Byhistorie

Byhistorie: Smaken av kakao og vafler på SIF-hytta

Et mål å nå for en liten kropp og en velfortjent pause på turen – idrettslagenes hytter på skauen bragte lykke og begeistring, og gjør det fremdeles.

SIF-hytta
SIF-hytta

Husker du opplevelsen av kladder under beksømstøvlene, og hvordan man skled bortover plankegulvet inne på SIF-hytta, Tverken eller var det på Skiold-hytta? Alle hadde lue-sveis og røde roser i kinnene. Og noen av de eldste hadde dogg på brillene og store, lilla neser som ble pusset med digre, hvite lommetørklær.

Dette er SIF-hytta slik jeg husker den. Rød og hvit og fin, dypt inne i skogen med høye, hvite skavler overalt – og verdens beste vafler og kakao. I virkeligheten lå ikke SIF-hytta så veldig langt fra veien, men fra gammelt av var det jo midt inne på Konnerudskauen.

Sif hytta og skiglede

Vi er heldige i Drammen, med skog og mark på alle kanter og med flott løypenett så både små og store, proffe og amatører kan bevege seg i Guds frie natur, og gjennom alle tider har vi kanskje tatt en stopp på Tverken, på SIF-hytta eller på Eiksetra eller en av de andre hyttene. Mulighetene er mange og sånn har det vært i mange år og gjennom flere generasjoner.

Det var ikke alle turgåere som elsket å bli slitne og svette og som var entusiastisk grepet av det sportslige ved skigåingen. Noen av oss var mer opptatt av om det var flere vafler igjen når vi omsider nådde målet, eller om vi kanskje også fikk brus denne gangen. For målet var jo nettopp en eller annen hytte, drevet av et idrettslag, hvor ildsjelene sto bak disken og solgte vafler, toddy og buljong til svette og blide turgåere.

Vi var ekstra heldige i min familie, vil mange si. Hver eneste helg ble vi tatt med ut på ski. Og turene til SIF-hytta står spesielt høyt. Det var så fint å gå på Konnerud, uten for mange bratte bakker. Dessuten var Konnerud mammas barndoms skitursted. Hun fortalte om skiturene hun hadde hatt som barn, oppover bratte skrenter, hele veien fra Gulskogen. De gikk opp Baklia, og så langt innover Konnerudskauen; Kavlemyra, Riseplassen, Bremsa og enda lenger.

Tverken

Tilbake til 70-tallet: Lørdagene var pappa på jobben, så da var det tur bare med mamma, gjerne etter hun hadde bakt fire brød og 50 boller, som hun ofte gjorde lørdag morgen. Men da var det ikke alltid hyttene holdt åpent. Isteden hadde vi med niste, varme boller og kakao på termos – det var uansett ikke mange av hyttene som kunne måle seg med mammas boller som var godt var over gjennomsnittet gode, for ikke å si de aller beste. Men det var liksom stas med åpne hytter likevel. For det var ikke bare serveringen.

Det å spenne av seg skiene og gå inn å se på alle folkene, var halve moroa. Og å sette seg ned. Vi traff dessuten alltid noen kjente, eller noen som mamma og pappa kjente, men det var spennende likevel for et nysgjerrig barn. Hvem var de? Hvor bodde de? Spørsmålene fra meg ville ingen ende ta etter at vi for lengst hadde tatt farvel med våre bekjente.

Hvis vi så noen i skiløypa med rød anorakk og gul krage og strikk i livet, holdt vi ekstra utkikk, da var det skiløpere som Axel Helgeland sponset. Og da ble det helt sikkert enda en prat i løypa, vi traff alltid kjentfolk, pappa kjente jo alle. Og så var det liksom familier som kjente hverandre – hvis de voksne kjente hverandre, så gjorde ofte vi barna også det.

Skiturer i Drammensmarka

Men det var mange måter å kose seg på tur. En guttegjeng på Loesmoen, på begynnelsen av 60-tallet, tok skjeen i egen hånd, bokstavelig talt, da de ikke hadde noen serveringshytte i nærheten. De lagde sin egen servering med medbrakt ved og tursekk med proviant. Det som var aller mest stas var Toro fruktsuppe på pose. Da de hadde gått langt nok til å tenne bål, ble det sanket småkvist for opptenning, og bålet ble så fôret med vedkubber hjemmefra. De følte seg som på en tur med Sverre M. Fjeldstad – minst, og snø ble smelta og pulveret ble rørt inn. Fruktsuppen var guloransje og visstnok himmelsk god.

Også enda lenger tilbake i tid sto skiturer høyt på lista over vintergleder. Da min farfar hadde hundespann på 1930-tallet, kjørte han innover Drammensmarka med schæferhundene Leo, Varg, Benno og Bosse. Han trente med dem, sammen og en og én, og jeg er sikker på at mange drammensere kjente både farfar og hundene når de kom susende bortover Kampstrupløypa og Tverråsen eller kanskje til og med over Glitrevann.

Etter hvert ble det liten tid til hundekjøring, og etter schæferne ble det engelsk settere, og kjøringen ble byttet ut med rypejakt. Men Drammensmarka ble fremdeles benyttet som turterreng for farfar og farmor og hundene, slik det også var for oss.

SKiturer i Drammensmarka

På 90-tallet, lenge etter barndommens sug etter kakao og vafler hadde lagt seg, ble jeg med mine foreldre på skitur i Drammensmarka. Det var jo år og dag siden vi hadde gått på skitur sammen, og denne gangen skulle jeg ha mamma og pappa helt for meg selv – trodde jeg.

Vi parkerte på Spiralen og gikk innover. Men det varte ikke lenge før min kjære far traff noen han kjente. Og det var bare begynnelsen. Etter en stund gikk vi videre innover. «Hei, hei!» Der traff han visst flere kjente, og der var det enda noen flere, gitt. Det var ikke mange stavtak av gangen, før han måtte stoppe for en prat.

En av dem han møtte, hadde bakglatte ski, og pappa hadde selvfølgelig skismøring i sekken og kunne hjelpe. Jeg tror jeg kom til noen og førti stopp på turen. Og som den sosiale, hyggelige mannen han var, måtte han selvsagt slå av en prat. Mamma og jeg måtte jo fnise litt. Og vi snakket mange ganger om denne søndagen, hvor vi kun kom oss tur-retur Spiralen-Stronghytta.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen