Barnearbeidere ved Grønvold og Nitedal Fyrstikkfabrikk, er en god illustrasjon på arbeidsstokken også ved Hotvedt Dampsag, som gjorde opprør i 1881. FOTO: ARBEIDERVBEVEGELSENS ARKIV OG BIB

Torvslaget 1881 - fra dag til dag

Ei kule rikosjetterte mot brulegningen og traff en ung mann i hodet. Arbeiderkampen i Drammen og Torvslaget krevde sitt offer.

Et foredragsmanus, nærmest en detaljrapport, fra dag til dag, om hendelsene under Torvslaget 1881 er etter mange år igjen kommet for dagen. Manuset er årsatt 1903 og 1908 og er forfattet av tidligere borgermester Thomas Bang, 1834-1925. Han var konstituert borgermester (rådmann) i Drammen under de dramatiske hendelsene juni 1881, hendelsen som på folkemunne fikk navnet Torvslaget.

 

Firmaet Hotvedt Dampsag ble grunnlagt 1874. I 1881 var denne sagen den mest moderne i byen med fire grinder, kante-, kapp- og stavskjæreri. (4 grinder, rammer: 4 forskjellige sager) Det var helkontinuerlig drift. Lønnsoverenskomst mellom eierne og arbeiderne var inngått 17. februar og skulle gjelde for hele året. Daglønnssatsene var i avtalen satt til kr 3,40, kr 3,27 og 2,72 alt etter arbeidsoppgavene.

Utpå sommeren ble disponenten ved Hotvedtsaga, Edvard Christensen, klar over at arbeiderne ved hans sag tjente litt bedre enn ved de andre sagene. Han forlangte at lønnssatsene som var avtalt skulle settes ned så de var i samsvar med hva arbeiderne tjente ved de andre sagene. Arbeiderne protesterte og viste til den inngåtte avtale. Men disponenten holdt på sitt; daglønnene skulle settes ned uansett hva som var avtalt. Arbeiderne nektet å fortsette arbeide på disse nye vilkår. De forlangte i stedet et lite lønnspåslag på 10 øre dagen. Da dette ble avvist, stoppet sagen. Streiken var begynt. Det var fredag 17. juni.

De første par dagene merket en ikke noe særlig til streiken. Men underhånden ble det agitert overfor arbeiderne ved de andre sagene om å gå med i streiken. Hotvedtarbeiderne gikk i samlet tropp til de andre sagene og oppfordret arbeiderne der til å gå med i streiken. Et par dager før St. Hans var de fleste sagene i byen stanset.

 

Da de streikene møtte opp utenfor Nøsted bruk, ble de stoppet av eieren som med revolver i hånd truet med å skyte hvis noen trengte seg inn på hans sag. Etter denne hendelsen ble politiet blandet inn i saken.

 

Byens politimester, Thomas Gamborg, sympatiserte med arbeiderne. Han hadde vært formann i Drammens Arbeiderforening 1872-1875. Han mente at det måtte megles og komme til forlik mellom de stridende parter. Men begivenhetene tok nå en faretruende fart. En stor flokk streikende dro ned til Brakerøya og fikk stoppet driften på Drammen og Oplands Høveleri, Holters bruk og Rømckes bruk. De trengte seg inn og kuttet reimene til maskinene. Også på Holmen ble driften ved sagene stoppet.

 

Politimesteren forsøkte å tale de streikende til rette og sammenkalte til et meglingsmøte på politistasjonen. Han stilte seg på arbeidernes side og kastet ut en av sagbrukseierne fra møtet. Dette vakte selvsagt stor harme hos eierne. De forlot møtet og samlet seg på Børsen. Torsdag ettermiddag kom det igjen til konfrontasjoner og det ble klart at byens lille politistyrke ikke kunne opprettholde ordenen.

