Glitter fra barndommens jul

Tante Sigrid. Bare navnet setter meg tilbake til 60- og 70-tallet, og til julaften som vi alltid feiret sammen. Det føles som om hun var der bestandig, i virkeligheten var det bare i noen få år. Og det er det som er så fint. At selv korte stunder eller få ganger, likevel virker som en evighet.

Hun var søsteren til min oldemor, og egentlig min farmors tante, og hver jul feiret vi hos mine besteforeldre på Toppenhaug. Tante Sigrid hadde ingen barn, derfor var vi kanskje ekstra nære for henne, og hun for oss. Min mor sier at jeg var en favoritt for tante Sigrid, at hun var litt ekstra glad i meg. Jeg følte også at det var noe spesielt med tante Sigrid og meg. Vi hadde lange samtaler, bare oss to. På et bilde fra julaften 1972, har pappa knipset oss i en av disse hyggelige stundene. Jeg har alltid husket denne samtalen spesielt godt, så da fotografiet nylig dukket opp, skvatt jeg nesten.

På armen har jeg den nye klokka som jeg fikk av mamma og pappa litt tidligere på julekvelden. Det var en milepæl i mitt unge liv, høsten etter skulle jeg begynne på skolen. Jeg husker bruddstykker av samtalen med tante Sigrid ved bordet, og stemmen hennes. Hun sa noe sånt som: « ... for til neste år er det ikke sikkert at tante Sigrid lever lenger». Hun omtalte seg selv alltid i tredje person. Jeg tenkte vel ikke så mye over innholdet i det hun sa, men det får en sterkere klangbunn når jeg ser tilbake. Hun fikk én jul til.

Det var også tante Sigrid som indirekte befridde meg fra traumatisk julenisse-skrekk. I mine første år var jeg var livredd den rødkledde med stiv maske. Men det var tante Sigrid som var en av de siste nissene som ringte på i Tord Pedersens gate, og som jeg omsider avslørte, etter at hun plutselig skulle over til naboen, av en eller annen merkelig grunn, på selveste julaften!

Etter en stund ringte det på, og inn kom nissen i sedvanlig gange: «Er det noen snille barn her?». Og det var det jo naturligvis. Men denne gangen var nissen litt mindre skummel. Gullarmbåndet og klokka på venstre håndledd bekreftet min mistanke, og jeg kunne puste lettet ut. Nissen var tante Sigrid.

Tante Sigrid var på mange måter bindeleddet mellom gamle dager og vår tid. Hun var født så langt tilbake som i 1893, og hadde opplevd så mye som vi bare hadde lest om. I hennes barndom var Bragernesåsen nesten fri for trær, bybrua hun krysset var den første fra 1813, de hadde ikke elektrisitet og heller ikke biler. Hvis hun skulle noen steder, måtte hun gå eller kjøre med hest og vogn. Eller ta båt. Og det hadde hun gjort under første verdenskrig, da hun som ung pike dro den lange veien over Nord-Atlanteren til Amerika, et par år etter at RMS Titanic hadde gått ned på nesten samme rute.

Det var flere eldre i min familie som hadde innflytelse og betydning. På et fotografi fra 1969 sitter jeg sammen med min mors favoritt-tante. Vi er knipset i et øyeblikk hvor jeg ivrig og engasjert prøver å vise henne noe, forklare eller fortelle. Eller er det tante Elsa som forteller? Uansett så tok hun seg tid til meg, der vi sitter i mormors gamle empir-sofa på Gulskogen. Et gyllent øyeblikk som maner fram gode minner om en fantastisk dame, som levde til hun ble over 100 år.

På et annet bilde er det min gamle morfar, født i 1889, som får se noen steiner eller knapper som undertegnede, som fireåring, viser fram. Noe av det beste jeg visste var å lage bitte små gaver til besteforeldrene mine, papirklipp eller rosiner som jeg omhyggelig pakket inn i fyrstikkesker med julepapir, med pyntebånd og til-og-fra-lapp med påskrift. Jeg er også avbildet med mormor og med farmor, og jeg kjenner igjen gleden som stråler over hele fjeset på den lykkelige ungen på bildene fra sent 60-tall og tidlig 70-tall.

Barndommens jul var magisk, og for oss som er så heldige å ha så mange gode minner, blir det nærmest en velsignelse, som vi kan kjenne på hvert eneste år og forhåpentlig bringe videre, med glede og i takknemlighet. Ikke minst relasjonene til eldre generasjoner står for meg som noe av det viktigste jeg har fått med meg, og det som var aller mest fint. Jeg har bestandig vært glad i gamle mennesker, og kanskje var jeg en litt rar unge, jeg ville bestandig sitte ved voksen-bordet i selskap og på sammenkomster.

Og jeg trenger ikke undre meg over hvorfor det var sånn. Det var historiene fra gamle dager jeg elsket, i tillegg til at jeg generelt likte eldre folk bedre enn unger på min egen alder. De gamle hadde noe fint og trygt ved seg, og de hadde alltid spennende svar på de fleste spørsmål, og evnen til å undres sammen med et nysgjerrig barn. Og så hadde de tid. God tid. Det var jo ikke de gamle som måtte hjelpe til under juleselskapene, heller ikke de yngste. Så på den måten fikk vi verdifull tid sammen, midt i alt styret mellom julemiddag, gaver og sju slag.