Full fyr i bussen og La det swinge

1985: Vi brant oss på brennesle under tissepausene til Rødtangen, Tryvann og Fiskum, og skrangla rundt i en folkevognbuss.

av ELISABETH HELGELAND WOLD

Vi kan vel ikke kalle det å rulle, da vi skrangla rundt i vår eldgamle folkevognbuss, men vi kom da av gårde. En av brødrene hadde seriekobla tute-hornene under bilen, og det låt suverent – når han omsider klarte å koble i riktig rekkefølge. Musikken var det så som så med. Av og til var det en eller annen som hadde med en bærbar kassettspiller. Det ble ok lyd, selv om musikken alltid ble overdøvet av bilhorn, fløyter og klirringen av panten i kasser som var stablet bak i bilen. Vi hørte We are the world, Neverending Story med Limahl og Foreigner med I Want to Know What Love Is, i tillegg til La det swinge med Bobbysocks, som toppet listene etter seier i MGP.

LES OGSÅ: Russepresident William (18) holder tale om fellesskap

Russebilen vår kjøpte vi av noen som hadde vært russ året før, og den hadde noen sesonger med rødmaling bak seg, etter at den hadde tjent som varebil på en eller annen måte. Vi ga den enda et strøk med rødt, og nesten all reklamen ble malt på. Jeg syntes det var så mye finere med malte logoer istedenfor klistremerker, derfor ble det også jeg som tilbrakte noen timer med malerkost og skjerpet blikk. Og for en flott bil det ble!

Men det skulle oppstå dramatikk før vi endelig kunne legge ut på fire hjul. Vi hadde lagt mange dugnadstimer bak oss, og hanket inn hjelp fra mødre bak symaskinen, som hadde sydd gardiner med ruter og pong-ponger, da det begynte å brenne i vår fine og nesten klarerte russebil! Det eneste som ikke var på plass var navnet. Heldigvis gikk det bra, og bare noen tepper måtte skiftes ut. Navnevalget på vår rødmalte venn ble også dermed klar, det måtte bli «Fugl Fønix».

Her er 17. maiprogrammet for Drammen 2019

Det var kollektiv enighet om at reklameinntektene skulle gå til øl. Vi hadde en favorittbutikk i Nybyen hvor vi gjorde de fleste innkjøpene. Der var det lett å parkere og kort vei til inngangsdøra og derfra igjen bort til flaskene. Betjeningen hjalp oss alltid med å stable tomgodset. Det gikk i hele kasser, de røde med gul Aass-logo. Det er ganske mye annen drikke som slår lunka pils, dette var lenge før fancy shotter og avkjølt Riesling. Men vi var fornøyd med øl, det var enkelt og greit. Om vi likte det eller ikke spilte ingen rolle. Det var dét vi drakk.

«Brillen skal være go´velg den hos Wøllo» og «A. Braathen har go´e pølser» var to av mange reklamer vi hadde på bilen. Og en kjempefin fra Café la Bouff. Jeg hadde malt pannekakemannen i logoen og var superfornøyd. Betalingen fra vår favorittkafé var et måltid for alle åtte jentene på bilen, samt en øl. Men akkurat den dagen vi valgte å ta imot betalingen, blåste vi i ølen – vi var sultne! Det var ellers så som så med mat i russetiden. Men vi lærte av det også. Skulle vi klare en kork i lua måtte vi spiste masse først.

Turene som huskes aller best gikk til Tryvann, Rødtangen og Fiskumvannet. Vi hadde et slags treff på parkeringsplassen på CC også, og der fikk vi ikke spille så høy musikk. Og for en som like gjerne likte å snakke som å danse, la det slettes ingen demper på festen. Tryvann var oppskrytt. Vi hadde tissepauser langs E-18, skummelt bare det. Og det var så mye folk og så mange russebiler at vi ikke turte å forlate Fugl Fønix i frykt for å gå oss bort. Dessuten mener jeg å huske at det var inni hampen kaldt. Og hva var da vitsen, når vi ikke traff våre medruss fra Osloskolene? Vi hadde kunne like gjerne sitte på parkeringsplassen utenfor skolen. Men vi fikk oss en tur, da.

LES OGSÅ: Disse elevene booket stjerne til Working Class Hero Ung

Rødtangen derimot ble suksess lenge før vi hadde kommet fram, stemningen sto i taket allerede ved Hyggen. De røde kassene sto stablet bak i bilen, og det var bare å strekke seg etter en til, og en til. Vi kunne sjelden ha med gjester om vi var alle åtte, men det hendte at vi tok med en blindpassasjer eller to. Det hørte jo med til sjeldenhetene at man var med på russebil i 1985.

En av våre blindpassasjerer sovnet i vår folkevognbuss natt til 17. mai, med en sovepose træd over seg. Vi tok med for at han skulle «tørke opp» litt før 17. mai-frokosten på skolen. Vi glemte vår venn i bilen da alle jentete ble invitert inn på kjøkkenet til mor og far Pettersen i Grams Allé. Men da vi plutselig kom på stakkaren i bilen, fikk han også komme inn for et par gode blingser.

Noe som var ekstra gøy, var å treffe kjente fra andre skoler. Og jeg husker på tisse-stoppet rett før vi kjørte ned til Holmsbu, traff jeg mange tidligere klassevenner fra tida på Fjellheim. På Rødtangen var det jo vann og vakker natur, i tillegg til kroa som dessverre brant opp noen år senere. Det var liksom ikke noe opplegg, vi bare vasa rundt og skravla, drakk og sang og dansa. Det var spennende, gøy og herlig – vi følte oss kule og frie.

Vi hadde russeavis, det var jo vanlig på 70- og 80-tallet, og kjempespennende og stas også for andre enn russen. Det var selvsagt en redaktør og en redaksjon, og grundig arbeid ble utført blant medarbeiderne, dog uten blikk på Vær-varsom-plakaten. Skriveriene var nådeløse. Men det var jo litt av hensikten. Jeg fikk oppdraget å tegne forsiden på rødruss-avisen i 1985 og ny logo for St. Hallvard.

Russerevy var også en selvfølge i 1985. Jeg angret alltid på at jeg ikke ble med, men jeg turte ikke. Min venninne turte. Hun var Boy George, med mimet sang, sminke og rødrutete, lånt slåbrok. Hun VAR Boy George! Faren hennes gråt av stolthet, han ville spandere sjampis på hele drammensrussen, men dét fikk Boy George, altså min venninne, avverget. Han tippet Hollywood next, og gledet seg til tilværelsen som kjendis-pappa. Det ble ikke akkurat sånn. Min venninne valgte en annen vei. Men gledesscenene sitter fremdeles.

Chickelacke, chickelacke, show, show, show! Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow! Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh! Julekake, julekake, hjembakt brød!