Skisser fra en kirkegårdsvandrer

Av Nils Johan Rønniksen

Dagsavisen Fremtiden har før i år skrevet om det unike, lille kapellet på Tangen. I dag kan vi bringe mer nytt om kapellet – og kirkegården – i nåtid, men også nytt «nytt» fra fortida! Drammen kirkelige fellesråd svever velvillig over det hele, med lokale ildsjeler som Jorunn Wiik og Eva Stabæk; to av flere fremtidsgarantister for Tangen kapell og miljøet rundt det. Onsdag er de omvisere på en kirkegårdsvandring på Tangen, som vil gi en historisk orientering om gravminnene. Hør om noen av byens mødre og fedre som hviler der, og få litt byhistorie fra Tangen på kjøpet. Har du ikke sett kapellet innvendig, bør du gripe sjansen! Nyt en kopp kapellkaffe der, før du tar fatt på kirkegårdsvandringen.

Det foreligger en verneplan for gravsteder på Tangen kirkegård, utarbeidet av landskapsarkitekt Helge Lindberg ved Drammen byplankontor. Kirkegården ble tatt i bruk i 1832, opprinnelig som en kolerakirkegård. De eldste, bevarte gravminner er fra 1850-tallet. De fleste kirkegårder her i landet ble utsatt for store forenklinger på 50 og 60-tallet.Tangen har til en viss grad bevart sitt opprinnelige preg. Verneplanen omfatter bare selve gravstedene, vegetasjonen er ikke med. Det er bra, fordi det strenge gravminneregimet vi har nå etterlater stereotype kirkegårder med stresskoffertlignende gravsteiner spredt utover i det grønne.

Men den som graver på nettet skal altså finne! Beskrivelsen, med vakker håndskrift og flotte tegninger, er utarbeidet av tegnelærer Alf Nor Knudsen, og dukket opp underveis i et lokalhistorisk søk. Hvem han var, har vi foreløpig ikke fått brakt på det rene, men av det han skriver går det fram at han var en kirkegårdsvandrer, en som med største interesse merket seg gravstedenes utforming, navnene og opplysningene om de som hviler der. Vi gir gjengir hva den 21-årige tegnelærers egne ord, over 100 år etter de ble nedtegnet:

«Altid har kirkegaarde hat en dragende kraft paa mig. At vandre mellem grave er mig kjært. Der er en stille fred, her er ingen forskjel, den rike, fattige, gamle og unge har hver sin like store plads under torven. Kun støtterne danner forskjellen, den hele klasseindeling der findes paa vore kirkegaarde. En del er viet den rike som med mægtige stenstøtter og jerngitter forsøker at fremheve sines kjæres minde. I den anden del middelstandsfolk, der med en liten stenstøtte, eller en granitramme rundt graven, danner pent regulerte gravsteder. Og tilslut de fattige. Det er vakkert og se med hvilken kjærlig omhu de passer de smaa grave, der smykket med blomster og velstelt torvkant, viser en langt større varme for mindet om sine avdøde, end de rikere med sine iskolde granitblokker og marmorplader, alt omhegnet med et gjærde av jern med solid hængelaas for porten».

Knudsen tegner en jernport ved oppgangen til kapellet som er helt ukjent for alle nålevende, og intet spor finner vi etter den. Var den et produkt fra Drammens jernstøperi, tro? Stakittgjerdet han tegner på begge sider av porten minnes heller ingen. Mystisk! En portjakt må settes i gang, porten kan da ikke være aldeles forsvunnet? Den etterlyses!

Knudsen merker seg portrettbysten av Paul Erik Schmidt, som står der den dag i dag. Schmidt var støperibestyrer fra 1850 til 1882, og en kjent mann i byen. Vi følger tegnelæreren på hans vandring, og merker oss hva han noterer seg. Mange tragedier kommer fram i gravtekstene:

«Her hviler det jordiske af Fredrik Schjerven Lorentzen f. 1814, død den 21 mai 1853 fra hustru og 6 uforsørgede børn».

«Skibskaptein Hans Jürgen Schwartz, født i Burg på Femern 18. juni 1785. Gift med Marie Cathrine Wærner og med hende fader til 10 børn hvoraf en datter mottager ham hisst. Død i Flekkefjord 5. sept. 1844».

På kirkegårdens eldste jernplate står det: «Dybtsørgende børn satte dette minde til erindring om en uforkrænkelig moder, Elisabeth Wærner f. Arbo, hvis jordiske levninger hviler her. Den 3 april 1771 begyndte hendes liv i Canterbury i England. Indgik ægteskab med John Wærner 28de juni 1776. Blev moder til 7 og enke med 5 børn den 3 juni 1808 og ægtefelle og 4 børn motog hende hisst den 1 november 1832. Elskte forklarede! Din vandel være din lovtale! Fred med dit støv!»

Om disse gravinnskriftene og gravminnene fremdeles eksisterer, kan være naturlige spørsmål å ta med til vandringen onsdag. De fattiges gravsteder er for lengst borte – de hadde knapt til livets opphold, og ble begravd på fattigvesenets kostnad. Til og med seremonien ved slike gravferder var forenklet, så man kunne høre på ringingen fra kirkeklokkene om det var et fattiglem som skulle i graven. Begrenset ringing for fattigfolket! Litteraturskikkelsene Terje Vigen og Jens Vejmand fikk bare trebrett på sine graver, og slik var det vel for folk flest i gamle dager.