Den nye vinen

Av: Petter Fergestad

Elvelangs, heter denne spalten. Kona og jeg bor så elvelangs som det er mulig, rett overfor Drammensbiblioteket, et steinkast fra lokalene til Dagsavisen Fremtiden. Fra balkongen vår sitter vi som i tredje losje på Drammen teater og ser på scenene som utspiller seg på Union brygge.

For et par uker siden var det full mobilisering av brannvesen, politi og ambulanse der nede. En far og datteren hans hadde kullseilt nedenfor øvre sund bru, de ble reddet og tatt i land på Union brygge. Det gikk godt.

Det gjorde det forhåpentligvis også med kvinnen som ble banket ved Ypsilon-brua for en stund siden. En ettermiddag hørte vi skriking og spetakkel og gikk ut på balkongen. Under oss var scenen satt for et familiedrama. En røslig, eldre kar slo løs på en jevnaldrende kvinne. Hun skjermet seg etter beste evne, et par tilskuere forsøkte å gripe inn.

Les også: Nav-ansatt: – Jeg ønsker at ME-syke skal få raskere og bedre informasjon

Det hjalp ikke synderlig.

– Jeg har lov! brølte mannen. – Hu er kona mi!

Ja, da så. Noen må ha ringt politiet, de kom raskt til og viste forbilledlig tålmodighet. De tok imidlertid avstand fra mannens tolkning av menneskerettigheter, og etter en stund la de ham i asfalten og satte på ham håndjern. Kona ble ivaretatt av en kvinnelig politibetjent, mannen ble transportert vekk. Trolig til et minimalistisk møblert enerom i kjelleren på Politihuset.

Det var første akt. De neste to kan vi bare forestille oss. Akt to på Politihuset, akt tre i hjemmets lune vrå etter at mannen ble sluppet fri til familiegjenforening. Uten tilskuere.

På samme plass står dikteren Per Sivle og grubler over tilværelsen. Det gikk ham ikke vel i livet, han skjøt seg i Christiania bad i Oslo. Ettermælet hans lever foreløpig, men vinduet for hva det er akseptabelt å si og mene blir stadig trangere, og han var en mann med klare meninger. De hadde ofte det, de som har fått statuer av seg.

Les også: «Jeg tror vi gjør lurt i å lå både Winston og Ludwig stå»

I hans tid, ja, i min også, kalte vi en spade en spade, uten at det var vondt ment. Men tidene har endret seg, minnesmerkene etter fortidens helter lever farlig. Om jeg kan si det slik. Tider og ideologier skifter, «the dawning of the age of Aquarius» er over oss, feminine verdier fortrenger utdaterte maskuline. Forskjellsbehandling og grenser, mellom kjønn, raser og ressurser, skal vekk, vi vil inkludere og integrere.

«Me too»-bevegelsen utfordrer den krakilske ektemannens kvinnesyn. «Black lives matter», folkeopinionen utfordrer politivold. Det norske politiets nennsomme inngripen, som jeg var vitne til, er den nye normen. I denne prosessen må vi vel bære over med at historiens pendel svinger et stykke forbi balansepunktet, vi tar avstand fra historien som om vi ønsker den skal begynne nå.

Historiske heltestatuer og ikoner rives, Churchill står ikke trygt. Kanskje ikke Per Sivle heller. I iveren etter å fjerne kjønnsforskjeller, tas det til orde for å erstatte han og hun med hen. I iveren etter å fjerne forskjellen mellom raser, tas det til orde for å referere til folk som ikke er hvite – Torbjørn Egners helt Hoa, f.eks. – som «melaninrike».

Ressurssterke foreldre skal ikke hjelpe barna sine med skolearbeidet fordi det favoriserer barna i forhold til mindre heldig stilte. Skillet mellom rett og galt viskes ut, hvis en institusjon får en knusende rapport om noe de har/ikke har gjort, strekker de seg til å si at rapporten inneholder «momenter med læringspotensial som de skal ta med seg videre» og vil «gjennomgå sine rutiner.»

Les også: LHBTQ-personer fortsatt sterkt underrepresentert blant USAs folkevalgte

I iveren etter å ikke stigmatisere blir det som i min tid het gamlehjem til sykehjem, omsorgsbolig eller geriatrisk kompetansesenter De som bor der er ikke gamle, de er til nød seniorer. Selv er jeg en melaninfattig person med geriatrisk kompetansepotensial. For å omskrive det en Facebook-venn av meg sier: Det hjelper ikke å slutte med å kalle en spade en spade hvis det man sier i stedet ikke henger på greip.

Denne hysteriske fasen kommer til å ta slutt. Alt gjør det. Det hender jeg hever mitt glass og skåler med Per Sivle på plassen under meg. Oss forfattere imellom. Jeg debuterte i 2017, siden har jeg skrevet tre spenningsromaner med krimelementer. Nylig har jeg fått beskjed om at restopplaget skal makuleres. Ikke fordi tankene mine representerer uønskede holdninger (så vidt jeg vet), og bøkene mine er som kontroversielle statuer.

Men fordi bøker som markedsøkonomisk salgsobjekt er ferskvare. Etter et år eller to selger de lite. Den første boka, «Armageddon-algoritmen», var på bestselgerlistene, uten at det ga den makuleringsimmunitet. Mine fortellinger og illustratørens kreative omslagsdesign havner i en gigantisk kvern og males til fibere. De gjenoppstår imidlertid som råmateriale i nye bøker – min neste for eksempel – og her i Fremtiden.

Alt tar slutt, men alt er samtidig en begynnelse. Som Ouroboros, den mytiske slangen som sluker sin egen hale. En boks livssyklus ligner menneskets, innpakningen går til grunne, men innholdet består. Eventuelt som en lydbokversjon i eteren etter at det fysiske er borte. Den som dør får se.

Framtida har aldri vært mer spennende.