Irriterende flink-ish

– Jeg har et sånn ansikt som folk glemmer. Folk tror de har møtt meg på fest, eller noe.

Hun er kledelig ydmyk, Selda Ekiz (det uttales forresten rett fram med trykk på e og s-lyd til slutt), der hun sitter i den splitter nye loungen i Grünerhaven på Olaf Ryes plass. Hun bor rett borti gata, altså midt på Løkka, noe som ifølge henne selv er fullstendig bortkasta, da hun aldri er ute på noe som helst uansett. Selda elsker korona. Da har hun nemlig kunnet være hjemme i loftsleiligheten hele tida. Med den relativt nye kjæresten Alf. Hun er ikke så gira på å snakke om han forresten. Men i det siste har hun begynt å bevege seg litt mer utendørs. Det er tross alt soppsesong.

Uansett, Selda lener seg framover i sofaen, alle smittevernregler er med ett glemt, sånn at jeg riktig kan studere fjeset hennes på kloss hold. Ikke at det skulle være nødvendig, dette påståtte anonyme ansiktet har vært rimelig godt eksponert på TV-skjermen i en årrekke nå, sist gjennom lørdagsunderholdningen «Alle mot 1». Før det: «Klassequizen», «Anno», «Påskemorgen», «Barn ingen adgang», ja helt fra hun debuterte på TV som programleder for «Newton» for snart ti år siden.

Om Seldas tyrkiske foreldrene var stolte da hun fikk jobben? Tja. Ikke bli prostituert, var beskjeden fra stua nede i Vestfold. De var ikke umiddelbart begeistret.

– Pappa mente vel det var noe løssluppent og promiskuøst ved å være på TV. Men altså, «Newton» var barne-TV, et naturvitenskapsprogram for barn og unge.

Vel, det var ikke bare unge som fikk øynene opp for henne den gang, og det må vi faktisk snakke litt om. Senere.

Foto: Hilde Unosen 

Akkurat nå kommer Selda rett fra innspilling av fjerde sesong av «Alle mot 1», som hun leder sammen med Ole Rolfsrud. I programmet har Selda ansvar for de merkeligste eksperiment som deltakerne skal gjette på. I går satt hun og observerte hvor lang tid en iberiasnegle bruker på å spise opp en tomat. I morgen skal hun være med på vektløfting under vann på Drammensbadet.

– Det er ganske interessant, vet du. Arkimedes …

– Hvem sa du?

– En gammel greker, jeg tipper han egentlig var en smart tyrker. Arkimedes oppdaget loven om oppdrift i vann. Men hvordan vil dette fungere med vektløfting? Blir det lettere eller tyngre? Her er det mange faktorer som spiller inn. Det blir veldig spennende å se!

Muligens aner hun en viss skepsis hos undertegnede. Hun legger til.

– Jeg bruker ikke så mye av dagen til å tenke på sånne ting, altså.

– Finner du på alle eksperimentene selv?

– Nei, nei. Det er masse sinnssyke ideer jeg aldri ville kommet på. Jeg vil helst bare sprenge noe i lufta med flytende nitrogen, jeg.

Les også portrettet med Frida Ånnevik: Hjerterå (+)

Det har hun gjort en del av opp igjennom årene. Hun er utdannet fysiker fra Universitetet i Bergen. Der gjorde hun seg såpass bemerket at hun ble utnevnt til æresalumn av universitetet for noen år tilbake, en tittel som gis til tidligere studenter som har utmerket seg. To personer har fått den før henne. Erna Solberg og Hans-Wilhelm Steinfeld. Hun dro i land en annen pris mens hun var i Bergen, også, som årets nykommer på standup-scenen i 2008. Det startet hun med kun for å vise en ekskjæreste hva han gikk glipp av. Som en slags hevnaksjon etter å ha blitt dumpa.

Foto: Hilde Unosen

– Vi hadde pleid å gå på masse standup sammen. Så tenkte jeg, hah, det der kan jeg også gjøre. Jeg hadde vel lyst på oppmerksomhet, det har jeg alltid vært sugen på. Jeg skrev en tekst og møtte opp på Ricks Teater. Christoffer Schjelderup (grunnlegger av Stand Up Bergen. journ.anm.) sa det var det morsomste han hadde lest av en nykommer.

Senere ble det ikke like gøy lenger. Selda satt på do og kastet opp før hun skulle på scenen. Det var som muntlig eksamen hver gang. Fryktelige nerver. Tenk om de ikke ler?

– Jeg ble anbefalt å slutte med standup da jeg ble programleder på barne-TV, det føltes som en grei krykke å lene seg på. Ikke var jeg så morsom lenger, heller.

Ja, og så tok hun en bachelor i fysikk, senere en mastergrad med måleteknologi og instrumentering som hovedretning. Det lar vi ligge.

– Var du god i fysikk på skolen?

