 1960-tallet var et stort privilegium. Jeg fikk sett Beatles, Rolling Stones, Janis Joplin og The Doors, og jeg fikk varmet opp for Traffic og Pink Floyd. Bare for å nevne noen. Jeg fikk oppleve hele den popkulturelle eksplosjonen på nært hold. Det var den beste skolen en ung musiker kunne få, fastslår Janne Schaffer.