Kvinners frihet – i en liten pille

Vi er i USA på 1900-tallet. Kvinnesaksforkjemper og sykepleier Margaret Sanger jobber utrettelig for å bedre kvinner og barns kår i slummen i New York. Hun ser hvordan hyppige barnefødsler og større barneflokker enn det er økonomi til sliter på kvinnene, og ønsker å finne en metode som gir dem kontroll over egen fruktbarhet.

For å hjelpe seg har hun noen like ukonvensjonelle støttespillere: En utstøtt universitetsprofessor, en styrtrik enke, og – kanskje aller mest uventet – en katolsk lege. Samarbeidet om å utvikle det som skal bli p-pillen tar til på 1950-tallet.

– Biolog Gregory Pincus var en ledende ekspert på pattedyrs forplantning, men var kastet ut fra Harvard etter å ha testet prøverørsbefruktning på dyr og vært litt for frittalende om emnet. Den rike enken Katharine McCormick hadde kjempet for kvinners stemmerett, men så at også barnefødsler holdt kvinner tilbake, og ville gjerne finansiere en løsning på det. Og den katolske gynekologen John Rock var uenig med den katolske kirkens syn på prevensjon. «Religion er en veldig dårlig forsker», mente han.

Saken fortsetter under bildet

Marte Stubberød Eielsen har skrevet boka «Pillen. Historien om 1900-tallets viktigste oppfinnelse». Foto: Mimsy Møller

Les også: Kommentar: Hvis menn hadde en livmor, hadde de da måttet vente i sju år for behandling av et smertehelvete?

Skyhøye hormondoser

Alt dette forteller Marte Stubberød Eielsen. Hun har jobbet som journalist og informasjonsarbeider, og debuterer nå som forfatter med boka «Pillen. Historien om verdens viktigste oppfinnelse». Som altså ble til mye takket være firerbanden nevnt over.

– Først testet de p-pillene på rotter, med gode resultater. Men prevensjonsmiddelet måtte testes på mennesker også. Først ut var John Rocks pasienter. På grunn av skyhøye hormondoser, opplevde kvinnene massive bivirkninger. De holdt ikke ut forsøkene, sier forfatteren.

Saken fortsetter under bildet

Med p-pillen kunne kvinner selv bestemme ikke bare hvor mange barn de ønsket, og når de ønsket dem. Sammen med kvinnesakskampen og utdanningsrevolusjonen førte det til store endringer i kvinners liv fra 1960-tallet og utover. Foto: NTB Scanpix

Uetiske forsøk

Den forskningsetisk mildt sagt problematiske løsningen på dette problemet, var å finne forsøkspersoner som ikke hadde mulighet til å si nei.

– Neste testgruppe var kvinner innlagt på psykiatrisk sykehus, uten råderett over egen kropp.

Men også den testgruppa ble for liten, så forskerne søkte videre utover. Valget falt på Puerto Rico, en amerikansk koloni der man slet med overbefolkning, og der det ikke var lover mot prevensjonsbruk, slik det var i mange amerikanske stater.

– Forskerne fikk etter hvert utført testene med de resultatene de trengte. Problemet er at det var fargede, fattige kvinner som la helsa si i potten for å utvikle et prevensjonsmiddel som i størst grad gagnet den hvite middelklassen. De puertoricanske forsøkskvinnene fikk ikke nødvendigvis informasjon om at p-pillen de fikk var eksperimentell, sier Marte Stubberød Eielsen, som skriver om dette i «Pillen».

Les også: Mange medisiner gir lav sexlyst

Revolusjonerende

Puerto Rico-forsøkene er noen av de mest kontroversielle i legevitenskapens historie, og var med på å drive fram etiske retningslinjer for forskere og leger. Men resultatet – p-pillene de ledet fram mot – var revolusjonerende.

– Siden det var ulovlig med prevensjon i deler av USA, ble pillen i starten markedsført som et middel «for regulering av menstruasjonsforstyrrelser». Men på pilleglasset sto det også «HINDRER EGGLØSNING». Både leger og kvinner forsto hva det betydde. Aldri har vel så mange kvinner blitt diagnostisert med menstruasjonsforstyrrelser som i p-pillens første år, sier Stubberød Eielsen.

Thalidomid-skandalen

I 1960 ble p-pillen endelig godkjent som det den var: et prevensjonsmiddel. Men bare i USA. Først sju år senere, i 1967, ble pillen godkjent i Norge.

– Den mektige helsedirektøren Karl Evang, som hele karrieren hadde kjempet for seksualopplysning, prevensjon og abort, holdt igjen. Hovedgrunnen var at han mente vi visste for lite om pillens bivirkninger. Skadevirkningene av Thalidomid akkurat var blitt kjent. Det ble blant annet gitt som kvalmestillende middel til gravide kvinner, men førte til at mange aborterte eller fødte babyer med avkappede lemmer, forklarer «Pillen»-forfatteren.

Les også: – Kvinner trenger ikke mensen

Dempet optimismen

Thalidomid-saken var et alvorlig skudd for baugen for legemiddelindustriens enorme optimisme på denne tida. I tiårene etter krigen hadde det kommet mange nye og viktige medisiner, som penicillin, kortison og poliovaksine.

– Man tenkte at medisin kunne kurere det meste. Thalidomid-saken viste at legemiddel også hadde en bakside, og at grundige tester av for eksempel p-piller var nødvendige.

Bivirkninger

P-pillene rundt 300.000 norske kvinner bruker i dag, har mye lavere hormondoser enn de opprinnelige pillene. Det er forsket mye på alvorlige bivirkninger, som blodpropp. Men mye mindre på de antatt mindre alvorlige bivirkningene noen kvinner rapporterer om, som humørsvingninger eller nedsatt sexlyst.

– Margaret Sangers store tanke var at prevensjonsmidler måtte være kvinnekontrollert, for å gi kvinnen kontroll over egen kropp og helse. Den tanken virker nesten avleggs når likestillingen er kommet så mye lenger. Nå spør man heller hvorfor kvinner, som allerede tar belastningen med å gå gravid, føde og amme, i tillegg må ta ansvar for prevensjon, sier Marte Stubberød Eielsen.

Les også: Sier ja til p-piller til jenter under 16 år

P-pille for menn?

Ja, for hvor blir det egentlig av p-pillen for menn? Det er ikke teknologien det skorter på, ifølge forskerne, men finansiering og høye medisinske krav.

– For p-piller måler man bivirkninger som for eksempel øket risiko for blodpropp opp mot det den virker mot, altså graviditet, som gir enda større risiko for blodpropp. Konsekvensene av uønsket graviditet er så store. Menn blir uansett ikke gravide, dermed aksepteres nesten ingen bivirkninger. Det er hovedutfordringen.

Men ifølge norske forskere er de egentlig kommet ganske langt på vei for å utvikle hormonfri prevensjon også for menn.

– Forskningen ligger nå på is. Det har vist seg vanskelig å finne noen som vil gå inn og finansiere en p-pille for menn, sier Marte Stubberød Eielsen.