– Ikke så. Jeg hadde en 4-er. Men jeg husker at jeg syntes naturfag var like lett som tegning da vi gikk på ungdomsskolen. Det var ikke noe pes, liksom. Jeg tok ting lett.

– Hvordan ble du så interessert i fysikk, da?

– Jeg fikk høre om strengteori gjennom en nettkompis. Han sendte meg flere brente dvd-er med dokumentarer om det, og jeg ble veldig fascinert.

– Strengteori?

Så setter Selda i gang og forklarer om grunnpartikler, kvarker og vibrerende strenger på beste «Newton»-vis. Hun viser med en hårstrikk hun har rundt håndleddet.

– Er du egentlig interessert i dette?

– Eh. Jeg prøver.

– Det er i hvert fall en veldig pen matematisk modell på hvordan alt henger sammen. Men den går egentlig ikke opp og kan ikke bevises. Det er noe Lilli Bendriss-aktig over det hele.

Les også: En TV-høst full av stjerner (+)

Ellers er ikke Selda særlig overtroisk av seg, kanskje bortsett fra de tretten tatoverte stjernene som dekker den venstre underarmen. Tretten var lykketallet hennes. Det har i grunnen gått over. Spesielt etter at hun sjekka billetten for Gullruten 2013, det året hun vant prisen for beste kvinnelige programleder for «Newton». I alle år har hun trodd at hun satt på plass 13, rad 13. Ved nærmere ettersyn viste det seg at hun satt på nummer 14.

Når sant skal sies er hun ikke så glad i stjerner lenger, heller.

– Det er ikke sånn at jeg ligger og griner på kveldene, men egentlig angrer jeg litt på alle tatoveringene mine. Og spesielt da jeg måtte møte i sminken mange timer før de andre på settet på «Norsk-ish» for å dekke dem til.

Senere denne måneden debuterer nemlig Selda som skuespiller i dramaserien «Norsk-ish». Der spiller hun Helin, en akademiker med tyrkisk bakgrunn. Og for dem som lurer, ja, hun måtte gå på audition.

– Ligner dere på hverandre?

– Jeg vil si null prosent.

Hun forklarer. For der Helin kommer fra en classy tyrkisk familie, der moren bedriver tida med å gå på kunstutstillinger, kommer hun selv fra en fattig familie der mamma Gulistan ble satt foran en vevstol to år gammel, er analfabet og jobbet som vaskehjelp hele livet.

– Men jeg kan kjenne meg igjen i det å ha strenge foreldre. Helin er frustrert fordi foreldrene er mye strengere mot henne enn lillesøsteren. Men hun glemmer at også foreldre er dynamiske. Mamma og pappa var kjempestrenge da jeg var liten, nå er de veldig liberale. Jeg tror det handler om at de kom til et nytt land der alt var ukjent.

Selda med pappa Aziz og mamma Gulistand i Tyrkia i 2015. Foto: privat.

De kom fra Tyrkia, fra en liten fattig landsby der Gulistan og Aziz vokste opp som naboer. Aziz var 15 år eldre, men alle visste hvem han var, faren til Selda var nesten som en kjendis å regne: Den skoleflinke som fikk stipend for å ta utdanning. Som kom seg vekk fra landsbyen. I Istanbul startet han på en ingeniørutdannelse, men ble også vervet til en kommunistisk frigjøringsgruppe som jobbet for revolusjon. Da myndighetene oppdaget det, ble Aziz sitt stipend omgjort til lån. For å betale ned gjelda fikk han seg jobb på Sande Paper Mill, bølgepappfabrikken i Sande i Vestfold. Der jobbet allerede Hassan og Kemal, brødrene hans.

I 1977 kom den 15 år yngre nabojenta Gulistan etter. Hun var blitt 21 år og gifteklar.

– Jeg tror mamma opplevde det som et eventyr. Hun har fortalt at hun ble forelska i pappa med en gang.

Deretter kom det tre jenter. Nil, Selda og Pinar.

Pinar og Selda i barnehagen. De ble ofte tatt for å være tvillinger. Storesøster Nil er seks år eldre. Foto: privat. 

Familien med de fremmedartede navnene ble boende i Sande. I et Block Watne-hus. Ellers var det meste annerledes hjemme hos den eneste tyrkiske familien i bygda. Det gikk ikke upåaktet hen.

– Har du opplevd rasisme?

– Masse. Det var en grunn til at vi hadde skjult nummer, for å si det sånn.

Det var anonyme telefonoppringninger med beskjed om å komme seg hjem der de kom ifra. Det var steinkasting mot huset. Knuste vinduer. En gang løp faren etter og fikk tatt gjerningsmennene.

– Det var bare barn, gutter på 12–13 år. Foreldrene betalte for nye vinduer. Men jeg skal være forsiktig med å kalle det rasisme, jeg tror ikke de guttene var på vei inn i Ku Klux Klan. Men fremmedfrykt, det var det.

