Kall meg gjerne et suppehue, for det fortjener jeg

Av Olav Lægreid, advokat

Etter at jeg sammen med to andre advokater skrev en kronikk i Dagsavisen Fremtiden 9. april, utviklet det seg en debatt på to ulike Facebook-sider den påfølgende helgen. I begge trådene ble det etter hvert et tresifret antall kommentarer og mange undertråder. Dessverre kom jeg i skade for å miste oversikten over hvilke tråder jeg svarte i. Kall meg gjerne et suppehue, for det fortjener jeg.

Dessuten tåler jeg slike karakteristikker mye bedre enn mange som er i en vanskelig situasjon, og det gjør ikke saken bedre for dem når det ser ut som at en som meg kommer der og angriper dem.

I den enkeltstående kommentaren som har avstedkommet det meste av kritikken mot meg de seneste dagene, tok jeg opp at sykdomsbasert utenforskap i form av å bli isolert, miste daglige rutiner og ikke ha et nettverk gjennom for eksempel en arbeidsplass, i seg selv kan forverre uførheten.

Les svaret fra AAP-aksjonen på advokatenes kronikk her.

Det er viktig å være i så mye aktivitet som man klarer og har godt av, til tross for sykdommen. Ofte vil ikke dette være en nyttbar restarbeidsevne, men det er god forskningsmessig støtte for at lediggang i seg selv medfører en helserisiko. Altså en risiko for forverring, eller for ny sykdom.

[ – En underliggende holdning om at uføre ikke er smarte nok til å engasjere seg ]

I en britisk studie fra 2018 fant man at personer som i ung alder hadde en periode uten jobb eller annen aktivitet, på lengre sikt hadde økt dødelighet, økt frekvens av sykehusinnleggelser og dårligere psykisk helse. Lediggang mellom utdanning og jobb ble funnet å ha langsiktige negative helseeffekter og økt sannsynlighet for å bli mottaker av varige velferdsytelser.

Blant allerede uføretrygdede gir Fafo-rapport 2016:17 støtte for at uførereformen i 2015 førte til redusert sysselsetting blant uføretrygdede, og at den ikke førte til økt motivasjon for arbeidsdeltakelse. Utover dette er det i alle fall historisk et visst forskningsmessig belegg for at terskelen for tilbakeføring av uføretrygdede til arbeidslivet øker som følge av pensjoneringen. Sosialmedisinsk forskning kan tyde på at uførepensjonering bare i varierende grad øker livskvaliteten for pasienten. Det sistnevnte ser ut til å variere med hvilken hovedsykdom uførheten skyldes.

Det heter seg at lediggang er roten til alt ondt, og kanskje burde jeg sagt det slik i stedet.

—  Olav Lægreid, advokat

I forbindelse med koronapandemien viser en kvalitetsstudie i spesialisthelsetjenesten for psykisk helse og rus, at den psykiske helsen til mange med eksisterende psykiske helseproblemer og rusproblemer er blitt verre av det mer isolerte livet som følge av smitteverntiltakene.

Likevel er det viktig å fastholde at uførhet ikke er den enkeltes personlige ansvar. I all hovedsak er sykdommer og skader noe vi blir rammet av uten å ha valgt å bli syke. Derfor er det heller ikke grunn til å kritisere den som blir rammet av konsekvenser av å bli passivisert og isolert.

I den aktuelle kommentaren på Facebook kunne min bruk av ordet «suppehue» forstås som en slik kritikk. Det var ikke meningen, og jeg er lei meg for at jeg ble for ivrig med å svare på de mange personangrepene og avsporingene jeg opplevde at AAP-aksjonen kom med. Dessverre svarte jeg på dette i feil tråd, slik at kommentaren framstår som et malplassert sleivspark mot uføre. Ordvalget var nokså uærbødig i utgangspunktet, og verre ble det da.

[ Leder for uføre-organisasjon skuffet over trygderettsadvokat: – Mange lytter og tror på det han sier ]

Det heter seg at lediggang er roten til alt ondt, og kanskje burde jeg sagt det slik i stedet. For mitt vedkommende var det ikke lediggang, men snarere for mye å gjøre, som førte til at jeg ikke konsentrerte meg godt nok.

Selv om jeg antar at enkelte har en interesse av bevisst å feiltolke det jeg skrev, kunne jeg med litt bedre fokus ha funnet fram til rette ord i rett tid – for ikke å si rett tråd. Men her endte jeg opp med å gjøre det motsatte, og det beklager jeg.

En god målsetting for alle mennesker er å prøve å lære av sine feil. Det må starte med at man erkjenner feilene. Den kronikken som startet denne debatten, var en saklig kritikk av AAP-aksjonen.

Lærdommen får være at vi holder den debatten på kronikkplass, så lenge den er av interesse for avisen. Det blir mindre suppe av det.