Nyheter

Staute statuer

Statuene er en del av vår historie, og selv om det kan være gode grunner til at flere bør fjernes, fungerer de også som læring og en slags rettesnor for hva man ikke skal gjøre igjen, skriver vår spaltist Anders Røren.

Av: Anders Røren, spaltist

Hvis du noen gang har besøkt Drammen teater og kommet ut av hovedinngangen, har du kanskje lagt merke til at ute på plassen foran teaterbygget og litt til høyre, står det en mannsperson på sokkel med armene hevet. Det er kanskje ikke like sannsynlig at du har fått med deg hvem det er som Drammen har valgt å ære med statue her, men noen, kanskje særlig i den eldre generasjon, vet det sikkert.

Mannen som står her het Torgeir Vraa, og var den første redaktøren i Arbeiderpartiets drammensavis «Fremtiden», avisen som for godt og vel 115 år siden nettopp kan sies å være opprinnelsen til avisen du nå leser. I tillegg virket han både som lokal- og stortingspolitiker, lærer og journalist, og var etter alle solemerker en ordentlig hedersmann.

Les også: Redaktør Torgeir Vraa skapte med avisen Fremtiden håp i en mørk tid

Tenk deg så hva som kunne ha skjedd dersom det hadde kommet for en dag at han i 1930-årene var imot byggingen av turnhall i Drammen. Jeg ser for meg at turnforeningen ikke synes noe særlig om dette og følgende scenario kunne ha utspilt seg:

En gruppe influensere fra turnmiljøet skriver en rekke kritiske innlegg rundt dette i sosiale medier, hvor de i tillegg stiller spørsmål ved Torgeirs holdninger til både innvandrere, homofile og kvinner, både i samfunnet generelt, og innenfor turnbevegelsen spesielt. Hva disse påstandene er begrunnet av vites ikke, men Torgeir var nok av typen som ikke lot sin kone slippe til i arbeidslivet eller «sosieteten», idet hun for det meste var hjemmeværende med deres fire barn.

Debatten raser så inne på Facebook, og det ryktes om organisering av demonstrasjoner på Gamle Kirkeplass, hvor målet er å få revet vederstyggeligheten ned. Samtidig bønnfaller Torgeirs etterkommere Drammens politikere og ordensmakten om å beskytte statuen, noe som fører til en resultatløs opphetet debatt mellom partiene i bystyresalen, samt at politiet uttaler at de skal «se på saken».

Les også: Evakuerte redaktører med 80 års mellomrom

Hva blir det neste? Kanskje bystyret i Trondheim får en klage fra SITCOM (Scottish and Irish Tourism Community) fordi deres medlemmer som kommer til byen føler seg dypt krenket over at deres naboland har valgt å gi den største hedersplassen til en leder som ikke slo ned på slaveri og menneskehandel?

Ut fra historiske kilder ble det i Olav Tryggvassons regjeringstid røvet både rikdommer, mennesker og rødt hår fra Skottland og Irland. Særlig harmdirrende er kommentarene fra gruppas feministiske kohort, som uttaler: «Ikke bare ærer de en slavehandler som herjet våre land, men de velger å gjøre det oppå en 18 meter høy fallos!».

Fire av fem av gruppas medlemmer erkjenner likevel at de nok ikke vil klare å rive ned monumentet på egen hånd, og henstiller sterkt til bystyret å ta affære, selv om det siste medlemmet er i sterk opposisjon til resten av gruppa, siden Tryggvasson herjet klart mest i England, og man må jo ta det gode med det onde. Trondheim bystyre vurderer en rekke tiltak, men ser nå ut til å lande på at man tar en striesekk over hodet på statuen, og skriver «ikke fallos» i regnbuefarger på statuens søyle.

Les også: Bybrann og eventyr i Drammen

Eller for å trekke det enda lenger med et annet hypotetisk, men «plausibelt» eksempel: På forskjellige nettfora og i sosiale medier foregår det nå en intens debatt om oppdragelse av hunder, hvor stadig flere mener at såkalt positiv forsterkning (og ingen disiplinering) er det mest effektive og det eneste moralsk riktige. De mener at alt annet er rett og slett dyreplageri, og nesten jevngodt med å spise kjøtt.

Denne gruppa har sett seg lei av statuer av dyreplagere som står rundt om i landet, og krever derfor at det gjøres noe med statuen av Kong Olav og hunden Troll i Holmenkollen. Kongen visstnok skal ha disiplinert hundene sine, ved blant annet å ikke la dem spise ved middagsbordet. Endatil kan det bevises at Kong Olav både spiste kjøtt og røkte sigaretter.

«Jeg er aldri i Holmenkollen selv, men bare tanken på at hunden min skulle rømme og kanskje komme til å løpe forbi denne statuen, får meg til å grøsse på ryggen. Og hunden min blir skikkelig stressa når jeg grøsser på ryggen», uttaler lederen for aksjonsgruppa, og foreslår at kongen fjernes fra statuen, men om dette er litt for drastisk, kan de gå med på at alt fra knærne og ned kan stå igjen.

Les også: Sånn opplevde Drammens ordfører invasjonen

Samtidig krever støttegruppa for dem som har blitt bitt av hund at det sveises munnkurv på statuen av hunden, idet noen kan føle ubehag når de ser et slikt uhyre. Politikerne er debatterer om de burde endre skulpturnavnet til noe annet enn «Skiglede».

Jeg har gjort noen dumme ting opp igjennom livet. Ikke noe veldig dramatisk, og jeg tror ikke mer enn de fleste andre, men det er nå noen ting jeg angrer på. De kan ha blitt gjort av ubetenksomhet, egoisme, eller fordi jeg på den tiden ikke visste bedre. Selv om jeg angrer, er det ikke alltid jeg føler særlig skyld, idet det har skjedd i en annen tid, og jeg, som samfunnet, har endret meg siden.

Det kan likevel være ubehagelig å tenke på, og det er heller ikke hyggelig å tenke på at disse handlingene kan ha gått ut over og påvirket andre negativt. Men denne typen anger, tross ubehaget, fører nå med seg noe positivt. De fungerer som læring og en slags rettesnor for hva man ikke skal gjøre igjen. De er en del av min historie.

Les også: «Det finnes briller for langsynt og nærsynt, men ikke kortsynt og trangsynt»

Selv om eksemplene mine over er tøysete og selvfølgelig fiktive, så tror jeg vi gjør lurt i å tenke oss godt om hver gang vi velger å fjerne kollektive minner. De er også en del av vår felles historie. Det kan godt være at det finnes gode grunner til at noe bør fjernes, kanskje mest av alt for å gi «plass» til ting av nyere dato, men det bør gjøres gjennomtenkt, slik man over tid endrer et historieverk. Så mens Amerikanerne nok har behov for en viss revisjon, tror jeg vi gjør lurt i å la både Winston og Ludvig stå.

I Drammen har det vært revet statue før. Lille julaften 1940 ble statuen av Torgeir Vraa revet ned og kastet i elva. Takket være norske dykkere og studenter ble denne feilen rettet opp i 1945. I Drammen har det vært revet statue før.

Les også: Statuen som skapte så mye harme at nazistene kastet den i elva

Mer fra Dagsavisen