Det avtok etter hvert. Men konsekvensen av rasismen familien ble utsatt for var: Ingen skulle kunne ta dem på noe.

– Ingen skulle komme å si at det var de tyrkerne. Resultatet var at vi jentene ble veldig snille og pliktoppfyllende.

Hun er flink til å akseptere tingenes tilstand, Selda. Som at hun aldri fikk Fila-genser. Eller cowboyboots. Det vil si, hun fikk dem da de havnet på salg. Ett år for sent. Eller da hun sju år gammel måtte klippe det lange håret sitt kort før skolestart. Sånn var det bare.

– Å, jeg var så stolt av det håret mitt. Det var kjempelangt, gikk til nedenfor rumpa. Men før jeg skulle starte på skolen bestemte mamma og pappa at jeg og lillesøsteren min skulle klippes.

Moren klippet av flettene mens Pinar satt og hylgrein. Storesøster Selda bare nikket og smilte. Tappert. Hun ville ikke virke misfornøyd. Igjen på gulvet lå den meterlange mørke fletta.

– Jeg tror jeg har den fremdeles. I en isboks et eller annet sted. Jeg husker jeg følte meg så stygg!

Selda i sjetteklasse. Foto: privat. 

Å starte på skolen med et litt annerledes utseende og et voldsomt oppmerksomhetsbehov var ikke en innertier sosialt. Selda ble raskt klassens klovn, men ikke på den gode måten. Utstøtt og mobbet.

– Det gikk mye på utseende. Jeg ble mobbet for at jeg var hårete. At ingen gutter ville kysse meg fordi jeg hadde bart. Men også at jeg krevde mye plass. Som at jeg gjerne ville danse Michael Jackson på skoleavslutningen, uten at det egentlig var så mye å vise fram. Eller at jeg ikke skjønte poenget med å rekke opp hånda. Hvorfor skulle jeg det når jeg visste svaret?

– Hadde du ingen venner?

– Jeg hadde en, som heller ikke hadde noen å være sammen med. Og på ungdomsskolen fant jeg en liten klikk som var like nerdete som meg.

Etter 9. klasse fikk Selda stipend for å starte på Skagerrak international school i Sandefjord.

– Mamma var sånn «Hell no»! men læreren min skrev brev hjem der han forklarte at jeg trengte nye utfordringer.

Dermed flyttet hun hjemmefra som 16-åring. Men moren hadde bekymret seg unødig.

– Jeg var så prektig, jeg drakk ikke alkohol eller noe. Jeg ble helt sjokkert hvis noen drakk tre øl på fest.

– Hva med kjærester?

– Tyrkiske gutter var uaktuelt, alle i det tyrkiske miljøet i Drammen var jeg jo mer eller mindre i slekt med, også. Men jeg hadde en periode en telefonkjæreste som bodde i en annen by. Pappa kjørte meg dit en gang så jeg kunne besøke han, han var mye mer liberal enn mamma. Vi snakket i telefonen i timevis. Jeg husker at vi fikk en telefonregning på 4000 kroner. 4000 kroner! Stakkars mamma, jeg får fremdeles vondt i magen når jeg tenker på det.

Faren til Selda ble ufør før hun ble født, han fikk Bekhterev, en revmatisk sykdom, og måtte slutte på fabrikken. Moren hadde i perioder fem forskjellige vaskejobber for å få pengene til å strekke til.

– Vi var fattige. Vi fikk ikke lov til å gå på kino, og jeg trodde alltid det var fordi de var så strenge. Men jeg har i ettertid skjønt at vi ikke hadde hatt råd til det heller. Når jeg kommer hjem til Sande nå så har mamma alltid kjøpt masse godteri. Tre melkeruller bare til meg. Det er jo for å kompensere for at jeg ikke fikk det da jeg var liten. Jeg dytter i meg to, og da blir hun så glad.

Foto: Hilde Unosen 

Noen dager senere. Jeg sitter og venter på Selda i Botanisk hage. Hun kommer litt for sent, i de samme klærne som sist. Det er visst bare latskap. Selda har vært en tur hjemme i Sande i helga, og forteller entusiastisk at hun gikk seg vill på sopptur. Hun var borte i fire timer.

– Det var ikke fare for liv, altså. Men jeg lurer på om det er fordi jeg aldri var i skogen som liten? Folk ser meg i allværsjakke, og tror jeg er sprek. Det er helt feil, sannheten er at jeg er daff og klumsete. Jeg har fått tilbud om å være med i «71 grader nord», men seriøst, jeg hadde dødd, liksom.

– Fant du noe sopp, da?

– Masse! En kilo med rødgul piggsopp. Jeg er blitt så interessert i sopp etter at jeg ble sammen med Alf. Eller tror du det er alderen?