 

Politimesteren og amtmann Breder bestemte da at det skulle telegraferes etter militær hjelp fra Kristiania. Politiet gikk til arrestasjon av to av de mest aktive streikende. Disse ble ført til politistasjonen i Rådhuset og satt i arrest. En stor folkemasse fulgte etter og forlangte de to satt på frifot. Under stor larm og skrik ble rutene kastet ut og mengden forsøkte å sprenge døren til politikammeret. Gamborg turte da ikke annet enn å slippe de to løs. Under triumf ble de ført ut i frihet.

 

Det var St. Hansaften og mange var ute i det fine været og av ren nysgjerrighet for å følge hendelsene. Mange var beruset. Stemningen var opphisset og rettet seg mot byens borgere. Gamle bokhandler Harald Lyche fikk slått flosshatten ned over ørene. Ved Sven Haugs bolig ved Logeplassen ble det oppløp og steinkasting. Da fru Haug trådte fram med sin lille datter på armen og ba folk gå hjem, stilnet bråket og mengden forlot stedet.

Nå kalte politimesteren brannkorpset til hjelp og 10 konstabler med økser rykket ut. - Den tilkalte militærstyrken kom med tog, marsjerte over bybrua med trommeslagere i spissen og ble innkvartert i Ridehuset (der Park hotell nå ligger), men flyttet senere på dagen til portrommet i Børsen. Militærstyrken var på 124 mann. - Folkemengden hadde nå økt til kanskje to/tre tusen. To streikende til ble arrestert og forsøkt ført til politikammeret. Soldatene ryddet vei med påsatte bajonetter. Det lyktes bare å få brakt den ene til Kammeret. En bølgende masse av streikende, tilskuere som ble revet med i opphisselsen, berusede, mange kvinner og barn. De siste var ammunisjonsbærere, de bar pukkstein i forklærne sine. Skrik og rop. Fra Børsen hørtes hornsignal; det ble blåst til angrep. Soldatene stilte på skytterlinje og drev folk sakte tilbake. De ble utsatt for et regn av stein og mange ble lettere såret.

Borgermesteren ble tilkaldt fra sin bolig på Hamborgstrøm. Han kom kjørende i sin vogn i skarpt trav med et samlet «Drammens ridende Borgergarde» som følge. Opprørsloven ble under skrik og skrål lest tre ganger, noe som etter loven ga det militære rett til å avfyre sine våpen.

 

Igjen ble Torvet forsøkt ryddet, men nå ble soldatene drevet sakte tilbake. Det hørtes rop: «Det er ikke farlig, soldatene kan ikke skyte. De må få lov av Kongen først og han er i Tyskland!»

 

Det ble kommandert «Fyr», ett skudd ble løsnet, så fire skudd til. Et kule rikosjetterte mot brulegningen og traff en ung mann i hodet. Han lå død over en blodpøl. Halve bakhodet var skutt bort. Det var 16 år gamle Martinius Tømmeraas, «en enkes eneste sønn». Liket ble båret opp til politikammeret.

En sjokkert stillhet bredte seg over folkemassen. Klokken var blitt nærmere 12 på kvelden. Folkemassen løste seg opp, alle gikk hjem og snakket seg imellom om det grusomme som hadde skjedd. Da byen våknet lørdag morgen (25. juni) var en både forbauset og sjokkert over at noe slikt kunne hende i deres adstadige og fredelige by. Ryktene svirret om at nye opptøyer og angrep var planlagt. Et kompani til av Norske Jægerkorps var tilkalt til byen. Men det ble ikke noen flere kamper, Torvslaget var over.

Skytterhuset i Hamborgstrømskogen ble tømt for våpen, Borgerkorpset avvæpnet og våpnene brakt i sikkerhet, Amtmann Breder utstedte proklamasjoner til arbeiderne og byens befolkning. De ble slått opp som plakater rundt i byen. Avisene hadde under streiken nesten ikke skrevet noe om den. Noen dager etter at det hele var over, kommenterte den konservative avisen «Drammens Blad» i en redaksjonell artikkel: «Hadde man haft flere soldater, kunde man faldt opprørerne i ryggen og arresteret flere hundre, kanskje ogsaa spart de skarpe skudd, dog som sagt: Vi beklager ikke at de faldt. De vil for lang fremtid virke avskrekkende på alle ligesinnede».