Av Helge Dolsvåg og Gro Sandvold, advokater – spesialister innen velferdsrett
Vi er helt enige med Andersen i at formålet med AAP-aksjonen i utgangspunktet var godt. Det ville vært urealistisk å tenke seg en aksjon mot urimelige regelendringer, hvis den bare skulle bestå av personer som ikke selv er rammet.
Her er kronikken til Karin Andersen:
[ «Advokater på ville veier om AAP-aksjonen» ]
Selvfølgelig ser vi, som til daglig jobber hardt for våre klienter mot NAV, en lang rekke utfordringer med systemet. Men i motsetning til både opposisjonspolitikere og AAP-aksjonen, må vi også ta ansvar for riktigheten av det vi hevder og den faglige kvaliteten på det vi bidrar med.
Vi er selvfølgelig tilhengere av at våre klientgrupper skal være så godt inkluderte i samfunnet som mulig. Derfor har vi på ingen måte kritisert eller avfeid syke og uføre, slik Andersen hevder. Men vi godtar ikke at AAP-aksjonen skyver våre klientgrupper foran seg når den blir kritisert for sin manglende seriøsitet.
Andersen er inne på at AAP-aksjonen samler mange som ikke har noe annet sted å gå med sine utfordringer. Hennes budskap er blant annet at NAV ikke lytter godt nok, at fri rettshjelp er vanskelig å få, og at det ikke finnes noe NAV-ombud.
Disse tre temaene angår først og fremst muligheten for faglig kyndig bistand. Selvhjelpsgrupper kan aldri erstatte gode fastleger, advokater og andre fagpersoner. Politiske aksjoner er også lite egnet til å hjelpe enkeltmennesker. Normalt har de heller ikke tillatelse fra det offentlige til å yte rettshjelp til stadighet, som det heter i domstolloven.
Her er kronikken som startet debatten:
[ «Useriøs velferdsaktivisme» ]
Vi er enige i at ordningen med fri rettshjelp er høyst mangelfull på flere punkter. Men akkurat i målgruppen for AAP-aksjonen, særlig de som rammes av karens på AAP, finner man svært mange av dem som faktisk oppfyller vilkårene for å få helt gratis advokat. En god del av disse mottar for tiden sosialhjelp. Rett nok vil det oftere være vanskelig for gifte og samboende. Men ingen tjener på at AAP-aksjonen formidler til så mange i vanskelige situasjoner at ingenting nytter, eller legger skjul på at kyndig helsehjelp og rettshjelp faktisk er tilgjengelig for dem som samtidig rammes hardt av velferdskutt.
Elendighetshistorier og fokus på enkeltskjebner er etter vårt syn ikke egnet til å kommunisere budskap som fører til gjennomtenkte forbedringer. I høringsrunder skal selvfølgelig også pasient- og brukerorganisasjoner høres, men de blir neppe hørt hvis de bare roper på bedre holdninger hos de motpartene de har pekt seg ut. Seriøse organisasjoner vet selvsagt dette.
Det er åpenbart ikke noe problem for oss som advokater å forholde oss til enda et ombud, det vil si et NAV-ombud. Men spørsmålet er om det har noen fornuftig hensikt. Den første ombudslignende funksjonen på trygdeområdet kom da Trygderetten ble etablert ved lov i 1966.
[ «Kall meg gjerne et suppehue, for det fortjener jeg» ]
Ifølge lovforarbeidene skulle Trygderetten «sikre trygdede og pensjonister deres rettigheter», og det ble uttalt at «utvalget her har hatt «den lille manns» interesser og behov for øye». Med årene har Trygderetten gradvis distansert seg fra denne ombudsfunksjonen, og den er i dag for alle praktiske formål en klageinstans.
Staten har en rekke forskjellige ombud og tilsyn, og felles for mange av dem er at de har sine fokusområder. Det er sannsynlig at også et NAV-ombud etter hvert vil fastsette sine interne prioriteringer og mål. Risikoen for blindsoner er derfor stor, og vår oppgave som advokater kan da bli å løfte alle de sakene som ombudet ikke velger å ta opp.
Vi registrerer at heller ikke Andersen svarer på hva som er faktisk feil i det vi har dokumentert om AAP-aksjonen. I likhet med det vi har ytret i svar til organisasjonens leder, stiller vi oss like åpne for Andersen, hvis hun mener at vår kritikk bygger på faktafeil.
[ «Det er ikke et elendighetsfokus når vi forteller om en stengt dør hos Nav. Det er et nødrop» ]