Selda og kjæresten Alf på Øya i fjor. Foto: privat.

Selda forsvinner inn i en hvit syrinhortensia for å bli fotografert. Forteller om insektene hun ser. At hun foruten sopp er blitt veldig interessert i fugler. Spesielt i å lære seg fuglelyder. Nå tror hun at hun har fått øye på en dvergfalk. Favorittfuglen er skjære, hun har to tatovert på armen. Hun angrer noen sekunder på at hun ikke studerte biologi.

– Det er ikke for sent?

– Nei, men jeg må få barn først, før eggene mine blir borte.

– Ja, jeg leste i et gammelt intervju at du var verpesjuk allerede for flere år siden.

– Huff, ja, jeg sier så mye rart i intervjuer som jeg angrer på etterpå.

– Angrer du på at du stilte opp i MANN?

– Nei. Selv om jeg ikke hadde hatt behov for å gjøre det i dag.

I 2012 ble Selda kåret til Norges nest mest sexy kvinne av mannebladet MANN, en kåring som førte til overskrifter som «Fysikkens fristerinne» og «Heit nerd». På coveret poserte hun i undertøyet.

– Hvorfor gjorde du det?

– Det var frigjørende for meg. Med min bakgrunn har jeg alltid vært i opposisjon. Og jeg har alltid hatt et behov for å bli sett. Men fra et feministisk perspektiv er det jo helt håpløst. På den annen side; hvem skal bestemme hvor mye burka eller bikini du skal ha på deg? Sånne valg er basert på en million forskjellige ting. Og så var det selvsagt litt stas. Bildene var dessuten langt fra porno, jeg har vist mer hud i bikini i «Newton».

– Hvordan ble det mottatt i det tyrkiske miljøet?

– Jeg vet egentlig ikke, jeg har ikke så mye med det å gjøre. Men i Tyrkia blir den type estetikk, og det å være på TV, veldig sett opp til. Tyrkere som kontakter meg på Instagram, sier i hvert fall at jeg gjør dem stolte. Egentlig er jeg bare verdens snilleste programleder.

Vi er i ferd med å runde av. Selda tenker på at hun har bablet for mye. Har hun i det hele tatt sagt noe interessant?

– Jeg driver jo egentlig med formidling av naturvitenskap. Dette trenger ikke akkurat berike andre menneskers liv, men litt underholdende kan jo også være fint. Hvordan forbereder man seg forresten til et portrettintervju?

– Jeg så for eksempel seks episoder av «Norsk-ish».

– Å nei? Hvordan synes du det gikk? Jeg har ikke sett alle episodene selv engang. Jeg ser jo at jeg ikke er noen Meryl Streep, men jeg håper ikke jeg ødela hele serien heller. Herregud, jeg gruer meg til anmeldelsene kommer.

– Hva synes foreldrene dine?

– De er sånn medium interessert. Mamma har vært litt interessert i plottet. Men det er klart, hun var veldig kjapp på fjernkontrollen da det var kyssing på TV da vi var små. Og i serien våkner jeg opp etter et one night stand …

Selda ser plutselig en smule bekymra ut. Så smiler hun.

– Nei da, jeg krysser fingrene for at dette går fint. Eller så kan det jo hende pappa ringer og sier: Hva var det jeg sa, Selda! Ikke bli prostituert!

Zelda Ekiz

Født 28. november 1984 i Drammen. Oppvokst i Sande i Vestfold.
Foreldrene innvandret fra Tyrkia på 70-tallet.
Den mellomste av tre søstre, seks år eldre Nil og ett år yngre Pinar.
Oppkalt etter den tyrkiske protestvisesangeren Selda Bagcan.
Har en mastergrad i fysikk fra Universitetet i Bergen.
Der var hun blant annet med på å starte opp vitenskapsformidlingsgruppen Fysikkshow Bergen.
Var programleder for «Newton», som hun også vant Gullruten for i 2013, som beste kvinnelige programleder.
Har ledet en rekke TV-program, som «Klassequizen», «Barn ingen adgang», «Anno» og «Alle mot 1».
Debuterer som skuespiller i NRKs nye humordrama «Norsk-ish».

Fem favoritter

Musikk: Alt med Kacey Musgraves. Hun har utrolig fine tekster. Det er litt glatt pop-/countrymusikk.

Film: Så mange gode! Husker jeg elsket «Snatch», den har jeg ikke sett på mange år. Jeg var skikkelig glad i

Bok: «Parfymen». Den er kanskje litt harry, men jeg driter i det. Ellers liker jeg bedre tegneserier.

Mat: Pizza! Hjemmelaget med sopp og blåmuggost. Det er Alf som lager den, jeg kan ikke lage mat.

Sted: Hjemme i sofaen. Hos meg. Selv om det er koselig hos mamma og dem, også.